Mandag morgen.

Krister og Kristine hadde sendt Hanna og Even i barnehagen. Det var jo faktisk en ordinær arbeidsdag. Norge skal holde hjulene i gang til lunsjtid på julaften. Men i barnehagen virket det absolutt ikke sånn – den var nesten helt tom.

Det var Krister som hadde fulgt dem til barnehagen. Kristine satt bak rattet, på vei til kontoret. Der var det heller ingen ordinær arbeidsdag. Kontoret var stengt. Diakonen har fri, kateketen har fri, kirkevergen har fri. Men de var noen som ikke hadde fri, og det var dem som skulle snakke og spille, og de som skulle gjøre alt i stand.

Kirkerådslederen hadde nylig gått ut på Facebook med en liten hyllest av kirketjenerne. Absolutt velfortjent. Siden Kristine ikke hadde møtt en kirketjener på jobb siden før hun ble ordinert, var det den største overraskelsen da hun kom over i et nytt bispedømme. Kirketjenerne.

De som holdt lysgloben ren og kjøpte nye lys. De som bestilte grus til strøkassa før vinteren og fikk juletreet i fot. De som sjekket brannslokningsapparatene og sørget for brannøvelser. De som skar ned buskas utenfor kirkene. De som ofte kom før henne på jobb og ble til alt var ferdig. De som slo av en prat med folk og rekrutterte nye frivillige. De som lagde vedlikeholdsplaner og tilrettela så lokalene kunne leies og lånes ut i lokalsamfunnet. De som skiftet vindusruta før den sprakk. De som tok et malingstrøk før muggen vant. De som fulgte opp kontakt med rørlegger og elektriker. De som var anleggenes fastleger. De som gjorde alt det som ingen hadde gjort i Marta.

Marta, Marta, du gjør deg strev og møye med mange ting. Men ett er sikkert: Du fikk ikke den gode del, og det fikk du svi for.

Kristine tenkte stadig på Marta. Da beslutningen om fristilling kom, hadde hun blitt først overrasket, så trist. Men siden mer og mer sint. Det var noe her som ikke fungerte – det var noe med hele systemet som i mange år hadde jobbet mot henne og mot menighetsrådet og mot alle som ønsket en brukbar bygning.

Så hun visste ikke helt hva hun skulle føle da hun satt på kontoret og Elisabet sendte et bilde fra kjøkkenet i Marta. Hun hadde ikke skjønt at det var kjøkkenet i Marta, hvis ikke Elisabet hadde spesifisert det. Det lignet absolutt ikke det som sto der før menighetsrådet solgte hele greia.

Men på en eller annen måte hadde Elisabet fått stablet veldig mye på beina på 23 dager – det var et lite mirakel. I morgen skulle det prekes igjen, for en ganske sikkert fullsatt kirke. Kristine tenkte at hun gjerne skulle vært der – men hun hadde jo et annet sted å være julaften ettermiddag.

Hun skulle stå på prekestolen og fortelle de gode nyhetene: Oss er en evig frelser født!

Krister hadde vært i krisestemning hele den siste uka. Det kjentes ut som det hadde gått mye mer enn én uke siden han fant kulen i brystet hennes. Men uka før jul er jo veldig lang, kul eller ikke.

Krister hadde vært sikker på at hun skulle sykemelde seg tvert. Tanken hadde ikke engang streifet Kristine. Det var jo jul. Hun visste jo ikke engang om hun var syk eller ikke. Hun ble verken sykere eller friskere av å jobbe på julaften. Hun likte til og med å jobbe på julaften. Likte det bedre og bedre. Hun hadde endelig begynt å like jul.

—

Elisabet kjente stresset bygge seg opp i kroppen, men hun forsøkte å late som ingenting. Julaften var ikke noe hun tok lett på. Det var årets vanskeligste og viktigste dag. Oss er en evig frelser født.

Men preken hadde hun ennå ikke fått startet på, fordi de bygde kjøkken.

De var i innspurten nå. Hun hadde sendt et bilde til Kristine, mest fordi hun trengte å få en tommel opp. Det fikk hun, og mange hjerter. Kjøkkenet ble jo kjempefint. Og kjempestygt. Det kom an på hvem man spurte.

Hun irriterte seg over at Mikkel stadig hadde funnet på nye forbedrings-prosjekter. Male litt, eller henge opp en hylle til, eller bytte ut gardinene. Mens Maria aldri hadde gått lei av å finne pene ting på finn.no, som Mikkel lydig hadde kjørt rundt for å hente.

Elisabet løftet opp noen små grønne skåler Maria ikke hadde funnet plass til i skapet ennå.

«Hva skal disse brukes til?»

«Å, de,» sa Maria fraværende. «De er jo fine til for eksempel pesto eller oliven.»

«I morgen?»

«Nei, selvsagt ikke,» sa Maria fornærmet. «Men på skjærtorsdag.»

«Ingen kommer til å være her på skjærtorsdag!» ropte Elisabet frustrert.

«Det vet du ikke,» sa Maria. «Og hvis noen er, og hvis de spiser påskemåltidet, så har de pene skåler til pesto og oliven.»

Elisabet klødde seg i hodet, og bestemte seg for å ringe Dag for å høre når det passet for ham å skrive ut gudstjenesteprogrammene hennes.

—

I Gamlebyen var det satt krisestab. Det ville si at daglig leder hadde avbrutt juleferien og kommet til kontoret sammen med lederen av menighetsrådet. Dag hadde vist dem skadene i kirkerommet.

Inni seg så han liksom et digitalt nedtellingsur. 28 timer til første gudstjeneste. Det var ikke mulig å slippe hundrevis av mennesker inn i kirka. Ikke fordi de kunne blitt våte på føttene, men fordi det bare ville gjort skadene større. Det ble ingen jul i Gamlebyen i år. Forsikringsselskapet fikk de to andre ta seg av, selv måtte han ta ansvar for forkynnelsen.

Da ringte Elisabet for å etterspørre gudstjenesteprogrammene sine.

«Jeg veit at du sikkert har mye annet å tenke på,» sa hun. «Men jeg regner med at kopimaskinen ikke står under vann.»

«Neida,» sa Dag. «Den er tørr og fin og klar til å jobbe. Det er jeg også, for å si det sånn. Men vi må vel ha gudstjeneste på parkeringsplassen i år. Dessverre er det meldt regn hele dagen.»

«Kan ikke folk komme hit?» sa Elisabet. «Her er det jo tørt og fint.»

«Kanskje det,» sa Dag.

«Jeg spøkte,» sa Elisabet.

«Men vi kunne jo kunngjort det, og satt opp busser fra Gamlebyen for dem som kom for sent til å rekke å gå til Marta,» sa Dag.

«Jeg spøkte faktisk,» understreket Elisabet. «Det er ikke plass i Marta.»

«Hvis vi har veldig mange korte gudstjenester,» sa Dag. «Hvis vi har fire eller fem gudstjenester. Da får vi inn tusen mennesker, lett.»

«Skal vi ta annenhver, da,» sa Elisabet. «Eller hva hadde du tenkt?»

«Kanskje det,» sa Dag. «Hvis du ikke vil ha fri, da.»

«Eller du vil ha,» sa Elisabet.

«Selvsagt ikke,» fnøs Dag.

«Samma her,» sa Elisabet.

«Jeg organiserer busser,» sa Dag. «Hadet.»

«Vent – » sa Elisabet, men Dag klikket samtalen vekk.

—

Merethe hadde nailet det. Blitt en sånn prest som hun ellers bare hadde hørt om på Facebook, en som var ferdig med alt før helga og kunne gå lille julaften helt avslappet i møte og bare konsentrere seg om å forberede juleribba.

Bortsett fra at hun ikke forberedte juleribba. Hun satt på kontoret selv om hun egentlig ikke trengte det, fordi hun måtte være litt for seg selv.

Gry hadde også blitt trist over at de hadde mistet barnet. De hadde grått sammen om kvelden etter at Anna hadde lagt seg på søndag. Men Merethe ble helt satt ut av sin egen sorg. Hun ville bare gråte og gråte og gråte, og aldri stå opp av senga mer. Hvert bind hun måtte kaste var som å kaste noe av seg selv.

Derfor satt hun på kontoret sitt og gjorde ingenting, for å slippe å være hjemme hos Gry. Hun hadde logget seg på det eksterne skrivebordet, sånn at det så ut som hun jobbet hvis noen stakk hodet inn. Men egentlig satt hun og leste på forumet til Kvinneguiden.

Elisabet hadde sendt et bilde av det nye kjøkkenet i Marta. Det så superkult ut. Nå sendte hun bilder av et festpyntet bord også. Nei, flere bord.

<Hvilken stil stemmer du for?> skrev hun.

Merethe så på de tre bildene.

<Gå for en blanding> svarte hun.

<Blir nok en fare for blanding uansett. Crazy X-mas og blanding av SOGN. Gamlebyen kommer hit. Så det er her det skjer i morgen, hvis du lurte.>

Plutselig visste Merethe hvor hun hadde lyst til å feire jul.

—

Utover ettermiddagen satt Dag, Elisabet og Ola sammen på sogneprestkontoret i Marta for å forhandle om et felles program. Ola skulle uansett spilt i Marta. Dag skulle hatt en vikar. Nå slapp han det.

«Det er ikke tid til barnekor hvis gudstjenesten skal vare 41 minutter,» sa Dag. «Det får ikke hjelpe at de har hatt reunion og øvd.»

«Ærlig talt,» sa Elisabet. «Klart ungene her skal synge. De bryr seg vel ikke om Gamlebyen kirke er full av vann. De vil bli kjempeskuffet. Da får du heller preke litt kortere.»

«Vi må få seks minutter,» sa Dag. «Hvis ikke er det jo ingenting.»

«La oss se litt praktisk på det, da,» sa Ola. «Nå bruker vi stoppeklokke på <juleevangeliet> og <Deilig er jorden> og sånn. Så bygger vi resten av programmet rundt det.»

«Ta <Nordnorsk julesalme,>» sa Dag.

«<Julekveldsvisa,>» sa Elisabet.

«Du er ikke i De Dype Skoger nå,» sa Dag. «For å si det sånn.»

«Og du er ikke langs Helgelandskysten,» sa Elisabet.

«Da dropper vi begge to,» sa Ola. «Jeg noterer tre vers av <Glade jul.> Vi klarer oss med fem salmer.»

«Vi kunne klart oss med fire,» sa Elisabet. «Og en solo fra koret.»

«I Gamlebyen pleier vi egentlig å ha sju,» sa Dag.

«Her,» sa Ola og la tekstboka foran ham. «Begynn å lese juleevangeliet. Jeg tar tida.»

«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall,» leste Dag. «Alle dro for å la seg innskrive, hver til sin by.»

«Du leser veldig sakte,» sa Elisabet.

«Det er litt dårlig stemning her,» sa Ola. «Ikke stress.»

«Ikke stress?» sa Elisabet. «Jeg har ett eneste mandat i dette vikariatet, og det er å lage jul i Marta sånn som det pleier å være.»

«Kirka mi er oversvømt,» sa Dag. «Og det er lille julaften. Selvfølgelig er jeg stresset. Jeg kan ikke fullføre prekenen før jeg vet hvordan gudstjenesten ser ut. Dette blir jo helt annerledes. Rommet snakker ikke, for å si det sånn. Det kommer jo til å bli som å preke inn i en vegg av tekstil og kjøtt, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Så la være, da,» sa Elisabet spist. «Jeg klarte fire bisettelser, så jeg klarer vel fire julaftengudstjenester også. Så kan heller Dag skjære ribbe.»

«Du har vel heller ikke skrevet preken?» sa Dag.

—

Elisabet hadde ikke det. Så i stedet for å krangle med Dag om fonten på programmet, overlot hun jobben til ham da de hadde blitt enig med Ola om salmeseddelen. Hun satte seg ned og hamret ned ni hundre ord, lagret dokumentet og lukket maskinen.

Maria og Mikkel kunne sikkert holdt på hele natta med å forberede juleselskapet de ikke ante størrelsen på. Paulus sin rørlegger hadde gjort jobben sin, men han hadde ikke vært ferdig før i 15-tida. Helt fram til da visste de ikke egentlig om de kunne servere middag. Innlagt vann måtte de ha. Nå hadde de det. Julaften kunne bare komme.

Elisabet fikk dem med seg hjem. De spaserte på bar asfalt.

«Jeg er så lei av alt maset om å ikke stresse før jul,» sa Mikkel engasjert. «Det blir jo ikke jul hvis ingen jobber. Hvis ingen steller i stand, så blir det jo bare som en hvilken som helst annen tid på året. Vi må jo anstrenge oss litt for å få dette til.»

«Jeg trodde ikke engang du feiret jul,» sa Elisabet.

«Det trodde ikke jeg heller,» sa Mikkel. «Men nå skal jeg feire jul, og da skal jeg gjøre det skikkelig.»

«Marta, Marta,» smilte Elisabet. «Strev og møye med mange ting.»

«Men Maria har valgt den gode del,» sa Maria fornøyd.

«Hva består egentlig den av?» spurte Mikkel.

«Det skulle du visst!» sa Maria. «Jeg tror den består av denne kirka, oss tre, denne jula, akkurat nå.»

«Det var Den Hellige Ånd som førte meg hit,» sa Elisabet. «Ikke arven etter Mikkels barnløse tante Astrid.»

«Men den kommer jo godt med,» sa Mikkel. «Det må du innrømme.»

«Jeg innrømmer det,» lo Elisabet.

Hun la den ene armen om livet til Maria og den andre rundt Mikkel. Begge to var høyere enn henne, og hun stupte forover da Mikkel ville legge armen rundt henne også.

«Hvis du tryner, så kan jo Dag preke i morgen,» ertet Maria og hjalp henne på beina.

«Aldri!» sa Elisabet.

«Har du skrevet en veldig god preken?» spurte Mikkel.

«Nei,» sa Elisabet. «Men det går på prinsipper. Jeg skal lage jul i Marta.»

«Du trenger ikke å preke for å lage jul i Marta,» sa Maria. «Nå kan ingenting i verden hindre julen fra å komme til Marta.»

«Faktisk kan det bli litt vel mye jul for Marta,» sa Elisabet og kjente at hun egentlig var ganske nervøs.

—

Tidlig neste morgen, mens det ennå var mørkt, satt Elisabet, Marta og Mikkel rundt frokostbordet. Det var nedbør i lufta som både kunne bli snø og regn.

«I dag skal Paulus ringe julen inn,» sa Elisabet. «Den gleden får ingen ta fra ham, selv om det er mange som skal hjelpe til i dag.»

«Det høres ut som han skal dra i tauene,» sa Mikkel. «Det er så innmari lite romantisk å bare trykke på en knapp.»

«To knapper,» sa Maria. «Stor klokke og liten klokke.»

«Men det er tre knapper,» kniste Elisabet. «Anlegget er dimensjonert for å ha en middels klokke også, men det har vi ikke. Det var ikke så veldig mye vits i at jeg skrudde på middels klokke forrige søndag!»

Mikkel bladde seg nedover på Facebook. Arrangementet <Spise julemiddag i Marta-kirken> hadde vakt mye engasjement. Det var 37 deltakende og 19 interesserte. I løpet av natta hadde Gry og Merethe også meldt seg som deltakende. Det kom til å bli mange rundt bordet. Men nok mat hadde de fått tak i, og nok hjelpere, så hvorfor ikke?

De dro til kirka.

Dag var der allerede. Han gikk fram og tilbake i koret og skrittet opp lengden fra lesepulten til alteret og tilbake igjen. Han snakket høyt og lavt, og han sang.

«Dette er ikke så ille som jeg tenkte,» sa han til Elisabet. «Faktisk.»

«Så hyggelig å høre,» sa Elisabet. «Velkommen til min enkle arbeidskirke. En ære at katedralens sogneprest skal gjøre tjeneste her.»

«Din? Du er bare sogneprest på på kontor-skiltet ditt,» fnyste Dag og lo.

«Og i hjertet,» sa Elisabet.

«Greit nok,» sa Dag. «Det synes ikke på lønnsslippen, men man ser frukten av det.»

Ola kom også ruslende tidlig. Han hadde lovet å hjelpe til med ribba. Han la fra seg en stor pose julemarsipan på sakristiet og satte en flaske cava ved siden av.

«Tradisjon for de tjenestegjørende,» forklarte han. «I alle fall marsipanen.»

Elisabet smilte og gikk for å finne fram duken og sølvet.

Endelig, endelig, endelig var det julaften i Marta-kirken.

 

SLUTT FOR I ÅR ❤