Hva var dette? Mensen?

Merethe så forvirret på toalettpapiret hun hadde i hånda. Hun hadde jo ikke mensen? Hun lette likevel automatisk fram et truseinnlegg fra skapet og festet det i trusa. Det var noe som het festeblødning. Hun hadde lest om det. Det var sikkert det…

Utenfor baderomsdøra hørte hun Gry og Anna. De skulle pynte juletre. Hun skulle bare tisse, og så skulle hun hjelpe til, men nå… Merethe kikket nøye på ansiktet sitt i speilet mens hun vasket hendene. Var noe annerledes? Og burde hun kanskje nappe brynene snart?

«Kommer du snart og hjelper meg med foten?» ropte Gry. «Litt vanskelig å få Anna til å holde fingrene av fatet!»

Merethe gikk ut i stua og løftet opp treet. Gry lå på gulvet og forsøkte å få stammen til å treffe hullet i foten – en sånn plastikksak med jernskruer.

«Det burde ikke være så vanskelig,» sa Gry. «Jeg ba han juletrehandleren om å sage det til så det skulle passe i foten. Men det er liksom fem millimeter for -»

«Det bare må passe,» sa Merethe og dunket det ned i gulvet så hardt hun klarte. Det var akkurat som stammen holdt pusten et par sekunder, for nå passet foten.

Gry strammet skruene, mens Merethe forsøkte å holde det rett. Det var lettere sagt enn gjort, fordi Gry hadde insistert på å ha et tre som rakk nesten opp til taket. For sånn hadde hun pleid å ha det da hun var liten.

Barndommens jul. Det hadde vært noe av det hyggelige og vemodige med å bli foreldre, å dele juleminner med hverandre. Hva slags jul skal Anna ha. Hvordan skal vi har det. Hvem skal vi feire med.

Bortsett fra at svaret på det siste spørsmålet ikke var så vanskelig. De skulle feire med hverandre. Ingen av dem hadde familier som ønsket velkommen hjem til jul. Merethe skammet seg over det. Gry hevet seg over det. Begge var like lei av å forklare å ikke reise hjem til jul. Som om det var jobben som hindret dem! Eller Anna!

Merethe skammet seg over at de snart skrev 2020 og fortsatt fantes det foreldre som ikke likte at datteren deres var kjæreste med en jente. Og at det ikke gjorde saken bedre at kjæresten fødte et arabisk barn med Downs syndrom.

Anna hadde ingen stolte besteforeldre, og hittil hadde de ikke hatt så mye overskudd til å tenke på det. Men nå som Anna vokste til og det begynte å bli en hverdag, begynte Merethe å tenke på det. Mye.

Anna sto og støttet seg mot sofaen. Gry ga henne en julekule, hun tok den og slapp den fra seg mens hun smilte. Gry ga henne kulen igjen, og det samme gjentok seg.

«Skal den på treet, Anna?» spurte Merethe.

Anna pekte ivrig på treet. Merethe tok kulen.

«Skal den her? Eller her?»

Selv om hun ikke fikk noe tydelig svar, syntes hun at det var et eller annet anerkjennende i Annas blikk. Det var ikke så lett å vite hva som foregikk i halvannet-åringens hode.

«Har du prekenen klar til i morgen?» spurte Gry.

«Ja,» sa Merethe. «Faktisk ligger fjerde søndag i advent, julaften og førstedag klare på skrivebordet mitt. Tusen takk for at du har latt meg jobbe så mye denne uka.»

«Da får jeg vel ha deg mer hjemme denne uka, da,» smilte Gry. «Så jeg syntes det var en god prioritering.»

«Det er snart jul,» sa Merethe.

«Det er snart jul,» bekreftet Gry og kysset henne. «Neste jul er vi fire.»

«Ja,» sa Merethe og kom på blodet. «Ja, det blir fint. Jada.»