Elisabet satt i sakristiet til Gamlebyen kirke og stirret ut i lufta. Hun hadde forsøkt å sitte på sogneprestkontoret sitt i Marta, men så hadde barnehagen kommet og fortalt at noen av barna hadde fått lus og bedt henne vaske hele lekekroken. Elisabet bestemte seg for å heller be Paulus brenne putene. Men hun ville ikke ha lus, og derfor dro hun bort til Gamlebyen en tur.

Dag hadde hatt besøk av en barnehage. Det var sesongens siste. Han hadde kommet inn i sakristiet og satt og scrollet på mobilen uten å egentlig se etter noe. Han hadde bare ikke noe mer å gi. Han husket knapt hva han het. Det hadde blitt akkurat én barnehage for mye.

«Nå hadde det vært så deilig å ha juleferie,» sa Dag. «Jeg er så dritt lei av kontorpersonalet som snakker om at de skal ha ferie i morgen. Jeg skal ha ferie 2. januar, liksom. Og da har jeg to dager.»

«Så, så,» sa Elisabet. «Jeg hjelper deg å koste høy, og så puster du dypt, og så lager du ferdig programmene til julaften.»

«God idé,» sa Dag. «La oss gå – Å, nei!»

De hadde kommet inn i kirkerommet akkurat i tide til å se at det første adventslyset hadde brent ned og antent litt av granbaret. Elisabet skyndte seg å hente kaffekanna og helle kaffen over adventskransen, men i det samme hun gjorde det, begynte det å pipe.

«Nei, nei, nei!» ropte Dag. «Nei, vi må stoppe den alarmen! Det blir en kjempebot! Vi må ringe og si at det er falsk alarm!»

«Ja!» sa Elisabet. «Hvor skal jeg ringe?»

«Jeg husker ikke!» sa Dag. «Men det hemmelige kodeordet er <heia Brann!>»

«Av alle ting,» stønnet Elisabet. «Bra du husket det, da. Men hvor skal jeg ringe?»

«Jeg veit ikke!» sa Dag. «Dette har vi jo skrevet opp! Det er kjempeviktig! Det er et helt spesielt telefonnummer det er viktig å huske!»

«Hvor mange minutter har vi på oss?»

«90 sekunder eller noe sånt,» sa Dag. «Og det er vel omtrent 35 igjen nå.»

«Du må jo ha skrevet det et sted,» sa Elisabet. «Tror du ikke det henger en lapp på tavla? Eller at det står ved alarmskapet?»

«Det er jo hemmelig!» sa Dag. «Jeg veit ikke! Jeg husker ikke! Herregud, vi kommer til å få en kjempebot og det har vi ikke råd til!»

«Vi løper over til kontoret,» sa Elisabet. «Noen må jo vite det.»

Hun sprang over, men det var ingen der. Hun famlet med nøkkelen og låste opp kontoret til daglig leder. Hun saumfar tavla etter riktig lapp og fant den til slutt.

<VED FALSK ALARM: RING 110 OG OPPGI HEIA BRANN>

Herlig, tenkte Elisabet. Hun hørte allerede sirener. Det var ikke noe vits i å ringe noen. Det var bare å gå ut og ta dem imot.

Dag sto på parkeringsplassen og vinket avvergende med hånda.

«Ingen brann!» ropte han. «Ingen brann!»

«Heia Brann, mener du,» sa Elisabet.

«Nei, nå kan jeg vel bare si at det ikke er brann?»

«Du skulle ringt 110. Hvor vanskelig kan det være, liksom?»

«Det falt meg ikke inn at jeg skulle forstyrre dem,» sa Dag. «Når det var et hemmelig ord, burde det jo være et hemmelig telefonnummer også.»

De to brannbilene parkerte og åtte brannmenn hoppet ut.

«Det er ikke brann!» ropte Dag. «Dere trenger ikke å komme!»

«Så godt å høre,» sa han som sikkert var sjefen. «Vi er jo alltid veldig glad når det ikke brenner. Særlig når kirker ikke brenner. Men hvis jeg kan låne nøklene dine, så tar noen av gutta seg en tur inn og konstaterer fakta, og tilbakestiller alarmen.»

«Flott,» sa Dag rødmende. «Det var jo snilt.»

Barnehagen som lå rett på andre siden av veien hadde fått med seg det hele. En flokk med unger sto og trykket nesene inn i nettinggjerdet.

—

Elisabet og Dag gikk inn i kirka igjen da brannbilene hadde kjørt. Dag fant en mopp og begynte å vaske gulvet. Elisabet tok med duken og vred den opp over vasken. Granbaret puttet de i en søppelsekk.

«Jeg fikser noe til søndag,» sa Elisabet. «Det går nok greit.»

«Flaks at du var her,» sa Dag. «At det ikke ble brann på ordentlig.»

«Å, sånt skjer,» sa Elisabet. «Men nå må jeg komme meg avgårde. Jeg har litt dårlig tid nå, for jeg har lovet å møte Maria.»

Da gikk det i døra og det kom en kvinne inn.

«Å,» sa Dag. «Vikarorganisten. Hun skal spille her på søndag. Nå kan dere hilse på hverandre.»

De tok hverandre i hånda. Organisten sa at hun het Anna, og Elisabet sa at hun het Elisabet.

«Jeg er dansk,» sa Anna. «Men det skal du ikke være bange for. Jeg forstår norsk meget godt.»

«Flott,» sa Elisabet. «Har du bodd lenge i Norge?»

«Hva?» sa Anna.

«Jeg sa: Hvor lenge har du bodd i Norge?»

«Aha. Nei, jeg er her kun på en lille ferie. Min datter studerer her, på Musikkhøgskolen, og så tenkte jeg, at jeg kunne ringe til kirken, om de behøvde vikarorganister.»

«Har du fått salmene?» spurte Elisabet.

«Ja,» sa Anna. «Jeg fikk dem, og jeg likte dem meget godt. Det var bare en sang, jeg ikke kjente. Det var den der <Måne og sol.> Kan du synge den for meg? Kan vi forsøke den sammen?»

Elisabet kikket på klokka. Egentlig ikke. Men…

«Jada,» sa hun og tok trekket av flygelet. «Og så har vi melodiboken her…»

Anna spilte noen akkorder på flygelet og syntes det var veldig fint.

«Så forsøker vi bare,» sa hun fornøyd. «Du synger, jeg spiller. Jeg gir deg bare et lite forspill, så her – » og så begynte hun.

«Nei,» sa Elisabet. «Nei, nei. Det der er helt feil takt.»

Anna forsøkte igjen.

«Nei,» sa Elisabet. «Dette låter ikke riktig. Det er noe med… Men jeg kan altså ikke noter.»

Blikket hennes falt på en gjenglemt tamburin. Hun tok den opp og slo takten.

«Hør her: Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn. Det er meget rytmisk.»

«Få høre igjen,» ba Anna.

Elisabet spilte gjennom vers og refreng.

«En gang til,» sa Anna.

Elisabet så på klokka. Maria sto nok utenfor storsenteret og trippet.

«Vi tar den sammen,» sa hun. «Dette er ærlig talt ikke så vanskelig. Dette er kanskje den enkleste sangen i salmeboka. En, to, tre.»

—

Kristine gikk gjennom den lille skogen av juletrær som hadde vokst fram utenfor Kiwi. Hun leide Even i den ene hånda. Han avviste tre etter tre, og hun begynte fort å angre på at hun hadde lovet ham at han skulle få velge.

«Hva med dette treet, da,» foreslo hun og pekte på en mellomhøy edelgran.

«Nei, dette,» sa Even og pekte på en kjempehøy edelgran.

«Vi har ikke så stor bil,» sa Kristine. «Det kan ikke være så høyt.»

«Da vil jeg ikke ha juletre,» sa Even. «De små trærne er bare stygge.»

Kristine sukket. Hun visste at når han først var i det humøret, kunne hun bare glemme det. Hun måtte heller dra ut igjen og kjøpe tre etter at ungene var i seng.

De gikk tilbake til bilen. Hun festet Even i barnesetet. Da de var ute på veien, ringte hun Krister for å fortelle at det ikke ble noe juletre.

Det hadde blitt så viktig for henne å få tak i det juletreet akkurat i dag. Det ble noe veldig symbolsk over det. For i morgen skulle hun inn på sykehuset og undersøke brystet. De ville sikkert ikke kunne si noe om kulen før de hadde tatt prøver av den, men det var likevel et før og etter. Før og etter sykehuset.

Det ville bli så alvorlig, det ville bli så ekte. Hun forestilte seg at idet hun gikk gjennom svingdøra inn på sykehuset og fant riktig avdeling, ville aldri noen ting bli det samme. For uansett hva som hendte videre, så hadde hun vært der. Der ingen ville være.