Merethe var for en gangs skyld tidlig hjemme fra jobb. Hun stanset i oppgangen utenfor leiligheten og lyttet, forsøkte å føle om  leiligheten hennes var tom eller ei. Umulig å si. Hun satte nøkkelen i låse og vred om. Da hun ropte hallo, svarte en mannsstemme fra stua.

Hun begynte nesten å venne seg til det.

Dag hadde tatt fram strykebrettet hennes. Han sto i stua og strøk skjorter mens han så et dokumentarprogram på Nrk. Merethe telte åtte nystrøkne skjorter som hang på hver sin henger oppå hverandre bortover spisestolene. Halvparten var hennes.

«Står du og stryker mine skjorter?» spurte hun, skeptisk.

«Jeg leste jo på lappen først,» sa Dag fort. «Det står at de kan strykes. Alle skjorter kan strykes. Vet du, jeg har alltid hatt en, hva skal jeg si, en hang-up på kvinnelige kolleger med skrukkete skjorter. Det er så mange kvinnelige prester som ikke stryker presteskjortene sine. Jeg kan ikke stå og se på det.»

Han lot strykejernet gli fram og tilbake på en av av sine egne vanlige bomullsskjorter. Det freste i jernet hver gang han løftet det opp, og Merethe kjente den svake duften av damp helt bort til døråpningen. Hun trakk på skuldrene og bar to handleposer inn på kjøkkenet.

«Du må ut i kveld,» ropte hun. «Jeg skal ha besøk. Men du kan få middag først, hvis du vil. Jeg tenkte å lage kylling og ris.»

Dag kom inn på kjøkkenet da han var ferdig med å stryke. Hun brunet biter av kyllingfileten i stekepanna.

«Har du ingen kompiser du kan besøke?» spurte Merethe.

Han ristet på hodet.

«Har du ingen hobbyer?»

«Ikke de siste ti åra,» sa Dag.

Er det rart at Anne-Gro dro, tenkte Merethe, men hun sa det ikke. I stedet tok hun fram avisa og slo opp på den faste spalten for hva som skjer i byen.

«Det må da finnes noe her du kan tenke deg å finne på noen timer,» sa Merethe.

Han leste sakte gjennom annonse for annonse. Vinsmaking, keramikk-kurs, julekonsert, boksignering, drop in-yoga, babysvømming…

«Hva vil du helst?» spurte Merethe.

«Dø,» sa Dag.

«Jeg synes du skal dra på vinsmaking,» sa Merethe. «Det er sosialt. Det har du sikkert aldri gjort før.»

«Jeg veit jo hvordan vin smaker,» sa Dag.

«Kanskje du får smake på en ny,» insisterte Merethe, for vinsmakingen varte helt til klokka ti.

Bare noen minutter etter at Dag motvillig hadde tatt på seg en av de nystrøkne skjortene sine og gått ut i vintermørket for å være med på vinsmaking, ringte det på døra. Merethe skyndte seg å tenne telysene i de små englene på stuebordet og kastet et blikk rundt seg. Det var passe ryddig, men ikke oppstilt, ikke som om hun hadde planlagt å få besøk. Bare som om hun alltid hadde det sånn, passe ryddig.

Gry sto utenfor med en polpose i den ene hånda og veska si i den andre. Hun fulgte etter Merethe inn og hengte av seg ytterklærne.

«Du er så utrolig snill,» sa Gry og ga Merethe posen. «Jeg er så spent på i morgen, jeg aner ikke hva jeg skal si… Så tok med denne, som takk for at du deler av din tid.»

«Kanskje vi bare skal åpne den sammen?» foreslo Merethe.

«Greit for meg,» smilte Gry.

Hun gikk inn i stua mens hun sa hyggelige ting om leiligheten. Plutselig gikk det opp for Merethe at hun hadde skoene og jakka til Dag i entreen, og at det fremdeles hang to herreskjorter til tørk på den ene spisestolen.

«Det bor en mann her akkurat nå,» forklarte hun. «Han er ikke kjæresten min, han bare bor her.»

«Gjør ikke meg noe,» lo Gry og satte seg i sofaen. «Er han hjemme?»

«Nei, han er på vinsmaking,» sa Merethe.

«Å, da blir han sikkert ikke så imponert over denne her,» sa Gry og kastet et blikk på flaska hun hadde hatt med. «Den er ikke så fancy.»

«Det er ikke han heller,» beroliget Merethe. «Fancy, altså.»

De gjennomgikk alt Merethe visste om Dalen menighet og nabosognene. Gry noterte ikke, men hun fulgte nøye med, nikket til det som ble sagt, stilte av og til noen oppklarende spørsmål. Ett glass vin hadde forsvunnet uten at de hadde tenkt over det, Merethe skjenket i glass nummer to til dem begge.

«Hva vil du egentlig med Dalen?» spurte Merethe og rakte henne glasset.

«Fast jobb i grei avstand til stedet jeg bor,» svarte Gry.

«Skål for det,» sa Merethe. «Eier eller leier du?»

«Leier,» sa Gry. «Det er en av grunnene til at jeg vil ha fast jobb. Kunne ta opp lån…»

«Vil du flytte til Dalen, da?» fniste Merethe. «Får mer for pengene der enn her. En liten enebolig på landet… Med plass til mann og barn og en Volvo i dobbelgarasjen.»

«Nei,» sa Gry. «Det er ikke noe for meg.»

«Og hvis du tilfeldigvis kjente en musiker, så skal de prøve å lyse ut organiststillingen på nytt igjen…»

«Organiststillingen?» sa Gry og satte seg opp.

«Ja, det var ingen aktuelle søkere i denne runden. Kjenner du noen ledige organister?»

«Nei,» sa Gry fort og tenkte at det sikkert sto skrevet over hele ansiktet hennes at hun kjente en ledig organist. Nidal bodde til og med på riktig side av byen for pendling til Dalen.

Men Merethe skravlet bare videre og snakket ikke mer om hverken organister, menn eller dobbelgarasjer.

Dag hadde bestemt seg ganske tidlig på kvelden for at han ikke skulle bli medlem i Mathallens vinklubb, og han var ganske lettet da kvinnen som ledet kurset sa at kvelden snart var over. De hadde vært gjennom viner til ribbe, lutefisk og pinnekjøtt, og Dag kunne ikke forestille seg at han skulle få behov for å servere vin på julaften. Han var ikke engang sikker på om han skulle feire julaften. Hvis han skulle feire, ville det bli med barna, og da skulle det hverken være vin eller øl.

Sånn sett var kvelden temmelig meningsløs, men han følte seg likevel litt lettere til sinns da han gikk derfra. Yrkeserfaringen hans gjorde ham god til å late som han var mer interessert i ting enn det han egentlig var, og da ble folk alltid så glade. Stemningen ble så god. Han hadde vært høflig og luktet på vinen og spyttet den ut og vært med på å gjette hva den egentlig smakte. Selv om han ikke kunne brydd seg mindre. På en måte hadde han vært en del av et interessefellesskap, selv om han ikke delte de andres interesse. Ofte var det sånn.

Han holdt på å buse inn døra hjemme hos Merethe, men kom på at hun skulle ha besøk. Hun hadde ikke sagt av hvem. Han gikk stille inn og tok av seg på beina. Innenfra stua hørte han en kvinnestemme. Selvsagt! Hun hadde en date! Han vurderte å snike seg ut igjen, sitte noen timer ensom på en pub, men Merethe hadde hørt ham og ropte ham inn.

«Vil du også ha et glass vin, Dag, eller har du smakt nok?» ropte hun. «Ta med eget glass, i så fall!»

Han fant et glass i kjøkkenskapet og gikk inn i stua. Rynket brynene da han så Gry. Var Gry sånn? Var dette en date? Det var vel ikke det? Men da han så på henne, fikk han inntrykk av at han hadde avbrutt dem i noe veldig hemmelig, eller at hun ble sjokkert over å se ham stå i døra, eller begge deler på en gang. Han lot likevel Merethe helle rødvin i glasset sitt og satte seg tungt ned i lenestolen.