2. desember

«Å, fuckings printer,» sa Gry. Hun ristet i den og logget seg inn og ut, men ingenting skjedde. Ingen minnetale hadde funnet veien fra datamaskinen til Marta-kirkens printer.

Alt var bare rot i dag, hun hadde fått en telefon fra Bente klokka halv ti om at hun måtte ta en bisettelse for Åge klokka tolv. Da var hun akkurat på vei inn døra på omsorgssenteret på den andre siden av prostiet for å lage adventstemning. Så mye for det forsøket. Hun hadde tent et lys i adventsstaken og sunget et vers av «Tenn lys.» Så hadde hun lest en hyggelig julefortelling av Alf Prøysen og skyndet seg å be et fadervår. Tjue minutters adventstemning ble det, inkludert tida det tok for de gamle å komme seg inn i rommet og stille inn høreapparatene sine og få kaffe i koppene.

Så hadde hun hivd seg i bilen og dratt til Marta-kirken, som lå nærmere krematoriet enn kirka til Åge. Og siden det skulle gå an for henne å logge seg på med samme brukernavn og passord i hele fellesrådsområdet, kunne det egentlig vært lurt. Men brukeren hennes hadde ikke fått aktivert tilgangen til den nye printeren i Marta-kirken. Forrige gang hun hadde vært der, hadde de fremdeles hatt den gamle.

Krister-Elise stakk hodet inn på kopirommet. «Mail det over til meg,» sa hen. «Så kan jeg printe det fra min bruker.»

Gry fomlet med mobilen sin og fikk videresendt mailen hun hadde fått av Bente som hadde fått den av Kristine som hadde fått den av Åge. Og så videresendte hun en mail med en gammel andakt hun hadde brukt mange ganger.

«Kan du printe vedleggene fra begge to?» ba hun.

«Klart,» sa Krister-Elise. «Ikke noe problem. Men du, du kan ikke ha rød neglelakk når du skal ha gravferd.»

«Jeg visste jo ikke om at jeg skulle ha noen gravferd i dag,» sa Gry.

«Men prosten synes ikke noe særlig om det,» sa Krister-Elise.

«Vel, jeg får ikke gjort noe med det nå,» sa Gry.

Hun dro til seg arkene som kom ut av printeren før de var kommet helt ut og puttet dem i veska mens de ennå var varme. Klokka var allerede ti på halv tolv. Hun hadde bare tida og veien.

Krister-Elise sto igjen i gangen og så henne rygge ut fra parkeringsplassen og kjøre avgårde. Hens bil hadde stått der i mange timer nå, hen hadde vært på kontoret litt over sju, bilen hadde is på rutene. Det ville ta tid å skrape den ren.

Kristine lå hjemme med beina høyt. Hun orket plutselig ingenting. Hadde ikke orket å følge Even i barnehagen engang, derfor var han hjemme og underholdt seg selv. Krister-Elise hadde dårlig samvittighet for det, å reise hjemmefra så tidlig, når hen ble så sein i kveld. Men de hadde hver sin porsjon med hjemmelaget fiskegrateng. Da ble det nesten som om de spiste middag sammen likevel.

Hun skulle hatt adventsstund og julegrøt med den flerkulturelle kvinnegruppa klokka fem og hen skulle holde foredrag på Rotary-klubben klokka åtte. Nå ble det hen som måtte gjøre begge deler.

Mobilen lagde et pling.

Morgendagens møte om den nye arbeidstidsavtalen utsettes til tirsdag kl. 9 fordi for mange prester ikke har tid i morgen. Obligatorisk oppmøte. Mvh prosten.

Gry sto med foldede hender og så ned på kistelokket, på jorda hun akkurat hadde lagt der. Klokka slo ni langsomme slag. Hun telte langsomt til tjue og gjorde tegn til at alle kunne sette seg. Organisten, som hun ikke kunne se fra der hun sto og fortsatt ikke visste hvem var, begynte på «Deilig er jorden.»

Det var ganske mange mennesker i bisettelsen, nitti kanskje. Nå sang de, betraktelig sterkere enn på «Så ta da mine hender.» Organisten spilte så mykt, Gry kjente at han eller hun gjorde det enkelt for henne å synge, som om brystet hennes plutselig åpnet seg. Eller kanskje det var lettelsen over å være ferdig.

Etterpå satt hun på pinnestolen i det stygge skifterommet og var ikke sikker på om hun orket å ta av seg albaen. Hun lyttet etter lyder fra gravernes pauserom, men det var visst ingen der. Ergo heller ingen varm kaffe.

Hun reiste seg opp og begynte å kle av seg likevel, stappet klærne sine slurvete ned i baggen og så for seg det lille kontoret hun hadde fått låne, kleshengeren på en spiker i veggen der, at hun om noen få minutter skulle henge opp albaen og den lilla stolaen. Hun hadde blitt så svett. Albaen måtte luftes godt før begravelsen hun skulle ha dagen etter. Hun burde skiftet skjorte også. Men hun hadde ingen rene.

På vei ut til bilen kolliderte hun nesten med en mann som kom ned fra andreetasjen. Han virket like overrasket som henne. En høy mann, mer enn et hode høyere enn henne, med ansikt og hår som fikk henne til å tenke på Midtøsten.

«Heisann, presten,» sa han. «Jeg trodde du var en mann.»

Gry rødmet, tenkte at det var greit at albaen var som en sekk på henne, men han burde hørt forskjell. Så forsto hun.

«Åge ble syk,» sa hun. «Det var ikke min bisettelse.»

De gikk sammen ut døra. Han klikket på en bilnøkkel og en liten rød volvo blinket til svar.

«Hvor jobber du?» spurte Gry.

«Frilans,» sa han. «Søker jobber. Får ingen.»

«Samme her,» sa Gry.

«Hva gjør du i kveld?» spurte han.

«Vasker skjorter,» sa Gry kort.

«Alene?»

«Ærlig talt,» sa Gry og låste opp sin egen bil.

«Finn meg på Facebook,» ropte han etter henne da hun smelte døra igjen.

Da Gry endelig hadde kommet seg hjem fra kontoret, puttet en pizza i ovnen og satt på vaskemaskinen, begynte hun å tenke på organisten igjen. Hun hadde irritert seg over ham hele kjøreturen tilbake fra krematoriet, men så glemt ham bort fordi hun måtte stupe rett inn i et planleggingsmøte for Syng julen inn-gudstjenesten.

Nå husket hun ham igjen.

Han kunne jo ikke holde på sånn. Organister kunne ikke holde på sånn. Han visste jo ikke om hun var gift. Tenk om han sa sånt til alle prester han møtte i krematoriet. Eller tenk om han bare sa det til henne.

Tanken på at han hadde sittet der oppe den snaue halvtimen seremonien hadde vart og kikket ned på henne, mens hun ikke ante hvem som satt på galleriet, forstyrret henne. Hadde han sittet der og sett på henne når han ikke var opptatt med å spille? Hørt henne lese minnetale og andakt, sett henne kaste jord på kista og lyse velsignelsen, og samtidig tenkt på at han skulle prøve å be henne ut? Hvis det var det han hadde gjort.

Finn meg på Facebook. Han hadde jo ikke sagt hva han het. Men det sto i programmet for bisettelsen. Nidal. De hadde 27 felles venner, alle prester eller organister. Profilen hans var helt lukket. Hun kunne ikke se mer enn hvilke felles venner de hadde. Profilbildet hans var et nøytralt portrett, forsidebildet et piano ved en strand.

Gry trykket på knappen for å sende ham en venneforespørsel og oppdaget med det samme lukta av i overkant godt stekt pizza.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s