7. desember

«Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag? Ja!» Krister-Elise løftet Even opp av sprinkelsenga og han tuslet bort til vinduet. Julestemningen de hadde hatt for ei uke siden hadde regnet bort. Gangveien var strødd med grus, men plenen var blitt grønn igjen. Merkelig vær.

På mandager skulle pappa og mamma ha god tid, Even skulle få det han ville ha til frokost og mulighet for å gå selv så mye av veien til barnehagen som han orket. I dag kjempet Krister-Elise med utålmodigheten. Hen ville bare avgårde til sykehuset. Hen visste godt at det ikke gjorde noe fra eller til, at det ikke hjalp noen av dem å ødelegge ukas eneste rolige morgen, men likevel. Hele natta hadde hen ligget og lengtet etter å se igjen Kristine.

Alt hadde stokket seg under gudstjenesten. Da hen sto og leste evangelieteksten om når en kvinne skal føde, begynte svetten å renne nedover ryggen og hen måtte ta seg skikkelig sammen for å lese opp manuset sitt. Det hadde blitt forberedt mens Kristine ennå tuslet rundt hjemme og de ikke var redde for noe. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet…

Even spiste yoghurt med hele fjeset. Krister-Elise satt og lurte på hva slags klær han skulle få med i barnehagen, været var så ubestemmelig, det var både varmt og kaldt. Hen hadde hodet fullt av tanker og det tok flere sekunder før hen merket at yoghurt-begeret hadde havnet på kjøkkengolvet.

Men da Even var levert i barnehagen og hen satt i bilen på vei mot sykehuset, kom Krister-Elise litt til seg selv igjen. De hadde ikke ringt prosten. Kristine hadde jo hatt fri dagen før.

Krister-Elise slo på tråden til Gabriel og forklarte situasjonen. At Kristine kanskje ikke kom tilbake på jobb igjen, at de måtte vente og se.

«Det eneste jeg ønsker meg til jul i år, er at alle gudstjenestene i høytiden skal bli gjennomført som planlagt,» sa prosten. «Det virker nesten som om Gud ikke vil at det skal være jul her i år.»

«Det finnes nok en løsning,» trøstet Krister-Elise. «Kjenner du ingen pensjonister, da, som du kan sette inn?»

«Synes du jeg er gammel?» spurte prosten, men han visste det var sant. Mange av dem han kjente fra studietida hadde nylig pensjonert seg. «Kjenner ikke Kristine noen kandidater på praktikum som er arbeidsløse i jula, hun som er så ung?»

«Jeg skal høre,» lovte Krister-Elise. «Men du, Gabriel, jeg har en annen idè. Kan vi i prostiet gå i bresjen for et dialogforum mellom kristne? Jeg leste i Vårt Land at det trengs. At feministteologer må møte emissærer. Jeg kan godt møte emissærer, for jeg er feminist. Det er jo Lillian og Kristine også.»

«Nei,» sa prosten. «Nei, det tror jeg ikke er noen god idè. Det er en grunn til at feminister ikke har så mye kontakt med gamle emissærer. Jeg kjenner dessuten ingen sånne. Finnes de fortsatt?»

«Jeg kan undersøke,» tilbød Krister-Elise.

«Du trenger ikke det,» avbrøt prosten. «Det trengs ikke mer dialog. Nå skal vi bare få kabalen til å gå opp internt i prostiet, vi kan ikke begynne å snakke med alle andre før alt er på plass.»

På sykehuset var det mandagstravelt. Også sykehusansatte hadde mer fri i helgene enn ellers i uka. Mandag kom ukas rutiner i gang igjen, pasienter ventet på undersøkelser og det ble klargjort til planlagte operasjoner. Da Kristine hadde kommet inn lørdag kveld, hadde alt vært så stille. Det var det ikke lenger.

Krister-Elise beveget seg gjennom labyrinten av korridorer til hen fant riktig rom. Hen hadde med en veske med ting hen ikke hadde rukket å ordne med dagen før. Det hadde blitt så stress etter gudstjenesten, Even hadde vært noen timer hos Merethe, men hun skulle egentlig noe annet, så Krister-Elise måtte komme raskt hjem. Even kunne ikke komme til sykehuset, ikke nå, så hvem skulle passe på ham hvis Krister-Elise skulle få passet litt på Kristine også?

Hen banket på døra og gikk forsiktig inn. Kristine lå på dobbeltrom, nærmest døra, med en skillevegg mellom seg og senga som sto ved vinduet. Hen visste at hun kunne styre seg for å dele rom, særlig siden hun bare skulle ligge der. Ligge, ligge, ligge. Inntil videre. Hun lå og leste da hen kom, men la boka fra seg. Hen bøyde seg over senga og de kysset hverandre lydløst.

«Jeg tok med noen greier,» begynte Krister-Elise.

«Har du med litt mer klær?» avbrøt Kristine. «Jeg tror jeg ligger på likhuset hver gang jeg kaster et blikk på dem jeg har fått her.»

Hen begynte å pakke ut av baggen, viste fram ett og ett plagg og hengte dem inn i skapet ved siden av senga. La fram ei bok hun aldri hadde fått tid til å lese og et kryssordblad hen hadde kjøpt på veien. Det slo hen at det kunne oppfattes som en unødvendig provokasjon og synliggjøring av hvor mye hun ville kjede seg, siden hen aldri hadde sett henne løse noe kryssord noensinne. Men hun takket for bladet og bladde litt i det før hun la det fra seg.

«Også disse,» fortsatte Krister-Elise og tok opp tre englefigurer i glass som Kristine hadde satt opp til første søndag i advent.

«De skal stå på nattbordet,» sa Kristine. «Takk!»

En lang stund satt Krister-Elise stille på sengekanten og holdt henne i hånda. De så på englene. En rød, en lilla og en grønn.

«Det er lenge siden sist jeg måtte sove uten deg ved siden av meg,» hvisket hun. «Jeg får ikke sove når jeg ikke hører pusten din.»

Hen skulle gjerne hatt noe glupt å si, men fikk en klump i halsen. I stedet tok hen fram mobilen og viste fram noen bilder av Even på fanget til Merethe og fortalte om episoden med yoghurten, og at de skulle få besøk av en som spilte julesanger på gitar i barnehagen i dag.

«Tror du på en straffende Gud?» spurte Kristine. «At alt skal være så vanskelig hele tida fordi jeg fortjener det?»

«Nei,» sa Krister. «Ikke tull, Kristine, du er prest. Ikke snakk sånn.»

«Kanskje Gud straffer skeive,» sa Kristine. «At de har rett, de som mener at styggedommen må bekjempes.»

«Du får ikke lov til å ligge og tenke så mye,» sa Krister. «Da sender jeg en skriftefar hit. Hvis du for alvor mener sånne ting.»

«Jeg mener ikke sånne ting,» sa Kristine. «Jeg er bare så lei.»

Hen klemte rundt hånda hennes en gang til og flyttet seg da en sykepleier kom inn for å måle blodtrykket til Kristine.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s