8. desember

Gabriel tente to lys i adventsstaken mens han ventet på at prestene skulle komme trampende inn døra. Han hadde ikke fått sove. Grete hadde studiepermisjon, Lillian skiftet hofte, Kristine var innlagt på sykehus, Dag hadde han pålagt studiepermisjon og det viste seg at Åge hadde lungebetennelse. Så Gabriel fikk ikke sove.

Derfor hadde han like gjerne reist tidlig ned til menighetshuset. Det sto igjen en flaske gløgg i kjøleskapet etter kirkekaffen på søndag, og han hadde varmet den opp. Snart var det jul. Han måtte ta vare på dem han hadde igjen samtidig som han måtte få dem til å jobbe innmari mye overtid. Kanskje det hjalp med litt gløgg.

Marianne var i alle fall tilbake igjen. Hun var blant de første som kom. Hun så litt sliten ut, tenkte Gabriel. Hun ble usedvanlig glad for en kopp med gløgg, som om ingen hadde gitt henne noe så godt på flere dager. Han visste at hun hadde hatt gudstjeneste i helga og at det hadde vært misjonsmesse i menigheten på lørdag, og at hun skulle ha to skolegudstjenester i løpet av dagen.

«Vet du,» sa Marianne, «det å være hjemme med syke barn, er dobbel straff. Ingen har gjort en dritt på kontoret mens jeg var borte, og jeg må alltid bruke den lille tida jeg har etter at ungene endelig har sovna på å forberede meg på å gå på jobb i fall de blir friske igjen. Og det ble de jo på fredag, så da var det jammen flaks at jeg hadde forberedt meg på å ha gudstjeneste på søndag.»

Gabriel tenkte at det hørtes ut som hun hadde ti barn, men hun hadde bare to, en gutt på tre og ei jente på fem.

«Har de ingen besteforeldre de kan være hos av og til hvis de er syke?» spurte han.

«Har du barnebarn?» spurte Marianne.

Han ristet på hodet.

«Nei, for besteforeldrene til mine barn er yngre enn deg,» sa hun. «De kan ikke ta seg fri fra jobb fordi barnebarna blir syke. Mormor er kirurg, Gabriel. Det er ikke bare å sende vekk ungene. Hvis du hadde hatt barnebarn, ville du skjønt hva jeg mente.»

Hun begynte å rote i veska etter Bibelen sin og så demonstrativt avvisende ut.

Etterpå var det Marianne som leste høyt fra Johannes-evangeliet.

«Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham.
Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt meg.»

«Takk,» sa prosten. «Noen kommentarer?»

Gry lurte på om hun skulle rekke opp hånda, men telefonen begynte å vibrere i bukselomma hennes. Helt siden søndag hadde hun vært nervøs hver gang telefonen hennes ga lyd fra seg, mer nervøs enn når hun hadde vakttelefonen. Tenk om Nidal ringte. Hun hadde jo bare gått sin vei uten å si noe. Hun hadde ikke hatt så mye å si, egentlig. Så lenge ikke han ringte, hadde vel ikke han så mye å si heller. Men det var det hun var redd for, at han plutselig skulle få lyst til å ringe og si noe. Så hun skvatt hver gang telefonen ringte.

Hun avviste anropet. Nummeret var ukjent. Mens Krister-Elise begynte å diskutere lamper med Marianne søkte Gry opp nummeret. Det var en bispedømmerådsansatt. Shit. Kanskje Nidal hadde funnet bhen hennes under senga og sendt til til biskopen og bedt om dna-test.

Da samlingen med prosten var ferdig og prestene dro hver til sitt, satte Gry seg i sofaen utenfor møterommet for å ringe og høre hva bispekontoret ville henne.

Det var en hyggelig dame som svarte. Jada, de hadde ringt henne, og neida, det var ikke noe galt. Men det stemte at hun hadde søkt stillingen som kapellan i Dalen?

«Ja,» sa Gry og så seg fort om etter prosten. Han var ikke å se.

«Vi vil se om vi kan ha en innstilling klar før jul, så rådet kan ansette på møtet sitt som kommer straks etter nyttår. Det er bare tre aktuelle søkere, så vi kan tenke oss å kjøre en effektiv prosess. Kan du stille til intervju på torsdag?»

«Ja,» sa Gry uten å tenke seg om. «Jada, det kan jeg.»

Krister-Elise kjørte til sykehuset etter morgensamlingen for å fylle på med marsipan hos Kristine. Det var det hun helst ville ha. Hen parkerte utenfor sykehuset og betalte på automaten. Den gangen Even ble født hadde de glemt det, så etter at alt var over fant Krister-Elise en parkeringsbot på ruta.

Kristine hadde akkurat spist frokost da hen kom. Hun hadde ikke giddet å skifte fra natt-tøy til annet tøy ennå, heller ikke stelt håret eller pusset tennene.

«Se inni skapet,» sa hun og smilte lurt.

Hen bøyde seg ned og så en liten pakke, med rosa papir og blå bånd på. På søndag hadde hen glemt at hen hadde bursdag. Dagen hadde blitt så full av andre ting.

«Pakk opp, da,» maste Kristine. «Jeg fikk Merethe til å komme hit med den i går kveld.»

Innenfor papiret var det en liten eske. Hen åpnet esken forsiktig. Der lå det et gullhjerte, tjukt og tungt og godt å ha i hånda. Det var så blankt at hen nesten kunne speile seg i det. Hen bøyde seg fram og lot Kristine henge kjedet om halsen hens.

«Jeg elsker deg,» hvisket Kristine. «Gratulerer med 43-årsdagen!»

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s