5. desember

Ute var det allerede blitt helt mørkt før de første 11-åringene kom til kirka. Gabriel sto i våpenhuset og trippet. Han hadde med seg 5 jenter som gikk på videregående og var miniledere, og det var dem som sto og tok imot ungene og viste dem hvor de skulle sette sekkene og soveposene sine. De hadde alle sammen vært ledere på Lys Våken to eller tre eller fire ganger før. For ham var det bare et teoretisk konsept, men om et døgn ville han også vite hva det gikk ut på.

Det var mange år siden nå at han var i en stilling som gjorde at han hadde mye med barn og unge å gjøre. Han husket knapt hvordan en 11-åring så ut. Kvelden før hadde han diskutert lenge med Signe, sett på bilder fra da guttene var på den alderen. Forsøkt å komme på hva de var opptatt av da, hva de lekte med. Men det var jo 21 og 23 år siden de var 11 år. Hun skulle komme og lage middag, lage taco til alle, sammen med noen av foreldrene. Det likte barn. Det var han sikker på.

11-åringene ble først litt stille da de kom inn i kirkerommet, men det gikk fort over når de fant en av vennene sine. De kom øyeblikkelig løpende tilbake og begynte å spørre hvor de skulle sove og når de kunne legge seg. En av ungdomslederne grep inn og sa at det skulle de fortelle senere, først skulle de leke.

Gabriel satt på en av benkene midt i kirka sammen med foreldrene som skulle lage taco, og så hvordan alle barna sto i ring og lekte en lek som het «jeg har aldri…» Soveposer, bagger, poser, sekker og kosedyr lå strødd rundt på de fremste benkene. Etterpå fant en av lederne fram en boomblaster og skrudde opp volumet: «Tenk å få være med, å tilhøre slikt et sted, der barna er størst og de små kommer først…»

Gry satt og zappa mellom ulike kanaler uten å finne noe å se på. Dagen etter skulle hun døpe tre barn. Hun hadde forberedt alt før hun gikk fra kontoret på fredag, tenkt at det skulle bli fint å ha en lørdag helt fri, men nå angret hun nesten. Det var bortkasta å sitte sånn alene og ha fri.

Alle var gift nå. Alle. Både vennene hjemme fra Flekkefjord og vennene fra studietida. I alle fall de hun likte å være sammen med. Å være sammen med noen hun egentlig aldri hadde likt så godt, bare fordi de også var single, ble bare tragisk. Alle de gifte vennene la ut bilder på Facebook av adventskos i sofaen eller på hytta. Herregud, tenk at de var blitt så gamle at folk begynte å kjøpe hytter. Og tenk at babyer på sju måneder trengte egen adventskalender.

Jeg spyr av dere, tenkte Gry, dere tror det er så enkelt. Hun var ikke sikker på om hun egentlig var sjalu eller om hun faktisk tok avstand fra julekos og babymas.

Mens hun satt sånn og scrolla nedover på Facebook, aksepterte plutselig Nidal venneforespørselen hennes. Få sekunder senere plinget det inn en melding: Hei, hva gjør du?

Ikke noe spesielt, skrev Gry. Hva med deg?

Sitter og slapper av. Har spilt i en vielse i dag.

Fortjener vel å slappe av, da 🙂

Du veit, bryllup…

🙂

Så ble det stille noen minutter. Gry skulle akkurat til å legge vekk telefonen og finne seg ei bok, da han plutselig skrev noe igjen:

Treffes i kveld?

Kristine lå på ryggen i senga og hadde knapt stått opp på to dager. Etter mye overtaling hadde hun sagt ja til å bli med Krister-Elise på legevakta. Hen tenkte at tidspunktet neppe kunne bli noe verre enn lørdag kveld, at det ville bli verre tilstander der time for time og at hen gjerne ville kunne gå på jobb på søndagen uten å bekymre seg for at Kristine var alene hjemme. Derfor sto hen i gangen og trippet av utålmodighet mens Kristine kledde på seg.

Merethe skulle være barnevakt og hadde rigget seg til i sofaen med fjernkontrollen og en bolle potetgull. Hun reiste seg langsomt og gikk inn på soverommet til Kristine.

Hun satt fremdeles på sengekanten uten å ha begynt å kle på seg.

«Jeg orker ikke å dra, Merethe, jeg vil bare ligge her.»

«Nei, stå opp, nå,» maste Merethe. «For babyens skyld. Dette er ikke normalt, Kristine. Jeg har googlet masse. Når det er tre måneder igjen til termin, skal du ikke føle deg sånn. Husk hva som skjedde forrige gang. Ti uker for tidlig.»

Hun kastet en bukse og en genser bort til Kristine, som motvillig begynte å dra plaggene på seg.

«Jeg har kjøpt siste nummer av Kamille,» lokket Merethe. «Du kan få det med og lese på venterommet. Selv om jeg ikke har lest det selv ennå.»

«Jeg orker ikke å sitte på venterommet,» sa Kristine og reiste seg. Hun gikk med ustø skritt mot badet for å tisse på vei ut til Krister-Elise i gangen.

Taco-kaoset var i full gang i menighetshuset da Gabriel hadde gått hutrende over gårdsplassen fra bakdøra til kirka. Alt var klart for den store lysjakten, et opplegg Åge hadde laget selv og brukt mange ganger. Gabriel kjente at han gledet seg.

Han sto i kø og forsynte seg med taco. Så satte han seg ned ved et bord mellom noen livlige gutter.

«Jeg skal forskyne meg ti ganger,» sa den ene. «Taco er digg.»

«Er du alltid så sulten?» spurte Gabriel og prøvde å spise et fullt tacoskjell uten å bruke kniv og gaffel.

«Ja,» sa gutten med munnen full av mat.

«Hva heter du?» spurte Gabriel.

«Gabriel,» sa han. «Hva heter du?»

«Jeg heter også det,» sa han. «Gabriel.»

«Jeg har aldri møtt noen andre som heter Gabriel før,» sa gutten.

«Vel, nå har du møtt meg,» sa voksne Gabriel.

«Jeg heter Gabriel fordi pappaen min er veldig kristen.»

«Jeg også,» sa voksne Gabriel. «Tror jeg. Men pappaen min lever ikke lenger, da. Han døde for to år siden.»

«Da kan du bytte navn, da,» sa lille Gabriel.

«Det er ikke så ille å hete Gabriel, altså,» sa Gabriel. «Kors på halsen.»

Han spiste maten sin så fort han kunne for å komme seg opp i kirketårnet før 11-åringene var ferdig med å spise. Så satte han seg i trappa, i svingen opp til andre avsats, og ventet tålmodig på at første gruppe skulle komme. Han hadde tatt på seg kirkegårdskappa og en gammel hatt og satt helt stille. Det tok over et kvarter før han hørte første gruppe nederst i trappa på orgelgalleriet. Men da glemte han at han var så kald at han hadde mistet følelsen i tærne.

«Oppdraget er å finne ut hva som står på kirkeklokkene øverst i tårnet,» forklarte Gabriel. Alle ungene begynte på turen oppover i halvmørket. Frostrøyken sto ut av munnen på dem. Til tredje avsats var det en ordentlig trapp i mur, men til fjerde og femte avsats måtte de klatre opp en gammel, knirkende trapp av tre som lignet mest på en stige. Han så dem klatre oppover, noen hylte og ropte at det var langt ned, men de fortsatte fordi det var så spennende.

Da de var kommet opp på femte avsats kunne han ikke se dem lenger, men han hørte at de mumlet og at en av dem slo borti den ene klokka så det kom et lite pling. Etter knappe to minutter var de på tur ned igjen, først kom tre av dem baklengs ned i rasende fart, men to av dem nølte i trappa ned til fjerde avsats og ropte på sjettemann som fremdeles var oppe ved klokkene.

«Gabriel vil ikke komme ned!» ropte de.

Voksne Gabriel begynte å klatre oppover trappene selv, så fort han kunne med den store kappa på seg. Da han kom opp på fjerde avsats hvor de to andre guttene sto, hørte han stille gråt oppe fra klokkene.

«Gabriel gråter,» hvisket en av guttene.

«Jeg skal klatre opp,» sa Gabriel. «Spring videre til neste post så lenge.»

Guttene klatret nedover og Gabriel klatret oppover. Han kjente svaien i treverket under føttene sine for hvert steg han tok, men visste at det var trygt, kunne ikke godta noe annet, det hadde vært trygt å gå opp og ned der hver søndag i 126 år.

Øverst under klokkene satt lille Gabriel og gråt med ryggen til veggen.

«Kommer meg aldri ned igjen,» hvisket han.

«Må vi sove her oppe, da,» hvisket Gabriel. «Det kan bli veldig kaldt. Bli heller med meg ned…»

Han løftet blikket og så ut gjennom gluggene som var åpne høyt oppe på veggen. Utenfor var det helt mørkt og han kunne så vidt se noen stjerner.

«Bli med,» gjentok han. «Jeg tar deg imot hvis du faller.»

Gutten krøp bortover golvet, forsiktig nærmere hodet som stakk opp fra trappeluka. Gabriel holdt seg fast i gelenderet og lente seg så langt tilbake som han torde, så gutten kunne stå på trinnet like ovenfor ham. De gikk sammen nedover trappa, skritt for skritt. Den store kappa subbet nedover trinnene bak ham. Alt han hørte var de to som pustet.

Da de endelig kom helt ned til orgelgalleriet, falt lille Gabriel sammen på golvet og bare gråt. Store Gabriel hektet av seg kappa og la den rundt ham.

Så satt de sammen på aller nederste trinn da neste gruppe kom løpende opp på galleriet og forsvant videre oppover i det halvmørke tårnet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s