Kap 12: Alltid freidig

«Jaha,» sa prosten etter at Kristine på inn- og utpust hadde forsøkt å forklare hvordan hun var blitt gravid både første og andre gangen, om hvordan det hadde seg at Krister ble faren til Even og hvorfor de ble kjærester og om hvorfor Krister alltid hadde vært steril.

Dag satt også og måpte.

«Skal jeg liksom tro på dette?» spurte prosten.

«Du ba oss forklare i fellesskap,» sa Kristine.

«Jeg ba dere si noe om de ti bud og om dere synes dere har handlet i tråd med løftene deres,» sa prosten.

«Livet finner vei,» sa Dag poetisk.

«Har dere sittet hele dagen og bare funnet på tull?» spurte prosten. «Dere skal ha for kreativiteten. Men jeg mente det jeg sa om TMI, Kristine. Jeg ville ikke høre alle detaljer. Jeg lurte bare på om du og Dag kunne avklare om dere har hatt et seksuelt forhold. Har dere det eller har dere ikke det?»

Dag og Kristine vekslet blikk. Hun trakk på skuldrene.

«Jada,» sa Dag. «Ja, i massevis. Men det er jo lenge siden nå, skal vi se, det var…»

«Sommeren for tre år siden, kanskje?» sa Kristine.

«Ja, på julebordet til Presteforeningens stiftsstyre?»

«Ikke julebordet, kanskje, det var vel sommerfesten?»

«Ja, bak noen trær.»

«Vi klinte,» sa Kristine.

«Var det alt?» sa Dag.

«Ja,» sa Kristine. «Det var alt. Har du vært bekymret for det?»

«Jeg var nok så full at jeg ikke husket det,» sa Dag.

«Skal si det går for seg i Presteforeningen nå,» sa prosten.

«Godt at det ikke var verre,» sa Dag. «Da kan jeg si det til Anne-Gro, at jeg ikke har vært utro.»

«Det var fortsatt ikke helt riktig gjort,» sa prosten. «Men jeg kan gi dere syndenes forlatelse, i Jesu Kristi navn…»

Både Kristine og Dag knakk sammen da prosten hadde lukket kontordøra bak dem. De satte seg på en benk på kirkegården og visste ikke hva de skulle si. Først lo de. Så la Kristine hånda på skuldra til Dag og prøvde å fange blikket hans.

«Vi prøvde,» sa hun. «Og hvis ikke prosten tror det, så vil ikke Anne-Gro tro det heller. Det er jo galskap. Hvis du ikke klarer å tenke utenfor den heteronormative boksen, så er det ikke mulig å tenke seg at noe av dette har skjedd.»

«Det er kanskje derfor kirka sliter litt med samlivsetikken,» sa Dag. «Jeg hadde ikke trodd på dette for to år siden, jeg heller. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gjøre noe av dette. Da blir det ikke relevant å diskutere. Skal vi kline bak en busk, forresten?»

«In your dreams,» sa Kristine.

«In my dreams,» sa Dag.

«Virkeligheten kan overgå fantasien,» sa Kristine. «Eller omvendt. Du må sette deg ned med Anne-Gro, Dag. Prate skikkelig. Ta henne med ut og spise, eller noe sånt.»

«Jeg bruker opp alle barnevakt-kvotene på andre kvelder,» sa Dag. «Det hjelper liksom ikke at Anne-Gro jobber på sykehuset.»

«Jeg kan sitte barnevakt,» hørte Kristine seg selv si. «Hva med fredag?»

Krister kunne nesten ikke tro det han hørte da hun kom hjem og fortalte at prosten hadde holdt igjen henne og Dag for å få klarhet i hva slags relasjon de hadde. Hen ble ikke noe mindre overrasket over at hun hadde tilbudt seg å sitte barnevakt for Miriam, Johannes og et barn ingen av dem husket navnet på.

«Men da får Kjersti komme til oss,» mente Krister. «For du kan ikke sitte der alene. Særlig ikke når de kommer hjem igjen. Hvis de kommer hjem igjen begge to.»

«Du får huske gjøkuret selv denne gangen,» sa Kristine. Første gang hun hadde besøkt Krister, hadde hun hoppet tre meter i været da et gjøkur plutselig begynte å bråke på et upassende tidspunkt. Det tok flere måneder før hun torde å spørre om gjøkuret. Det var en gave fra moren. Kristines eneste krav da de skulle flytte sammen, hadde vært at gjøkuret måtte bort. Nå kom det bare fram når Kjersti var i anmarsj. Krister savnet det egentlig ikke.

På onsdagens stabsmøte hadde alle begynt å bli nervøse for kirkevalget. Det var mye mer jobb enn noen av dem husket. Tone hadde en stor jobb med å få menighetsrådet og andre frivillige til å stille opp, og det var mye logistikk på selve valgdagen. Plakater og urner skulle hit og dit, og når lokalene stengte, skulle alt fraktes til ett sted.

«Dere skulle hatt to biler,» sa Tone til Kristine. «Har dere vurdert en duplisering av bilparken?»

«Nei,» sa Krister. «Men vi har tenkt å duplisere noe annet.»

Herregud, tenkte Kristine.

«Ja,» sa Kristine. «Jeg er gravid.»

«Ikke prøv å lure deg unna,» sa Tone. «Nå er det alle mann på dekk!»

«Da slipper jeg å bli med,» sa Krister. Men det skjønte ikke Tone noe av.

Med en gang hen kom hjem, kledde hen seg om. Det var sånn hver eneste dag. Kristine fikk så vondt av å se det. For bare noen uker siden hadde alt vært annerledes. Nå hadde Krister endelig fått noen brikker på plass, men syntes det var helt utenkelig å gå ut av døra uten å late som om alt var som vanlig. Bortsett fra den lørdagen med neglelakken. Kristine hadde skrubbet den av neglene hens før de skulle i kirka på søndag.

Det var ingenting hun gjorde som kunne få Krister til å tenke annerledes. Hun hadde foreslått å reise til en annen by og gå rundt i gatene som normalt der. Hun hadde foreslått å hente støtte fra fagforeninga. Hun hadde foreslått at hun kunne bli med Krister til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, men Krister visste ikke om hen var en transperson.

Midt oppe i det hele var det innspurten av kirkevalget. Nå hadde retorikken til Åpen Folkekirke endret seg igjen. En stund hadde den vært mer allmenn. Nå handlet alt om heterofiles mulighet til å la homofile få gifte seg i kirka. Kristine hatet det. Hun hatet å bli tolerert. Hun hatet majoritetens mulighet til å bestemme over minoriteters liv. Som om det var snilt å la homofile få gifte seg. Som om det ikke var en konsekvens av en helhetstekning om Gud, mennesker og kjærlighet.

Hun hatet det nesten mer enn annonsene til Levende Folkekirke. Hun hatet at det ble arrangert en slags folkeavstemning om hennes eget ekteskap. For samme hva slags kjønn noen av dem hadde, så var ikke ekteskapet med Krister i tråd med ideologien til Levende Folkekirke. Men antageligvis ville ikke Åpen Folkekirke gått ut og velsignet dem heller, hvis da noen trodde at historien var sann.

Kristine hadde nesten lyst til å si det til de streite menneskene som var opptatt av om andre kunne gifte seg, enten de var på den ene eller andre siden: Det kunne vært deg. En dag kan det være deg som står der og er skeivere enn du visste. Eller skilt. Eller barnløs. Eller ensom.

Levende Folkekirke skjøv barna foran seg. Åpen Folkekirke ville ikke snakke om dem. Levende Folkekirke skrev i en av annonsene sine om «barneperspektivet» at:

«Barn hører naturlig med i tenkningen om ekteskapet i alle kulturer til alle tider. Men fordi likekjønnede ”ektepar” ikke kan få barn på naturlig måte, legger staten nå til rette for at de kan skaffe seg barn på kunstig vis – via fremmed sæd eller egg, donorer eller surrogatmødre. Dette blir en del av pakken som kirken må godta, dersom ekteskapsteologien blir kjønnsnøytralisert. Ekteskap uten rett til barn vil ikke være ekteskap, men partnerskap.

Både politikere og aktivister vil ved en slik ordning anklage kirken for å innføre et B-ekteskap eller ”partner-ekteskap.” Hvordan skal kirken i praksis gjennomføre et slikt prosjekt? Må parene love at de aldri skal skaffe seg barn? Vil kirken nekte å vie eller velsigne par som allerede har skaffet seg barn? Slike løsninger vil føre til skandaleoverskrifter og skape et massivt press fra politikere og media, fra LLH og Åpen Kirkegruppe.»

Måten å koble barn og ekteskap på skremte Kristine. Hun tenkte de på gamle menneskene hun hadde hatt gravferd for de siste åra, som aldri fikk noen barn. Det ble ikke sånn. De kunne ikke. Hun kunne ikke. Han kunne ikke. Nå hadde det blitt plantet en forestilling hos nordmenn om at alle plutselig kunne. Men alle kunne ikke. Alle ville ikke.

Hun begynte å tenke på det igjen fredag kveld, da hun og Krister ringte på døra hos Dag og Anne-Gro, og Miriam, Johannes og Markus. Det hang familiebilder på veggen, og de kunne nesten forveksles med bildene i annonsene til Levende Folkekirke. Der var det alltid barn. I annonsene til Åpen Folkekirke var det aldri barn.

Miriam hadde lagt seg, men Johannes og Markus var fortsatt oppe. Anne-Gro sa at de måtte være snille og i seng til ni, før Nytt på Nytt begynte. Hun viste Kristine (ikke Krister) rundt på kjøkkenet og forklarte hvor tannbørstene på badet var. Hun hadde bakt formkake. Den sto på benken og var fortsatt varm. Anne-Gro sa at den kunne de kose seg med, alle fire, etter at mamma og pappa hadde gått.

Så gikk de. Døra smalt igjen etter Dag. Ingen av dem så egentlig ut til å glede seg, samme hva det var de skulle. Kristine hadde ikke spurt så nøye, og de hadde ikke sagt noe.

Krister delte opp formkaka og blandet saft, og så satt de og så på tv. Johannes og Markus virket ikke så begeistret over de nye barnevaktene, eller kanskje de bare var litt sjenert. Uansett gikk de og la seg helt på eget initiativ da klokka nærmet seg ni. De visste hvor tannbørstene var og trengte ikke hjelp til noe.

Kristine og Krister så på Nytt på Nytt. Etterpå slo de av fjernsynet og var ikke helt sikre på hva de skulle finne på. Krister ringte til Kjersti for å høre om Even hadde lagt seg. Det hadde han. De slo på fjernsynet igjen og fulgte med på partilederdebatten i Fredrikstad.

Like før Kveldsnytt hørte de en nøkkel i låsen. Begge reiste seg og gikk ut i gangen for å ta imot dem, men det var bare én person der. Det var Anne-Gro. Kristine tenkte at kanskje Dag parkerte bilen eller hentet posten, men ansiktet til Anne-Gro fortalte noe annet.

«Jeg tror han gikk hjem til dere,» sa hun og brøytet seg vei forbi dem, inn på kjøkkenet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s