3. desember

Dag hadde gruet seg til å møte prosten. Hatt vondt i magen hele formiddagen. En gang hadde en av graverne sagt til ham at han ikke kunne forstå at noen pårørende ville ha gravferden så seint som klokka to. At han ikke kunne forstå hvordan noen orket å gå og grue seg hele formiddagen, at de ikke bare ville ha det overstått om morgenen hvis de kunne velge.

Dag skulle ikke i gravferd, men det var noe som var på vei til å begraves likevel. Ekteskapet hans. Som om ikke det var ille nok i seg selv, måtte han fortelle alle om det. Skolen til barna, fotballtreneren, barnekoret… Og til menighetsrådet, i staben, i kollegiet, til nære og fjerne medlemmer av menigheten. Men først måtte prosten få vite det, før saken nådde ham fra en annen kant.

Prosten skjenket kaffe, sakte, lot Dag få pusten igjen etter å ha satt seg i gjestestolen. Småpratet litt om Oslo-byrådets håpløse forslag om å kutte ut sykehjemsprestene og spurte om barna hans gledet seg til jul.

«Vi skal skilles,» sa Dag i stedet for å svare. «Jeg og Anne-Gro. Vi går offisielt ut denne uka og sier til alle rundt oss at vi har flyttet fra hverandre og tar ut separasjon.»

Prosten satte kaffekoppen rolig fra seg og så Dag inn i øynene.

«Er det på ordentlig nå?»

«Ja,» sa Dag. «Vi kommer ikke til å finne ut av det. Nå har hun bodd sammen med Jørgen i tre måneder. Jeg vil ikke ha henne tilbake, Gabriel, det er slutt på at jeg vil prøve å lokke henne til å bli hos meg i stedet.»

«Ordentlig leit å høre, Dag,» sa prosten. «Si fra hvis det er noe jeg kan gjøre.»

«Får jeg permisjon?» spurte Dag. «I akkurat samme situasjon fikk jo Daniel nesten tre måneders studiepermisjon for noen år siden. Og han ville jo ikke ha det, engang, men jeg ber på mine knær. Jeg orker ikke å være prest akkurat nå.»

«Jeg skal se hva jeg kan få til,» sa prosten nølende. «Men det er ikke så mange å ta av akkurat nå…»

Dag hadde drukket kaffen sin i en slurk og fikk påfyll. De satt noen sekunder i stillhet. Dag lurte på hva han kunne finne på for å gjøre det påtvingende for Gabriel å ta ham ut av tjeneste umiddelbart.

«Har du noe ordentlig sted å bo?» spurte prosten.

«Ja,» sa Dag og kjente seg plutselig veldig fornøyd. Det var akkurat det han hadde. Akkurat det som ville uroe prosten mer enn selve separasjonen.

«Jeg bor annenhver uke med barna i huset og annenhver uke hos Merethe. Vi har lån til oppover pipa, Gabriel. Jeg kan ikke leie en hybel engang før vi har fått solgt det huset…»

«Hos Merethe, kollega Merethe? Kristines venninne?»

«Det fungerer veldig fint,» fortsatte Dag. «Noen ganger lager vi middag til hverandre. Da kjennes det liksom ut som om det er et annet menneske i verden som er litt glad i meg likevel…»

«Det hadde ikke vært så bra hvis det kom ut i menigheten at du bodde der,» sa prosten. «Har du tenkt å gjøre det lenge?»

«I alle fall til over nyttår,» sa Dag og ble trist igjen. «Jeg har ingen å bo hos, Gabriel, ikke hvis jeg vil være nær barna og jobben. Jeg har ingen venner i denne byen og jeg har ikke råd til hotell. Eller kan jeg flytte inn hos dere, kanskje?»

«Ikke sånn på stående fot,» mumlet prosten og begynte å bla i kalenderen sin.

Gry kom inn sidedøra fra kirkerommet og snek seg inn på kontoret sitt uten at noen så henne. Det hadde vært kaldt på kirkegården, og det hadde snødd litt, så den svarte gravferdskappa hadde vært fuktig nederst da hun hengte den fra seg i sakristiet. Begravelse var ekstra trist i sånt vær som i dag. Kulde og is, men ikke nok snø til å myke opp de skarpe kantene i landskapet på kirkegården.

Hun hengte fra seg alba og stola på spikeren på veggen igjen. Adventsukene var praktiske, det var lilla stola hele tida, samme hva hun skulle gjøre.

De andre hadde nok spist lunsj allerede. Ikke at det betydde noe for henne. Hun kjente dem ikke. De prøvde å være høflige, prøvde å inkludere henne, men nok en gang var hun bare vikaren. På alle hennes tjenester sto koden VIK og ikke GRY. Det året hun hadde vært i Marta, hadde hun rukket å bli kjent med folk og føle seg hjemme, men siden hadde det vært to måneder her og tre måneder der, og enkelttjenester når som helst og hvor som helst på fridagene for å tjene litt ekstra.

Men noen ledig stilling så det ikke ut til å bli i prostiet med det første, og om det kom noen, ville hun fortsatt være den yngste og minst erfarne på søkerlista. Gabriel drev hele tida og sa at det var behov for henne, stadig en sykemelding eller permisjon å dekke opp. Men hun fikk ikke noe huslån på vage løfter om at det alltid var bruk for henne.

Gry fant fram matpakka og logget seg inn på datamaskinen. Det første hun så i Facebook-feeden sin var en link til en annonse hos Kirkejobb. Kapellan i Dalen med særlig ansvar for menighetens trosopplæringsarbeid… Fast stilling ytterst i naboprostiet. Kanskje hun ikke trengte å dra lenger ut på landet enn det. Men søknadsfristen var allerede dagen etter og hun hadde knapt hørt om stedet før.

Nidal hadde fortsatt ikke svar på venneforespørselen hennes. Hun hadde tenkt på det hele dagen, hvor teit det hadde vært av henne å sende den. Han hadde jo bare tulla. Nå trodde han kanskje at hun hadde trodd at han var interessert, kanskje han satt og lo av den naive presten som trodde så godt om seg selv.

Hvem kjenner jeg som jobber i nærheten av Dalen, tenkte Gry. Ingen. Ingen jeg har studert med jobber i et sånt høl.

Så kom hun på Merethe. Skumle og kule Merethe, som var bestevenninne med Kristine. Merethe jobbet i det prostiet, ikke så langt fra Dalen. Gry skyndte seg å finne nummeret og ringe før hun rakk å begynne å lure på om hun var tøff nok til å ringe Merethe.

«Hei,» sa Gry spakt da Merethe tok telefonen. «Det er Gry, Gry som var vikar i Marta mens Kristine og Krister var ute i foreldrepermisjon…»

«Å, er det deg?» sa Merethe nølende. «Jeg husker deg, veit du, vi møttes jo mange ganger, vi… Ja, den gangen, veit du, da…»

«Ja,» sa Gry ivrig. «Ja, jeg ringer fordi dere skal ha en ny kapellan i prostiet… Men jeg veit ingenting om Dalen.»

«Jeg kan fortelle deg alt om Dalen,» sa Merethe, plutselig fornøyd. «Alt du vil vite. Kan vi ikke møtes i morgen? Du bor vel ikke så langt unna meg. Jeg kan ta deg med på kjøretur dit, hvis du vil. Road-trip til Dalen.»

«Kult,» sa Gry overrasket. «Ja, det vil jeg gjerne!»

Da hun hadde lagt på, leste hun utlysningsteksten fem ganger og klikket seg gjennom hele hjemmesiden til Dalen menighet. Hun hadde leste så mange annonser de siste åra. Denne var helt ordinær, men talte likevel til henne på en måte få andre hadde gjort.

Det er desperasjonen som taler, sa Gry til seg selv. Jeg vil jo ikke være kapellan i Dalen.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s