På fredag hadde Dag, på sitt sedvanlige sleivete vis, sagt at Marta-kirken hadde gjort Krister impotent, altså liturgisk impotent. At rommet hverken hadde klang eller orden, og at det var helt umulig å avgjøre for seg selv hvor man vil gå og stå.

Elisabet var tilbøyelig til å være enig. Og når hun sammenlignet med Dags katedral, forsto hun jo hva han mente. Hun hadde aldri sett Dag forrette, så hun visste ikke hvor potent han selv var, men omgivelsene hans la utvilsomt bedre til rette for liturgiske utskeielser.

Hun sto midt i koret. Det var søndag, klokka var 09.47 og hun lurte på hvorfor hun fremdeles var alene. Hun visste ikke hvor lysbryterne var og det var stummende mørkt. Ikke engang lys-sveip fra passerende biler nådde helt opp til vinduene her. De tjukke steinveggene stengte hele byen ute.

Hun begynte å synge forsiktig: «Syng for Herren, pris hans navn, forkynn fra dag til dag hans frelse – »

Hun skulle gjerne sunget sammen med orgelet i dag. Å få en tone, synge på den og så få svar igjen der oppe fra. Fra galleriet, altså. I dag kom det bare til å bli flygel. Eller kanskje bare tamburin. Typisk at det var i dag Maria bestemte seg for å ikke holde hviledagen hellig, og heller kjøre byen rundt med Mikkel på jakt etter gratis kjøkkenredskaper.

Hvorfor kommer det ingen, tenkte Elisabet igjen. Hun begynte å lete systematisk etter kontrollskapet som hun visste at måtte finnes et eller annet sted. Et eller annet skap med sytti brytere, hver av dem merket med dymo-teip og svart tusj en gang på 70-tallet. Panelet til klokkene så hun med en gang. At lysbryterne var under trappa opp til orgelgalleriet, tok det henne lengre tid å avsløre. Hun kikket ut av døra mens hun skrudde på en etter en. Klikk for klikk ble kirka lysere.

Klokka var 09.58. Hvorfor kommer det ingen? Hun bestemte seg for å ringe selv. Det var en kort og enkel bruksanvisning ved siden av panelet, så enkel at selv en vikar kunne forstå det. Hun satte klokkene i gang og ringte Dag.

Han plukket opp telefonen ganske fort. I bakgrunnen hørte hun kirkeklokker.

«Det er ingen her,» sa Elisabet. «Kommer det ikke kirketjener?»

«Jo,» sa Dag. «Det skal komme kirketjener. Eller, shit. Det er jo fjerde søndag i advent. Det er jo i skolens ferie. Men ikke jul ennå. Faen. Den glapp for meg.»

«Fatter ingenting,» sa Elisabet. «Men det kommer altså ingen?»

«Du har selv fått klokkene i gang, hører jeg?» sa Dag. «Nei. Jeg kan prøve å ringe litt rundt. Det må jo være noen av de faste som ikke er på ferie.»

«Ha på mobilen, da,» ba Elisabet. «I fall jeg må ringe deg tilbake for å spørre om noe.»

Men aller først var det Maria hun ringte for å få forsterkninger.

Den neste timen av livet hennes var et sånt prestemareritt, et sånt som hun noen ganger hadde våknet opp fra. Tiden gikk så fryktelig fort.

Fra å tenke at dette klarer jeg sikkert greit, kom alle spørsmålene. Lydanlegget. Parkeringsoblater. Dåpslys. Koden til safen. Faen, faen, faen, hva er koden til safen? Hun ringte Dag og han forsøkte å forklare henne hvordan hun skulle åpne den, men hverken hun eller Maria klarte det. Elisabet kjente at hun var helt svett på fingrene. Begge dåpsfølgene var på plass. Ikke noe sølv. Og hvor var Anna? Klokka var 10.38.

Maria begynte å forsyne seg på det lille tekjøkkenet. Hun danderte et kakefat og en karaffel i døpefonten og helte vin i en stor blå tekopp av typen som ikke har hank.

Anna kom springende 10.41.

«Å, så godt at jeg nådde fram,» sa hun. «Jeg forsov meg visst. Hvor er nøkkelen til flygelet?»

«Tuller du?» sa Elisabet. «Det vet jo ikke jeg!»

«Kan du lete litt?» spurte Anna. «Jeg trodde at presten ville vist det.»

«Nei!» sa Elisabet. «Det vet jeg ikke. Let selv. Eller spill tamburin.»

Maria gikk fra benk til benk og delte ut salmebøker.

Anna fant flygelnøkkelen. Klokka var 10.54.

«Kan jeg bare spørre deg om en liten ting,» sa Anna. «Den der <Det skjer et under i verden,> hvordan går den egentlig? Kan du synge den for meg?»

«Absolutt ikke,» sa Elisabet. «Det er altfor seint å spørre om sånt nå. Er ikke du helt greit betalt for å spille disse fem salmene? Og står ikke notene i boka? Og finnes ikke alle opptakene på nrk.no?»

«Men hva skal jeg gjøre da?» sa Anna. «Skal den synges uten akkompagnement?»

«Maria får spille salmene, da,» sa Elisabet. «Herregud! Hun har i alle fall hørt den før. Og så vippser du henne halve honoraret ditt etterpå.»

Maria hadde fått klokkene i gang og Elisabet småløp til sakristiet for å få på seg kjolen. Hun kom på å sjekke batterinivået på myggen sin. To av fire streker. Det fikk holde.

Hun låste seg ut bakdøra og gikk rundt kirka. Himmelen var tung og grå, bakken våt og glatt. Dåpsfølgene sto i våpenhuset og ventet på henne. Elisabet stanset selv klokkene mens Maria gikk fram og satte seg ved flygelet. Hun ga salmebøker til noen som kom i siste lita, før hun ga fadderen som bar korset, beskjed om å bevege seg forover.

—

Etterpå satt Maria og Elisabet i sofaen på sakristiet og bare lo og lo. Det hadde vært en helt surrealistisk gudstjeneste i en helt ukjent katedral med en udugelig pianist. Men alle som var til stede, var overstrømmende fornøyde. Elisabet måtte stille opp på bilder ved døpefonten med begge babyene. Maria ryddet av alteret og vasket opp det de hadde brukt. De plukket opp programhefter fra gulvet og puttet salmebøkene pent på plass. De husket å slå av både lydanlegget og klokkenes hovedbryter, og fikk til slutt låst hoveddøra etter at den ene mammaen hadde ammet i en evighet.

«Vi to,» hadde Maria sagt mens hun slukket bryter etter bryter. «Vi klarer alt. Nesten.»

«Hva er det med denne byen?» spurte Elisabet og drakk kaffe som Maria hadde traktet underveis. «Hvorfor skal alt være så innmari vanskelig?»

«Fordi det blir for stort,» sa Maria. «Jeg tror noen ønsket at det skulle bli så stort. Men så klarer man ikke å gjøre driften effektiv og forsvarlig, og angrer kanskje igjen.»

«Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan like meg her,» sa Elisabet og himlet med øynene. «Ingen burde like seg her. Men det er noe med menneskene. Og bygningene. All kjærligheten som ligger i veggene.»

«Mm,» sa Maria og nippet til kaffen sin. «Kanskje det.»

De tok en runde og sjekket hele kirka. Alle dører og lysbrytere og ovner. Til slutt låste de seg ut og satte på alarmen.

Elisabet var veldig klar for en ettermiddag fri. Hun hadde en slags dobbel-date, hvis Mikkel var ferdig med å kjøre rundt fra hus til hus for å hente kjøkkenredskaper som gis bort på finn.no. Maria skulle lage gryterett og de skulle ligge rett ut i sofaen og se på TV.

Elisabet skulle ligge i midten. Bare synke ned mellom to varme kropper. Spise gryterett. Bli underholdt av Norsk Rikskringkasting. Koble ut alt av jul, og koble seg på igjen på kontoret lille julaften.

Mikkel kom hjem utpå ettermiddagen, og hadde kjempemasse å fortelle om kjøkkenredskaper som gis bort på finn.no. Maria lagde gryterett. Elisabet dekte på salongbordet og tente adventskransen. Akkurat den hadde hun glemt å tenne på gudstjenesten. Men de hadde sunget <Tenn lys> likevel. Klokka var nesten sju og snart begynte Dagsrevyen. Hun slo på fjernsynet.

Mobilen vibrerte. Dags navn blinket på skjermen. Elisabet visste at hun måtte ta den, men hun hadde ikke så veldig lyst.

«Var du sist ut av kirka i dag?» spurte han.

«Ja,» sa hun. «Jeg slukket og låste og alt i orden.»

«Var det vann på gulvet?»

«Hvilket gulv?»

«Gulvet med stor G,» sa Dag. «Herregud, jeg står her og det er vann over hele koret. Og jeg aner ikke hvor stoppekrana er.»

«Det vet faktisk jeg,» sa Elisabet. «Gå nedover midtgangen og helt bakerst. Der ser du en smal dør på høyre side, ja, ved siden av barnekroken, under trappa. Utenpå den står det skrevet og inni der er den.»

«Tuller du?» sa Dag, men hun hørte at han beveget seg med raske skritt nedover midtgangen. Skrittene hans lagde ekko.

«Er det ille, eller?» sa Elisabet. «Bare så det er sagt, da vi dro, var det helt tørt. Vi brukte vasken på tekjøkkenet, men skrudde krana godt igjen.»

«Ja, da er det ille,» sa Dag. «Da har det blitt veldig vått på noen få timer. Faen, faen, faen.»

«Akkurat det samme sa jeg i stad med safen, og det hjalp ikke,» sa Elisabet. «Bare gå til døra, åpne den og vri på krana. Jeg tror du skal vri til høyre.»

Hun hørte at Dag la telefonen fra seg og fiklet med noe. Etter noen sekunder tok han den opp igjen.

«Du hadde rett,» sa han. «Nå har jeg skrudd den igjen. Håper det er riktig kran. For alt jeg veit, kan det finnes flere.»

«Det tviler jeg på,» sa Elisabet. «Pust med magen. Sånn. En gang til. Og en gang til.»

«Hva faen gjør jeg?» ropte Dag.

«Vil du jeg skal komme bort en tur, eller?» sa Elisabet nølende.

«Ja!» sa Dag. «Å, takk Gud hvis du hadde gjort det, for du kan jo fikse hva som helst.»

Mikkel og Maria sto i døråpningen til kjøkkenet og så spørrende på henne da hun puttet telefonen i lomma.

«Jeg må dra en tur til Gamlebyen,» sa Elisabet. «Sorry.»

«Hva har skjedd?» spurte Maria engstelig.

«Dag sier at det er vann på gulvet,» sa Elisabet. «Kan hende han overdriver omfanget, men han trenger uansett litt support.»

«Let´s go,» sa Mikkel. «Jeg tar med noen vaskefiller.»

«Jeg tror du kan droppe vaskefillene,» sa Elisabet. «Og kan ikke dere to bare spise opp den gryteretten? Så kommer jeg helt sikkert snart hjem og varmer opp noen rester.»

«Særlig at du gjør,» sa Mikkel. «Men greit. Ring hvis du trenger hjelp. Det er gummistøvler i mange ulike størrelser i skapet i gangen.»

—

Mikkel og Maria kom til Gamlebyen med gryterett og kaffe da klokka hadde passert ni. En stor bil sto utenfor med påskriften <Vi suger det meste> og det var akkurat det noen fremdeles holdt på med der inne.