«Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden.Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.»

Gry leste høyt fra Johannes 16. Prosten hadde bestemt på forhånd at det burde være en kvinne som leste kommende søndags prekentekst, siden det handlet om å føde, men det var ingen andre kvinner til stede på tekstgjennomgangen enn Gry. Og hun hadde aldri født. Men hun fikk lese likevel.

«På den dagen skal dere ikke ha mer å spørre meg om. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen. Slik lyder det hellige evangelium.»

Hvor var alle kvinnene? Prosten så på de tomme stolene og forsøkte å gjøre rede for seg selv for dem som skulle sittet der. Ikke det at kvinnene var i flertall i prostiet. Da han selv første gang fikk jobb der, hadde det ikke vært en eneste kvinne. Nå hadde han fire, fire av atten.

Gry ble den femte, men hun var bare vikar for Grete nå, som hadde fått studiepermisjon for å forske på advent i en helt annen kant av landet. Derfor var de fremdeles bare fire, og akkurat nå bare én. Marianne var hjemme med syke barn. Lillian var sykemeldt fordi hun skulle skifte hofte. Kristine var så plaget av graviditeten sin at hun ikke kom seg opp før litt lenger ut på dagen. Det var ikke sånn at han hadde noe imot at kvinner var prester, men i dag måtte han innrømme at han tenkte sitt.

Da han var ferdig på Menighetsfakultetet i 1976 hadde prosten vært kvinneprestmotstander. Ikke så veldig, bare litt, fordi alle de andre guttene var det. I alle fall de guttene som det var verdt å høre på. Men gradvis hadde kvinneprestene sneket seg innpå ham, først kom den første kvinnen inn i prostiet, så fikk han selv som sogneprest en kvinnelig kapellan.

Rent bortsett fra når de hadde mensen eller var gravide eller hadde syke barn, hadde han funnet ut at de var omtrent som ham. At kvinner ofte faktisk var like dyktige som menn. Han hadde blitt veldig tilhenger av likestilling og likeverd, men var det ikke litt typisk at alle kvinnene manglet rundt bordet 1. desember? Den uka hele kirka sto på randen av juleeksplosjon?

Etter at Gry var ferdig med å lese og de hadde diskutert en stund, begynte folk å kikke på klokka. Prosten sa at det var på tide å komme seg ut i tjeneste. De fleste var travle i dag, og skikkelig kledd. De tjenestefrie arbeidsdagene før jul kunne telles på ei hand, så det var ingen rom for gamle olabukser og slitne strikkegensere for prestene før over nyttår.

Krister-Elise var også skikkelig kledd. Prosten tolket det i alle fall i beste mening. Det hadde blitt så vanskelig å snakke med sognepresten i Marta-kirken nå, etter at han ikke lenger var han. Hvorfor skulle det være så vanskelig? Det var vanskelig å snakke om Krister-Elise også, fordi prosten syntes det var så rart å kalle noen for hen i stedet for han eller hun. Han ble redd for at de han snakket med ikke forsto hva han mente. Kanskje de plutselig trodde at han hadde sagt hun, og trodde at Krister var født i feil kropp og ikke var han lenger. Eller kanskje de bare trodde at han var en prost som ikke klarte å sette grenser for noen ting. Selv ikke før jul.

Krister-Elise blåste ut lyset i adventsstaken. Prosten irriterte seg over det også. Det var liksom noe feminint over måten han, nei hen, blåste på.

«Men du,» sa prosten fra døråpningen for å slippe å bruke det nye navnet. «Du der, du blåser ut lyset. Du kan bare la det brenne…»

«Sorry,» sa Krister-Elise. «Skal jeg tenne det igjen?»

«Nei, nei,» sa prosten. «Nei, du trenger ikke det, kom deg avgårde. Er det deg som har begravelsen i dag?»

«Nei, det er Kristine,» sa Krister-Elise. «Men hun er i veldig dårlig form i dag, så hvis hun ikke kommer på jobb, så stepper jeg inn.»

«Da må du først ta av neglelakken,» glapp det ut av prosten. «Du har lovt, Krister, eh, Elise. Når du har gravferdsdag.»

«Kan du ikke gi faen,» sa Krister-Elise og dro kåpa si ned fra knaggen i gangen.

«Krister-Elise, det er ikke for å diskriminere deg,» sa prosten.

«Gi faen!» sa Krister-Elise igjen og slamret med døra på vei ut.

Bente sto i døråpningen og kikket ut av det lille kontoret sitt. Hun hadde åpenbart fått med seg alt.

«Gabriel, det kom en telefon,» sa hun forsiktig. «Mens dere satt i møte. Det var Åge, to av barna deres har fått influensa og Sara skal ha eksamen på torsdag. Han trodde at han ble borte i tre dager.»

Hun viste ham kalenderen til Åge. Han skulle ha andakt på eldresenteret og på juleavslutningen til knøttekoret i dag, en begravelse i morgen etter besøk fra barnehagen, men bare en enkel kveldsgudstjeneste på torsdag. Gabriel klikket seg videre til kapellanen hans, Kristine, som var på deling mellom Åge og Krister-Elise. Hennes kalender hadde flere hull. Hun kunne i alle fall rekke innom eldresenteret før begravelsen sin i dag, ta morgendagens begravelse og kveldsgudstjenesten på torsdag.

Prosten klikket fornøyd på avtalene i kalenderen og flyttet på dem. Elektroniske verktøy var fine til sitt bruk.

«Ring Kristine og forklar situasjonen,» sa Gabriel og ville til å gå.

«Er du sikker på at det er så lurt?» sa Bente forsiktig.

«Jeg har ikke så mye valg,» sa prosten. «Har du noen flere vikarer i bakhånd, kanskje? Med tre kvinner ute og bare en til å dekke opp for alle tre, er alle de andre prestene nødt til å komme seg på jobb om dagen. Også den fjerde kvinnen.»

Akkurat nå som han hadde trodd at han endelig hadde atten oppegående prester å ta av. Atten faste ansatte, og likevel holdt det ikke med én vikarprest for å dekke opp alt som skjedde med dem hele tida. Uten Gry hadde han ikke klart seg det siste året, det hadde prosten innsett for lenge siden. Hun var fleksibel, hardtarbeidende og billig i drift. Hun var perfekt.

Det var første desember. Tjuefire dager og tre timer igjen til høymessene på første juledag var overstått.

Gabriel skulle akkurat til å hente seg en kopp kaffe og ta den med inn på kontoret sitt, da mobilen hans ringte. Navnet til Kristine blinket i displayet. Før Bente hadde rukket å ringe henne. Trøbbel, tenkte prosten. Trøbbel, trøbbel, trøbbel.