«Dag? Ja, han kom for noen timer siden og spurte om vi hadde fiskepinner,» sa Kjersti i telefonen. «Og så kom Merethe innom, så vi har det riktig hyggelig nå, egentlig.»

«Vi kommer hjem nå,» sa Krister. «Hold av noen fiskepinner hvis du kan.»

Hen satte bilen i gir og lirket den ut fra parkeringsplassen ved fortauskanten utenfor rekkehuset til Dag og Anne-Gro. Kristine himlet med øynene. Fiskepinner. Men hvis han kom for noen timer siden, hadde de vel knapt fått tid til å spise opp forretten før de forlot hverandre.

Dag satt i sofaen og hadde spist opp fiskepinnene sine da de kom inn døra. Den tomme tallerkenen sto foran ham på stuebordet. Merethe satt i den andre enden av sofaen, med beina trukket oppunder seg. Øynene hennes var røde. Dag virket ikke direkte glad, han heller. Kjersti sto på kjøkkenet og vasket opp.

«Hun forlater meg,» sa Dag kort. «Hun har brukt den siste uka på å avklare om Jørgen vil at hun skal flytte inn hos ham. Og det vil han.»

«Er det Jørgen som har klamydia?» sa Kristine. «Tenk å velge en så tvilsom type framfor deg.»

Hun satte seg i sofaen mellom dem og lurte på om hun skulle ta ham i hånda, eller gi ham en klem, men hun gjorde ikke det. Merethe hadde derimot ikke de samme sperrene, og lente seg mot henne og hvilte hodet mot skuldra hennes.

«Vi har kjærlighetssorg sammen, Kristine,» sa hun.

I min sofa, tenkte Kristine.

Hun fikk høre alle detaljer om restaurantbesøket med Anne-Gro og siste runde forhåndsstemming med Ingunn. Krister og Kjersti kom også og satte seg i stua etter hvert, og fikk med seg det viktigste. På et tidspunkt gikk Krister en tur ut på kjøkkenet og ordna med en stor kanne te.

«Nå er det over midnatt,» sa hen rolig. «Nå må vi ha litt kamillete. I morgen kan vi sove lenge. Nå må dere drikke te og puste litt. Vær så snill. Det er en fyr her som pleier å våkne veldig tidlig.»

«Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal sovne igjen,» sa Merethe.

«Nei,» sa Krister. «Kanskje jeg skal synge litt for dere, kanskje.»

Det hadde tatt litt tid før Kristine forsto hva slags stemme Krister faktisk hadde. Ola hadde aldri klaget på messesangen hans, for å si det sånn. De to hadde faktisk jammet seg gjennom hele melodipermen som kom i startfasen av gudstjenestereformen, og vært like skuffet over at menighetsrådet landet på en serie som ikke lignet noe av det de ønsket seg.

Dessuten var Krister, på tross av at hun i begynnelsen hadde hatt inntrykk av det motsatte, en sånn prest som egentlig bare hadde med seg gudstjenestepermen til alteret for syns skyld. Selv om hen ofte beveget seg klønete rundt i kirkerommet, lærte hen teksten sin utenat etter første gjennomlesning. Høymessen satt så hen kunne lest den i mørket. Kristine likte å tenke om seg selv at hun hadde det omvendt. I alle fall at hun så litt mer elegant ut, uten å prøve så hardt. At hun var litt rettere i ryggen og litt lettere i steget.

Krister spilte gitar. Mest til husbruk, men først og fremst lærte hen seg sangtekster utenat. En i uka. Helst sånne med et skikkelig narrativ og mange ord. Dette hadde hen begynt med etter skilsmissen, i tillegg til å svømme tusen meter hver torsdag. Begge deler mente hen at var med på å holde hen i form gjennom 40-årskrisa. Hen rakk ikke alltid å svømme tusen meter hver torsdag lenger. Men hen hadde fortsatt å lære utenat.

Ofte hørte hun hen synge fra barnerommet når Even skulle legge seg. Han skjønte uansett ikke noe særlig ennå, så det var ikke så farlig for ham om Krister sang Mikkel Rev eller rare historier som

Once there was this girl who / would`t go and change with the girls in the change room / but when they finally made her / they saw birthmarks all over her body / She couldn`t quite explain it / they`d always just been there. / Mmmm / Mmmm / Mmmm / Mmmm…

Og nå fikk han endelig Dag og Merethe til å være stille mens han sang triste sanger som

My friend makes rings / she swirls and sings / She`s a mystic in the sense that she`s still mystified by things / but scared to ask / how can nothing seem to last? / Cause like a cancer in your body / it all just goes too fast //

Cancer, too, lives by this golden rule / that you must do unto the others as the others unto you / All for the best / cause that`s all the life accept / And so we kill it like a buffalo / with awe and with respect.

og de drakk lydig teen sin og sa ikke mer, før Merethe sa til Dag at han kunne komme og sove hos henne. Hun forsikret ham om at hun var veldig lesbisk, men at hun skulle re pent opp på sofaen til ham, og lokket med varme rundstykker og appelsinjus til frokost. Så slapp de å slåss om sofaen til Krister og Kristine, og ingen trengte å være alene.

Kristine mimet «takk» til henne bak ryggen til Dag.

«Hvorfor ender alltid folk opp akkurat her,» sa Krister. «Sånn var det ikke før.»

«Ubi caritas et amor…» foreslo Merethe. «Veit ikke, jeg. Det er hit jeg går.»

«Det er hit halve prostiet går,» sa Kristine. «Men for all del, det er fint.»

«Jeg har aldri hatt noen kjæreste jeg,» sa Kjersti stille. «Aldri noen sinne i hele mitt liv.»

«Da tror jeg vi går, Merethe,» sa Dag. «Hvis du skal rekke å re opp før jeg faller om i, hva skal jeg si, emosjonell utmattelse.»

Lørdag dro Kjersti hjem, og Krister, Kristine og Even spiste lunsj hos Merethe og Dag. Merethe sa at Dag godt kunne bo der en stund, for hun var så ensom at hun nesten døde. Dag lurte på om han skulle sykemelde seg eller hive seg rundt og skrive preken, og kom fram til at det var enklere å skrive en preken enn å lyve for prosten – igjen.

Merethe skulle ha frisøndag og passe Even, så Krister, Kristine og Dag skrev en tredjedels preken hver og delte med hverandre. Krister skrev om flyktninger, Kristine skrev om homoer og Dag skrev om andre verdenskrig. Til sammen hadde de fått med seg det meste av tirsdagens tekstgjennomgang. De var enige om at de burde snakket om kirkevalget, men også enige om at de ikke orket. Det var nok nå. Snart var alt over.

Da hun sto på prekestolen søndag formiddag, angret Kristine litt. Det var tre dåp. Hun burde minne alle på at de skulle stemme, hun kunne til og med prekt om at dåpen ga stemmerett. Men hun orket ikke mer. Hun hadde brent både fredags- og lørdagsutgaven av Vårt Land, fordi hun ikke klarte å forholde seg til helsides annonser for hverken Nominasjonskomiteens Liste, Levende Folkekirke, Åpen Folkekirke eller Kristelig Folkeparti.

Søndag kveld lot hun Even sove mellom Krister og henne, og tenkte at det bare var et døgn igjen.

Valgkampen hadde vært så lang. Den hadde vart i to år, fem år, førti år, sekstien år. Kanskje var de nærmere en løsning nå, kanskje ikke. Sannsynligvis ikke. At Åpen Folkekirke vant valget, ville ikke nødvendigvis være en garantist for at Den norske kirke begynte å snakke sant om livet – eller ville det? Hva ville skje etterpå?

Ville det noen gang bli snakket om at også kristne mennesker er samboende og har sex før de gifter seg? Ville det noen gang bli snakket om at barn kommer til på så mange ulike vis, skapt av Gud?

Kristine visste ikke. Både hun og Krister skulle stå opp mandag morgen og ta en lang vakt i hvert sitt valglokale. Hen skulle telle stemmer med menighetsrådet om kvelden. Hen hadde lakket neglene før de la seg og lovet å ikke skrubbe det av igjen. Kristine krysset fingrene for morgendagen. Ba en ekstra aftenbønn.

Vær så snill. La kirka vår innrømme at vi faktisk finnes.