Elisabet sto i menighetssalen og forsøkte å få et overblikk. Sammen med Mikkel og Maria hadde hun tatt et raid på finn.no, og de begynte å komme på sporet av et kjøkken. To komfyrer, et kjøleskap, en fryseboks, noen løse skap, en dobbel kjøkkenvask, oppvaskmaskin og et par benker. Noen kasser med kjeler og sleiver og andre ting å fylle skapene med. Noen ny-gamle røde julegardiner. Nå sto alt stablet utenfor kjøkkenet, som bare ventet på å bli fylt opp igjen.

«Nå tar vi bare fram drillen, og så er vi i gang,» sa Maria. «Jeg kan holde hvis dere driller. Aller først skal dette opp. Den må henge så vi ser på den hver gang vi går ut av kjøkkenet.»

Hun holdt fram en porselenstallerken hvor det sto <Giv oss i dag vårt daglige brød.>

«Da drøyer vi den litt til,» sa Elisabet. «Til vi veit at vi kan bake brød her.»

De hadde tegnet en liten skisse over hvordan de kunne innrede kjøkkenet. Det var ikke så vanskelig hvis de ikke forholdt seg til godkjenning av menighetsrådet eller mattilsynet. Hovedproblemet var at det ikke var innlagt vann lenger.

Da ringte telefonen. Gamle-prosten. Egentlig-prosten. Elisabet kjente et stikk av dårlig samvittighet over å ha tenkt gamle-prosten. De hørte jo hjemme der, ikke her.

De vekslet noen ord om løst og fast. Elisabet satte seg i sofaen i garderoben og kikket ut av vinduet. De konkluderte med at det var mer vinter der oppe hvor prosten var. Elisabet kunne se for seg hvordan snøen lå julekort-tung og dompappen kvitret i buskene.

«Når tror du egentlig Maria kommer tilbake igjen?» spurte prosten.

«Jeg kan ikke svare på det,» sa Elisabet og tenkte på Maria som satt og studerte porselenstallerkenen sin. «Jeg beklager.»

«Jeg håper det ikke blir sånn at dere trives for godt inni storbyen,» fortsatte prosten. «At det er så spennende fagmiljø og sånt. Så lett å gå på kino. Sånne ting. Jeg veit ikke.»

«Vi går ikke så mye på kino,» sa Elisabet. «Det handler ikke om det.»

«Har du tenkt å legge inn søknad på den sognepreststillingen før fristen? For fristen er på mandag, veit du. Jeg veit at de trenger vikarer inni byen også nå. Men de får ikke bare snappe deg – eller dere, får jeg vel si – rett for nesa på meg! Bare si meg hva du vil ha, jeg har det meste. Du veit, nyrenovert tjenestebolig med kjøkkenhage, gode kjøregodtgjørelser, fleksibel arbeidstid, selvgående kirkekaffekomitéer, dugnadsgjengen som malte gjerdene på alle kirkegårdene i fjor, aldri mer enn tjue konfirmanter, et fellesråd med god økonomi, kirketjener i alle kirker, gode ordninger for ferieavvikling, store prestekontorer, Birgit hos kirkevergen som lager varm lunsj på fredager… Den eneste ulempen jeg kan komme på i det aktuelle sognet, er at den ene organisten egentlig ikke kan spille orgel. Men hun er jo helt rå på trekkspill.»

«Jeg hører alt du sier,» sa Elisabet og klamret seg til telefonen. Den var blitt våt av svetten hennes. Om hun bare kunne vært ærlig.

Maria ville aldri komme tilbake igjen.

«Jeg trodde dere skulle være borte noen uker,» sa prosten. «Nå virker det ikke som om du har noen plan om å komme tilbake. Hva har skjedd?»

«Det har skjedd mange ting,» sa Elisabet og forsøkte å le. «Ja, jeg veit ikke engang hvor jeg skal begynne! Men Maria er sykemeldt, og jeg har jo formelt sett ingen jobb hos deg, så vi tenker å bli her en liten stund.»

«Ja vel,» sa prosten nølende. «Men jeg vil gjerne holde kontakten med deg. Og med Maria, men hun tar ikke telefonen. Kan du be henne ringe når hun orker?»

Elisabet oppsummerte samtalen med prosten. Maria ble stille.

«Vi må jo ta et valg etter hvert,» sa hun så. «Og ha noe å leve av.»

«Nå lever vi litt i nuet,» sa Mikkel. «Og så monterer vi denne hylla her. Så kan Maria vaske den og sette inn kjelene.»

«Ingenting vi har funnet, matcher,» kommenterte Elisabet.

«Det er så stygt at det nesten er kult,» sa Mikkel. «Jeg begynner å like meg her.»

Telefonen ringte igjen. Nå var det Dag, som lurte på hvorfor hun ikke var på kontoret. Elisabet spurte hvilket kontor han egentlig mente, og avsluttet samtalen uten å si hadet.

Så ringte Kristin. Elisabet tok den ikke. Men da ringte Dag igjen.

«Det må jo være mulig å få pusset opp et lite kjøkken i fred uten at sogneprest og prost maser om alt mulig!» sa Elisabet til ham.

«Sikkert,» sa Dag. «Du kan heller komme hjem og pusse opp hos meg, hvis du skjønner hva jeg mener. Eller, det ble kanskje litt feil. Jeg ville bare advare deg om at Kristin ringte meg og ønsker å bruke deg som vikar på søndag, på læstadianernes årlige altergang.»

«Ikke kødd,» sa Elisabet.

«Jo,» sa Dag. «Så hvis hun spør deg pent om du kan ta en bitteliten gudstjeneste fordi Espen fortsatt er hos sin syke mor, så sier du pent nei.»

Kristin ringte igjen mens Mikkel og Maria balanserte en hylle som Elisabet forsøkte å skru fast til veggen. Hun så ned på telefonen som lå på gulvet og vibrerte mens det lyste KRISTIN PROST. Hun drillet de siste skruene inn i veggen, tørket seg over panna og ringte tilbake.

«Heisann,» sa Kristin. «Fint jeg fikk tak i deg. Jeg lurte bare på hvordan det går hos dere. Skjer det noe særlig i Marta nå?»

«Vi holder på å montere et nytt kjøkken, så jeg er litt opptatt denne uka,» sa Elisabet.

«Jeg veit ikke helt om det står i arbeidsplanen din,» sa Kristin. «Så jeg må nok bruke noe av din tid for å få dekket opp en gudstjeneste. Espen er fortsatt borte. Men alt er gjort klart, det er til og med en gjestepredikant, så du trenger bare å forvalte sakramentet.»

«Gjestepredikant,» sa Elisabet. «Hvem da? Hør her, Kristin, jeg vil ikke ta den gudstjenesten hvis læstadianerne kommer. De venter å møte Espen. Jeg kunne gjerne tatt det som en prinsippsak hvis jeg jobbet fast i sognet, men ikke som tilreisende vikar på få dagers varsel. Det blir bare pinlig for alle. Det er ikke verdt det.»

«De kan ikke forlange spesialbehandling,» sa Kristin bestemt. «Nå blir det sånn.»

«Nei,» sa Elisabet. «Det blir det ikke. Jeg kan godt jobbe på søndag, men jeg tar ikke den for Espen. Da får du heller ta den sjøl.»

«Jeg får omrokkere litt, da,» sa Kristin. «Jeg ringer deg tilbake litt senere.»

Fem minutter senere fikk Elisabet en sms fra Dag.

<Ja, takk skal du ha… Håper det er mus i fella på søndag, for å si det sånn>

Elisabet smilte for seg selv og helte seg en kaffekopp. Mikkel og Maria hadde satt seg på gulvet og tatt en pause. De diskuterte om de skulle male veggene eller ikke. Elisabet skyndte seg å stemme mot, men Mikkel og Maria virket ganske enige om at veggene burde få et malingstrøk.

«Dere veit at dette kjøkkenet kommer til å bli revet rett ned igjen?» sa Elisabet. «Vi er jo ikke fagfolk.»

«Det er blitt snekret mye på dugnad i forsamlingshus før,» mente Mikkel. «Vi gjør det så enkelt vi kan. Og Paulus sier jo at han kjenner en rørlegger som tror på Jesus, så den biten kommer til å ordne seg.»

«Ikke sant?» sa Maria fornøyd og lente seg en tanke mot Mikkel. «Det kommer til å ordne seg.»

«Jeg veit ikke hvem av dere som er mest sprø,» sa Elisabet og ristet på hodet.

«Tenk lukta av ribbe på julaften,» sa Mikkel.

«Men vi er jo vegetarianere,» sa Elisabet.

«Ja, men for alle de andre,» sa Mikkel. «Alle der ute som har lyst på ribbe.»

«Tenk om ingen kommer, da,» sa Elisabet.

«Vi kommer jo,» sa Maria. «Og Paulus.»

«Det kan bli mye ribbe på Paulus,» sukket Elisabet. «Siden vi til og med har to komfyrer.»

«Den ene er til medisterkakene,» sa Mikkel.

«De steiker man i panna,» mente Elisabet.

«Og så holder man dem på lunk i ovnen,» sa Mikkel. «Jeg har faktisk feiret jul med kjøttetere mange ganger, og lagt merke til hvordan de ter seg. Bare overlat dette til meg. Jeg ordner det, ikke sant?»

«Helt sant,» sa Maria. «Dette skal gå bra. Skikkelig bra.»