Fredag før juleferien – dagen da noen i staben er opptatt av ferie, mens andre fremdeles skal være på jobb. Mye. Den dagen man er ferdig med alle skoler og barnehager, og innser at det snart er jul.

Elisabet hadde også i dag satt seg i sakristiet i Gamlebyen kirke. Hun hadde en del å forberede, og på sogneprestkontoret sitt kunne hun ikke sitte. Mikkel, Maria og Paulus jobbet med kjøkkeninnredningen uten stans.

Hun hørte føttene til Dag subbe gjennom koret. Han var ganske kontaktsøkende. Han hadde nok vært litt ensom i tjenesten de siste månedene.

Elisabet ble litt irritert. Klokka hadde passert to, og de neste timene var veldig verdifulle for henne. Det var derfor hun hadde satt seg her – alene.

«Heisann,» sa Dag. Han hadde med seg et handlenett som han satte fra seg på salongbordet. «Jeg har vært og shoppa litt, kan man si. Så du har til søndag.»

Opp dro han fire lilla kubbelys, en svart tallerken og to engler av glass.

«Å,» sa Elisabet. «Det var jo kjempesnilt!»

«Vi kan kutte litt granbar av juletreet, og så blir det så fint, så. Er vel litt hyggelig å ha, vel? Det er jo dåp og greier.»

«Er det dåp?» sa Elisabet overrasket.

«Å, ja, sa jeg ikke det?» spurte Dag. «Det er to. Jeg skal fikse papirene, jeg.»

«Utrolig så på tilbudssiden du var,» sa Elisabet mistenksom.

«Det er bare sånn jeg er,» sa Dag. «Jeg stikker og ordner det med en gang.»

Han forsvant. Elisabet satte lysene på tallerkenen. De kunne jo ikke være like høye. Hun måtte ta ett og ett.

«Så tenner vi ett lys i kveld,» mumlet hun og rev av en fyrstikk. «Vi tenner det for glede. Det står og skinner for seg selv, og oss som er til stede.»

Så satte hun på nedtelling fra nitti minutter, og fortsatte med sitt.

15.23 sendte Maria en melding om at Merethe og Gry ville komme og besøke dem i kollektivet om en times tid. Nei, nei, nei, tenkte Elisabet. Det passer ikke. Men hun blåste ut kubbelyset, trykket på lagre-knappen og slo av maskinen.

På veien stakk hun innom Dag for å fortelle hvorfor hun dro tidligere enn planlagt.

«Kommer de til dere?» sa Dag. «Da håper jeg dere har pyntet fint til jul, for å si det sånn. Merethe er helt crazy på julepynting. Jeg fikk høre det da hun besøkte meg i fjor, holdt jeg på å si. Hun var ikke så fornøyd.»

«Hm,» sa Elisabet. «Det var bra du sa.»

Hun ville veldig gjerne bli venninne med Merethe og Gry, men da måtte de jo like henne. Og hvis julepynt var nødvendig for det, så måtte hun skaffe julepynt. Mikkel hadde ingen julepynt, for han feiret ikke jul. Ikke så mye som en nisse.

Elisabet gikk tilbake til kirka igjen og så seg rundt. Hun klippet noen lave grener av juletreet, tok med seg kubbelysene og lånte noen store julekuler. Litt glitter også. Litt mer glitter. Noen kuler til. Den ene kongens røkelse. Hva mer?

—

Det så nesten julete ut i kollektivet da Merethe og Gry kom. Elisabet hadde pyntet stuebordet med adventskransen, og ventet med å tenne det tredje lyset til hun hørte at det ringte på. Det hadde det andre også fått brent litt ned.

Maria lagde grøt. Som om det ikke var nok grøt å få på denne tida av året, tenkte Elisabet. Men det ble vel aldri nok.

Merethe ble kjempeglad for å få grøt, i alle fall. Anna likte også grøt. Merethe skrøt ikke av julepyntingen, akkurat, men hun kommenterte i alle fall at det var hyggelig julestemning i stua. Elisabet pustet ut.

«Det er så slitsomt å være gravid,» sa Merethe med munnen full av grøt. «Jeg er så veldig sulten.»

Gry himlet med øynene. «Hun har tenkt å fortsette på denne måten i 37 uker til.»

«Men jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang kom til å bli gravid,» sa Merethe. «Så jeg må benytte enhver anledning til å minne meg på at jeg faktisk er det.»

«Skjønner,» sa Maria.

Grøtlukten fikk Stina til å rusle ut fra rommet sitt og sette seg ved bordet. Da kom Mikkel også. Maria hadde kokt masse grøt, nok til alle og enda flere.

«Man blir sulten av å lage kjøkken,» sa Mikkel og forsynte seg med masse sukker på grøten.

«Skal du pusse opp?» spurte Gry.

«Ha ha, nei,» sa Mikkel. «Vi bygger nytt kjøkken i kirka.»

«Jøss,» sa Merethe. «Bygger du nytt kjøkken?»

«Vel,» sa Mikkel. «Ikke alene, da. Det er Maria og finn.no.»

«Det var jo veldig snilt,» sa Gry. «Det er jo veldig mye jobb. Gjør du det frivillig?»

«Vi skal servere mat på julaften til dem som vil ha,» forklarte Maria.

«Mikkel jobber jo ikke helt gratis,» sa Stina ut i lufta.

«Hva mener du?» sa Mikkel skarpt.

«Det veit du,» sa Stina.

«Han blir rikelig velsignet med Den Hellige Ånd,» sa Maria. «Helt enig, Stina, det skal man ikke undervurdere.»

«Tror du ikke jeg har forstått at Elisabet er prest?» spurte Stina. «Jeg har en venninne som døpte barnet sitt forrige søndag. Det er bilder på facebook, for å si det sånn.»

«Har du ikke sagt at du er prest?» spurte Maria sjokkert.

«Jeg tenkte det kunne bli litt mye mas,» sa Elisabet og kjente hvor rød hun ble. «Siden jeg plutselig bare kom hit med Mikkel, det ville kanskje vært rart om jeg var prest.»

«Jeg synes faktisk det er litt rart,» sa Stina kort. «Både hvordan du kom, hva dere har gjort og at du løy.»

«Ærlig talt, Stina,» sa Mikkel. «Her er det mange som har løyet før Elisabet. Det skal være lov å lyve her. Det skal være lov å bare eksistere.»

«Jeg trodde ikke prester kunne lyve,» sa Stina.

«Det kan vi,» sa Maria. «Hvis vi må. Vi er forresten prester alle sammen.»

«Herregud,» sa Stina. «Hva er det du egentlig har dratt i hus, Mikkel?»

«Elisabet og Maria er mine gode venner,» sa han. «Som jeg respekterer og liker veldig godt å være sammen med.»

«Ja, tydelig det,» sa Stina. «Herregud, altså. Prester, Mikkel. I flertall. Det går jo faktisk ikke an!»

«Takk for maten,» sa Mikkel. «Kom, Stina, vi stikker og tar en øl.»

Etter at de hadde gått, tenkte Elisabet at hun burde forklare hvorfor Stina hadde vært så rar. Men prester er jo ganske vant med å møte folk som ikke liker prester, så Merethe og Gry spurte ikke.

De hadde det hyggelig en stund. Mikkel hadde funnet noen gamle treleker som Anna fikk leke med. Maria serverte kaffe. Så måtte de gå hjem for å legge Anna.

Maria og Elisabet vinket til dem fra kjøkkenvinduet. Det ble så stille og rart når det bare var dem to i leiligheten. Og så var det Stina.

«Hun har jo sett meg og Mikkel,» sa Elisabet stille. «Og så har hun forstått at vi to er kjærester. Og så får hun ingenting av det til å gå opp. Det var derfor jeg sa til henne at jeg jobber i begravelsesbyrå.»

«Blås i henne,» sa Maria.

«Jeg veit ikke om jeg kan,» sa Elisabet. «Hvis hun hadde sagt til Merethe og Gry at jeg ligger med Mikkel… Det hadde jo bare ikke…»

«Nei,» sa Maria. «Det hadde jo ikke det.»

«Jeg er skikkelig glad i Mikkel,» sa Elisabet. «Men…»

«Men..?»

«Men det er jo ikke sånn,» sa Elisabet. «Det ville aldri vært ham jeg giftet meg med.»

«Men han skulle jo vært far til dine barn,» sa Maria.

«Hvis han ikke hadde sterilisert seg, da,» sa Elisabet surt. «Og det ville fortsatt ikke vært ham jeg kunne funnet på å gifte meg med. Så det er faktisk ikke sånn i det hele tatt. Det er bare annerledes.»