Kap 14: Bortom tid og rom og tanke

Vi vant.

Hele facebook-feeden til Kristine var full. Vi vant, vi vant, vi vant. Alle stemmetallene fra første runde i kirkevalget var offentliggjort, og Åpen Folkekirke hadde regnet ut at det var flertall for vielse av likekjønnede i neste Kirkemøte uansett hvordan andre valgomgang ble i de fire bispedømmene som praktiserte indirekte valg på noen av sine mandat.

Hun satt helt stille på kontoret sitt og bladde seg gjennom facebook. Det var blitt mørkt ute. Hun hadde hatt konfirmasjonsundervisning, møtt halvparten av vårkonfirmantene for første gang. Hun hadde derfor ikke klart å henge med på opptellingen og alle som jublet på facebook. Saken var til og med på Dagsrevyen.

Så lenge hadde mange kjempet. Så lenge hadde mange tålt. Kunne de endelig blåse opp ballongene og feire nå? Ville det bli på ordentlig denne gangen?

Kvelden før var det allerede klart at Åpen Folkekirke hadde vunnet kirkevalget i Oslo, Borg, Hamar og Møre, og Nrk reklamerte med at det skulle være debatt om valget klokka 20.15. Krister rigget seg til i sofaen med smågodt som hen fant i en eller annen skuff på kjøkkenet og erklærte at nå skulle hen for første gang i livet nyte en god kirkelig debatt om sitt eget liv.

Men det ble selvsagt ikke sånn denne gangen heller. Det var først tre, så fem, hvite heterofile menn i sin beste alder som skulle stå for diskusjonen. Eneste spor av noe annet, var et introbilde fra kontoret til en prest som visstnok var både ung, lesbisk og lettere funksjonshemmet. Det sto såvidt fem sekunder på skjermen før det forsvant.

«Hvorfor spør aldri noen meg!» ropte Krister. «Hvis det først er et krav om baller for å få lov til å mene noe i denne kirka? Jeg har baller. De kan bare ringe når som helst.»

Programlederen ville bare at mennene skulle snakke om de homofile, også når de selv gjorde forsøk på å få debatten over på andre ting som hadde vært viktig i kirkevalget. Men da Espen Ottosen begynte å snakke som om ingen av dem som stemte på Åpen Folkekirke kunne bake kaker, grep Krister fjernkontrollen og slo av hele greia.

«Jeg angrer på at jeg giftet meg i kirka,» sa Krister mutt. «Hvis det der fortsatt er kirka. Da kan det være det samme med alt, hvis vi fortsatt bare har det sånn at de streite hvite mennene er så nådige at de nå lar andre få lov til å gjøre det samme som dem. Jeg vil gjøre som jeg vil, jeg. Eller som Gud vil. La henne dømme.»

De hadde ikke orket å snakke så mye mer om saken før de la seg, og hele dagen hadde vært travel. Kristine hadde ennå ikke spist middag og klokka var over åtte.

Hun slukket lyset på kontoret og låste seg ut. Sykkelen sto utenfor, der hun hadde parkert den etter bisettelsen tidligere på dagen. Setet var fuktig. Hun tørket det av med en flik av skjerfet og åpnet kodelåsen. Tok på seg refleksvest og hjelm og syklet hjem. Allerede nederst i gangveien så hun at det lyste fra kjøkkenvinduet.

Krister kom ut i gangen og kysset henne da hun låste seg inn. Hen hvisket at Even endelig hadde sovnet, så hun måtte gå stille inn. Kristine gikk inn på kjøkkenet. Hun så at Krister hadde sittet og jobbet på macen, som sto oppslått på kjøkkenbordet med en tom tekopp ved siden av seg.

«Jeg skriver brev til St. Sunniva,» forklarte Krister. «Jeg ber dem om å ta opp om det virkelig skal være sånn at streite menn fortsatt skal få diktere alle andres liv, eller om det er rom for litt queer teologi i denne kirka.»

«Kan du ikke være litt glad i kveld, da,» ba Kristine og satte seg ned ved andre siden av bordet. «Åpen Folkekirke har gjort en kjempejobb. Dette er kirkehistorie!»

Krister skar en grimase.

«Ikke vær barnslig,» fortsatte Kristine. «Vær så snill. Alle er glade nå. Jeg veit at ingen har klart å gi en god teologisk kritikk av ekteskapet som patriarkalsk institusjon eller kjempet noe særlig for transpersoners plass i menigheten, men man må starte et sted, ikke sant! Dette gir et helt nytt handlingsrom for dem som vil ta fatt på andre ting.»

«Jeg skriver det brevet uansett,» sa Krister. «Hvis ikke Norsk Kvinnelig Teolog-forening kan ta denne saken videre, og Norges Kristelige Studentforbund sikkert ikke gidder, blir det vel litt for enkelt for Åpen Folkekirke å hvile på sine laurbær. Men det er nå det starter, det er nå den virkelige jobben begynner! Det er etter vedtaket på neste kirkemøte at teologien kan bli mer enn ord på papir. Dessuten vil jeg bli medlem av Norsk Kvinnelig Teolog-forening. Tror du jeg får være med hvis jeg undertegner brevet som Krister-Elise?»

«Krister-Elise?» Kristine smakte på navnet.

«Det høres ut som et navn, sant?» spurte Krister.

«Ja,» sa Kristine. «Det høres ut som et navn. Skal du hete det?»

«Kanskje,» sa Krister. «Jeg kan skrive det uansett. Det er vel ingen av dem som kjenner meg.»

«Hvis du først skal bytte navn, synes jeg kanskje vi kan få samme etternavn i samme slengen,» sa Kristine.

«Du er så håpløs,» sa Krister-Elise med et flir. «Indoktrinert av heteronormativiteten.»

Kristine måtte også le.

«Vi to er absolutt alt sentrumsteologene frykter,» hvisket hun mens hun lente seg over bordet.

«Men jeg bare elsker deg, jo.» hvisket Krister-Elise ironisk og lente seg mot henne så langt det gikk. Saltbøssen og en lysestake veltet. «De var jo veldig for all slags kjærlighet nå, var de ikke?»

«Fuck you,» sa Kristine og prøvde å få lysestaken til å stå igjen. «Kan du ikke bare være glad?»

«Jeg er glad,» sa Krister-Elise alvorlig og tok lysestaken ut av hånda hennes. «Jeg har faktisk aldri vært mer lykkelig.»

De hang over bordet og så hverandre inn i øynene et par sekunder. Begge lente seg de ekstra sju centimeterne som skulle til for å få til et raskt kyss. Og ett til. Men så ble det for slitsomt å henge over bordet. Kristine rettet seg opp først.

«Jeg tror jeg kjente det i dag,» kom hun på. «Jeg er ganske sikker.»

«Da trenger vi ikke gå på ultralyd, da,» sa Krister-Elise spøkefullt. «Da veit du jo at den er der.»

«Jo, vi skal, tenk!» sa Kristine sta. «Og du skal henge opp bildene på oppslagstavla på kontoret, så alle ser at det var helt sant. Og så alle ser at du er skikkelig glad!»

Krister-Elise smilte stille og så ned i bordet.

«Jeg er så innmari, innmari heldig,» hvisket hen.

«Jeg også,» hvisket hun.

«Men nå drikker vi te,» sa Krister-Elise plutselig. «Siden du ikke fortsatt ikke kan drikke champagne.»

«Ja,» sa Kristine. «Lage te! Det gjør vi.»

Og det gjorde de.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s