4. desember

Gry parkerte sin egen bil på parkeringsplassen utenfor en Kiwi-butikk langs riksveien. Merethe kjørte opp på siden av henne og lot den stå på tomgang mens Gry kom over i hennes bil.

«Dette, Gry,» sa Merethe. «Dette er nederst i Dalen.»

Gry kikket ut av vinduet mens Merethe svingte ut fra parkeringsplassen. Det var en stygg desemberdags formiddag. Langs veien hadde det lille som en gang hadde vært hvitt, blitt grått og svart. Landskapet hadde vært flatt de siste ti kilometerne, men nå kjørte de, akkurat som Merethe påsto, inn i en dal. Det var ikke akkurat en eventyrdal, men plutselig var det en ganske høy ås foran dem og de svingte liksom inn bak den.

Her og der lå det noen klynger med bolighus. Tomtene var åpenbart skilt ut fra noen av gårdene i nærheten. Her og der sto det noen kyr utenfor en låve og tråkket, og et sted en enslig hest, ellers var det stille. De kjørte forbi en skole og en barnehage, og så en Joker-butikk.

«Bak her,» sa Merethe og kjørte inn til siden.

Hun pekte. Gry fulgte fingeren hennes og fikk se en liten trekirke tre hundre meter bakenfor Joker. Den var enkelt utført, hvitmalt og litt sliten. Merethe blinket seg ut på veien igjen og kjørte videre mot kirka. Da de kom nærmere så Gry at det lå en stor kirkegård på baksiden. Det var nylig strødd der. På andre siden av veien for kirka var det en stor gård, den så ikke ut til å være i drift, et skilt fortalte at det var prestegården.

Merethe hadde nøkkel til kirka. Hun låste dem inn bakdøra og deaktiverte alarmen. Hun hadde blitt tausere og tausere jo nærmere Dalen de kom, men nå tok hun seg sammen og guidet Gry gjennom sakristiet og lot henne gå først inn i kirkerommet.

Gry snuste ut i halvmørket. Det luktet gammelt. Hvite trebenker sto på rad, klare til å fylles opp på julaften, om ikke før. Orgelet oppe på galleriet så slitent ut. Nede sto det et nyere piano. Begge langsidene hadde vinduer høyt oppe på veggen, gjennomsiktige og fargeløse, rød karm mot hvit vegg. I taket hang det en båt, ikke ei seilskute som mange kirker har, men en nordnorsk fiskebåt.

«Den første presten de hadde her kom egentlig fra Senja,» forklarte Merethe, hun så hvor blikket hennes hadde stanset. «En i menigheten lagde den på anvisning fra ham, for kirka hadde ikke noe skip.»

«Altertavla!» utbrøt Gry. «Den er prikk lik altertavla hjemme!»

Det var kvinnene ved den tomme graven påskemorgen.

Hun gikk rundt i koret, opp på den lille prekestolen, bak altertavla, inn i alterringen. Alteret var veggfast og bordet var pyntet med en brodert duk, som åpenbart måtte ha vært flott en gang. En glassplate var lagt over for å beskytte den. Sølvet sto ikke framme, men en fyrstikkeske var gjenglemt sammen med en salmebok og dagens kunngjøringer fra en dag i forfjor.

«De trenger en kapellan her,» sa Merethe nede fra midtgangen. «En kapellan som ikke er redd for litt dritt.»

Gry lot automatisk fingeren gli over glassplata, men fant ikke et eneste støvkorn.

Nå var det Åge selv som hadde fått influensa og Bente hadde brukt halve dagen på å finne en vikarprest til å overta ansvaret han hadde for Lys Våken. De fleste menighetene i området hadde hatt det helga før, så de andre prestene burde ha fått konseptet under huden, men ingen var villig til å bruke en helg på Lys Våken i noen andres menighet.

«Da skal jeg på Lys Våken, da,» sa prosten til slutt. «Det har jeg aldri gjort før.»

«Så det klarer du nok bra,» sa Bente. «Som Pippi ville sagt.»

Han fikk oversendt en hel masse dokumenter og navn på foreldre som var villige til å være nattevakter og lister over hvem i menigheten som skulle bidra med hva. Ungene skulle komme om tretti timer.

«Vi må vel kjøpe mat, da,» sa prosten. «Pølser, kanskje.»

«De blir ikke skikkelig mette av det,» mente Bente. «Taco er sikkert bedre. Eller så kan du bestille pizza.»

Gabriel trykket på en link og plutselig ble kontoret fylt av rytmisk musikk og en jentestemme som sang «Tenk å få være med, å tilhøre slikt et sted, der barna er størst og de små kommer først… Synge, drømme og be, her i vår kirke, samles, spise og le! Lys våken, lys-lys våken, her er det liv, det er lys, det er sang…!»

«Hvor mange er påmeldt?» spurte han.

«37 stykker,» sa Bente.

«Det blir vel akkurat passe, sikkert,» sa Gabriel.

Gry konkluderte etter en halvtimes tid med at det var en helt grei, liten kirke og signaliserte til Merethe at de kunne dra igjen.

«Du likte den litt, sant?» sa Merethe håpefullt.

«Den er søt,» samtykket Gry.

«Jeg har hatt konfirmantene her helt siden jeg startet i stillingen min,» sa Merethe. «Det er koselig å være her om kvelden og tenne lys med dem. 47 stykker er de nå.»

«Hvorfor har du disse konfirmantene?» spurte Gry.

«Fordi kapellanen som nå har sluttet, var sykemeldt et år før hun sa opp,» sa Merethe. «Organisten har også sagt opp, forresten, og ingen i det gamle menighetsrådet tok gjenvalg.»

«Og det var fordi…?»

«Alt er fordi sognepresten har tørna,» sa Merethe og gikk mot døra. «Skal vi ta en kaffe på Joker’n?»

Gry nappet med seg siste nummer av menighetsbladet på vei ut og slo opp på en side med bilde av de ansatte. Sognepresten smilte bredt og så ut til å være foreviget på kirkekaffen eller en annen hyggelig anledning. En mann i 50-åra med grålig hår og sparsomt skjegg og antydning til overvekt i ansiktstrekkene.

«Er han så ille?» spurte hun.

«Han er det,» sa Merethe. «Han er den som kommer til å være grunnen til at ingen vil søke om å få bli kapellan i Dalen, ingen andre enn folk som ikke følger med eller islendinger som gjerne vil flytte til Norge.»

«Hvorfor gidder du i det hele tatt å reklamere for stillingen da?»

«Fordi jeg trenger en god kollega,» sa Merethe. «Enten så får jeg ingen, og så må jeg fortsette å jobbe dobbelt på ubestemt tid. Eller så får jeg en kollega som er helt inkompetent og ikke får seg jobb noe annet sted, eller en som tror alle i kirka er snille og derfor blir sykemeldt av sorg like etter at prøvetida er bestått.»

«Tror du han vil like meg?» spurte Gry.

«Det er ikke poenget,» sa Merethe. «Du må bare være sterk nok til å takle ham. Nå har du jo opplevd så mye rart nede hos Gabriel. Bli med og bygg kirke her ute. Girl power!»

«Girl power,» sa Gry usikker og fulgte med henne ut til bilen.

De kjørte på andregir ned til Joker-butikken, som var åpen fra 9 til 17 og hadde både Post i butikk, Bank i butikk, blomsterutsalg, loddbord for Sanitetsforeningen og en kafè med tre bord. Alle var ledige, og dama bak kassa kom bort til dem med en gang.

«Enkel latte, Merethe?» spurte hun.

«Gjerne,» sa Merethe. «Og det samme til henne.»

«De har vel ikke akkurat latte her ute i Dalen,» hvisket Gry.

«Det er akkurat det de har,» sa Merethe. «Birgit har gått baristakurs.»

Hun pekte bort i kaffekroken. Der sto den runde kvinnen og varmet økologisk lettmelk mens espressoen rant i to beskjedne strømmer ned i hver sin kopp.

«Hadde ikke gått an her ute i lengden hvis jeg ikke hadde oppdaget Birgit,» hvisket Merethe. «Hun leverer varm latte på kirkedøra søndag morgen litt på ti. Jeg bare nevner det.»

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s