6. desember

Han åpnet øynene. Veldig forsiktig. Klokka var litt over sju. Gabriel holdt pusten noen sekunder og hørte susingen fra orgelets lufteanlegg og knirking fra luftmadrassene til barna som lå tett i tett og sov oppe i koret. Til slutt hadde alle sovnet og alle sov fremdeles.

Den medbragte madrassen hadde gjort jobben sin. Han var ikke så støl som han hadde fryktet. Men det var kanskje også begrenset hvor støl man kan bli i løpet av bare fem timer. Han lå midt i midtgangen, under det store maleriet av ei due omkranset av de fire evangelistene. Han hadde aldri sovet i ei kirke før. Aldri.

Kanskje ikke alle sov, han syntes han høre fnising fra bakerst ved alterringen. Men han var ikke sikker.

Forsiktig rettet han seg opp og dro på seg buksa.

Nattevaktene skulle lage frokost. Kantoren skulle komme snikende inn klokka åtte og vekke alle med orgelmusikk. Gabriel lo for seg selv, de ville nok skvette, det var høy lyd.

En liten stund nå ville han sitte på madrassen sin for seg selv og fundere på hva han skulle preke om. Han hadde ikke klart å tenke seg hvordan det ville bli, hvordan han skulle snakke. Men nå satt han tjue meter unna den sovende menigheten sin og skulle feire gudstjeneste med dem om fire timer. Han gledet seg.

Kristine forsto først ikke hvor hun var. Det luktet rart og sengetøyet var fremmed. Hun hadde veneflon i hånda og det gikk noen ledninger innunder skjorta hennes, som slettes ikke var skjorta hennes, men en hvit og utvasket sykehus-skjorte.

Det var ingen andre der. Hvorfor var hun alene? Hvorfor var hun fortsatt der? Hun gned seg i øynene med den hånda som ikke hadde veneflonet. De sa hun måtte bli der om natta… Krister-Elise dro hjem til Even og Merethe… Hun måtte tisse, men var redd hun ville rive ut noen ledninger hvis hun reiste seg.

Alt kom tilbake til henne fra forrige gang hun sov på et sykehus og våknet med veneflon, da Even lå på nyfødt intensiv og hun selv dagen etter fødselen plutselig hadde begynt å blø som en foss da hun skulle legge seg.

Døra åpnet seg lydløst og hun hørte lette trinn av en liten person som gikk på gummisåler.

«Har du sovet godt, Kristine,» sa den lille kvinnen.

«Helt greit,» svarte hun og mislikte at en ukjent person snakket som om de var gamle kjente.

«Det var fint,» sa sykepleieren. «Er det noe du trenger?»

«Kan jeg stå opp?» spurte Kristine.

«Du kan gå på toalettet,» svarte hun, «men så må du legge deg igjen. Du må ligge her hos oss noen døgn.»

«Noen døgn!» utbrøt Kristine mens sykepleieren begynte å ordne med ledningene som satt fast i henne.

Den nye dagen begynte å mase på Gry allerede mens hun sov. Også i søvne visste hun at noe var galt, at hun måtte komme seg opp av senga så fort hun kunne. Hun slo øynene opp og ble først sjokkert over å ikke være på sitt eget soverom, så over at klokka på mobilen var 09.02.

Hvor var klærne hennes, hvordan skulle hun komme seg ut uten å vekke ham, i hvilken del av byen var hun egentlig?

Nidal lå på magen på andre siden av dobbelsenga og snorket lavt. Gry kjente hodepinen med en gang hun satte seg opp. De hadde vært på byen, drukket en del, og så dratt hjem til ham. Hvor det nå var.

Hun satte føttene prøvende på golvet. Det var vegg-til-vegg-teppe. Føttene hennes sank ned. Hun begynte å samle sammen klærne sine som lå nogenlunde samlet i en haug. Genser, trøye, truse, stilongs, sokker, bukse, bh… Hvor var den? Hvor faen var den? Hun bøyde seg ned og så under senga, der var den ikke. Gry tok en rask beslutning om å klare seg uten og listet seg ut av rommet.

Leiligheten hans var liten og enkelt innnredet. Et piano dominerte stua. Han hadde spilt for henne da de kom dit, hun hadde latt som om hun var interessert, en eller annen samtidskomponist. Det låt vakkert, men hun hadde bare sittet og sett på fingrene hans og munnen hans og egentlig ikke brydd seg om hva han spilte. Bare at han spilte for henne.

Gry kunne ikke huske når hun sist hadde hatt bedre sex. Hun korrigerte seg selv og innrømmet at hun knapt kunne huske forrige gang, at det var tre år siden sist. Men han hadde virkelig gått inn i det med lidenskap nok for dem begge to. Musikere…

Hun kjente hele kroppen banke fornøyd mens hun gikk nedover fortauet utenfor bygården og så etter en ledig taxi.

Krister-Elise forsøkte av alle krefter å spenne Even fast i barnesetet på bilen, og Even forsøkte av alle krefter å stritte imot.

Før de fikk barn, hadde hen alltid sagt at det umulig kunne være vanskelig å få barn til å være stille. Nå visste hen at det var det. Even var bare ett år og åtte måneder, men allerede for sterk for dem. Hvis han ikke ville, så ville han ikke. Han pleide å være en mark, den siste tida hadde han blitt mer som en liten sel. Sleip, tung og med skarpe tenner.

«Skal du få være med pappa på jobben,» mumlet Krister-Elise. «Det blir vel kult.»

Men Even bare hylte og syntes ikke det var noe kult i det hele tatt.

Veiene var speilblanke etter at nattefrosten hadde møtt gårsdagens regnvær. Krister-Elise kjørte forsiktig.

Da de kom fram til Marta-kirken parkerte hen bilen så nær døra som mulig og balanserte bortover isen med Even på armen. Det var ikke strødd ennå, men det måtte de da komme og ordne i god tid før klokka elleve?

Piffen gikk litt ut av Even da de kom ut av bilen og inn i kirka. Han godtok å sitte i sakristiet og leke med to av englene fra julekrybba. Det var ingenting spesielt denne søndagen, ingen dåp og ingen spesielle gjester. Derfor hadde Krister-Elise tenkt at det var bedre å ta Even med på jobb enn å erklære messefall, at de faste ville forstå situasjonen og sette pris på det de fikk. Men hvis Even skulle være i det humøret… Det kunne bli katastrofe for alle involverte.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s