10. desember

Gabriel gruet seg til å bli pensjonist før Signe. Til å måtte sitte igjen ved kjøkkenbordet i slåbråkken og se henne reise avgårde på jobb, og være helt alene hjemme hele arbeidsdagen. Mange hadde det sånn, han visste det, men han visste ikke hvordan han skulle klare det. Han visste heller ikke om han kunne klare å stå i jobb som prost til han ble 70.

I dag var hun hjemme fra jobben, hun avspaserte, hun skulle bruke dagen på å handle julegaver. Til begges familier. Likevel syntes han det var stusselig å kjøre fra henne mens hun fortsatt satt og drakk kaffe. Hun vinket til ham gjennom kjøkkenvinduet. Han vinket tilbake. Så kjørte han til menighetshuset 1500 meter unna.

Bente satt og ventet på ham med en beskjed om at Krister-Elise ville at han skulle ringe. Gabriel tenkte på Kristine og fryktet det verste. Han begynte å finne fram nummeret på vei inn på sitt eget kontor.

«Hvordan går det med Kristine,» spurte han.

«Ingen forandring,» sa Krister-Elise. «De vil ha henne der noen dager til. De er redd fødselen kan komme i gang for tidlig, som forrige gang, bare at nå ville det vært altfor tidlig. Nå ville barnet dødd.»

«Håper det beste,» sa Gabriel. «Ville du spørre om noe?»

«Ja,» sa Krister-Elise. «Da vi var på arbeidstidskurset hos deg på tirsdag, så pratet jeg med Gry, og hun sa at du hadde sagt at det var helt greit å bruke rød neglelakk i begravelser.»

«Jeg kan ikke huske å ha blandet meg oppi det,» sa prosten.

«Jo, det gjorde du,» sa Krister-Elise. «Du sa at jeg ikke fikk lov. Men hun får lov. Er det rettferdig, liksom?»

«Jeg har ikke tenkt så mye på det,» innrømmet prosten. «Men deg eller Gry med neglelakk vil oppfattes ulikt av de pårørende, Krister-Elise.»

«Det er ikke lov å forskjellsbehandle,» sa Krister-Elise strengt.

«Hils Kristine,» sa Gabriel og avsluttet samtalen.

Merethe sendte en lykke til-melding til Gry. Hun hadde ingen tjenester selv i dag. Hun hadde ikke trodd det var noen sånne dager i kalenderen før julaften, men det var det altså. Èn eneste.

Vanligvis ville hun hatt litt slapt hjemmekontor på en sånn dag, svart på noen mailer og skrevet en andakt og ellers fått støvesugd huset og sett en tv-serie, men nå hadde det flyttet inn en deprimert sogneprest på sofaen hennes og ingenting var som det pleide.

Hun hadde prøvd å spørre ham hva det var han skulle bruke studiepermisjonen sin på, men han ville ikke snakke om det. Av og til lot han som om han leste i en av fagbøkene hennes. Kanskje han faktisk leste i dem også. Men nå lå han fortsatt og sov på sofaen, selv om klokka nærmet seg ti og det var torsdag.

Hun satte seg ved kjøkkenbordet og begynte å se på preken til morgendagens skolegudstjeneste. Etter hvert hørte hun Dag stå opp og gå i dusjen, og etterpå kom han til kjøkkenet, påkledd.

«Jeg har altså sovet så godt,» sa han. «Kanskje jeg burde begynne å drikke.»

«Eller kanskje du burde begynne å ta tak i livet ditt,» sa Merethe. «Det er grenser for hvor lenge du kan bli her, Dag. I alle fall så lenge du bare sitter hjemme og er deprimert. Kan du ikke gå på biblioteket eller noe sånt? Finne deg noe å studere på ordentlig?»

«Jeg trenger en venn,» sa Dag. «Men jeg veit ikke hvor jeg skal lete.»

Noen timer etter den første telefonsamtalen, ringte Krister-Elise til prosten igjen for å si at hen var blitt sykemeldt.

«Har du også fått lungebetennelse?» spurte Gabriel, uten noen særlig medfølelse i stemmen. Det var nok tull nå.

«Jeg føler meg trakassert av Den norske kirke,» sa Krister-Elise. «Legen min sier at det ikke er bra for meg å jobbe her. At det neppe finnes mange arbeidsplasser i landet hvor det er mindre sunt å være skeiv. Har for eksempel arbeidsgiversiden oppfylt aktivitetsplikten sin etter den nye loven mot trakassering og diskriminering?»

«Vi har et hms-program og vi har et varslingssystem,» sa prosten. «Det er godkjent av fagforeningen din.»

«Men fagforeningen min har, historisk sett, ikke pleid å være så opptatt av å forebygge trakassering og diskriminering på grunnlag av kjønn og samlivsform,» sa Krister-Elise. «Jeg tror ikke at de tenkte på det da de godkjente hms-programmet.»

«Du må komme på jobb,» sa prosten. «Er det ikke deg som har den store Lucia-gudstjenesten på søndag, hvor dere har invitert fire kor til å delta?»

«Jo,» sa Krister-Elise. «Men jeg føler meg ikke trygg på at jeg har arbeidsgiveren min i ryggen før jeg ser at det er laget en handlingsplan.»

«Jeg skal lage en handlingsplan,» lovte Gabriel. «Du skal få den i morgen, okei? Vær så snill, ikke bli sykemeldt på ordentlig. Da blir jeg sykemeldt.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s