«Velkommen alle sammen! Da håper jeg alle har fått seg en kopp med kaffe og en liten pepperkake,» sa Kristin. «Noe å styrke dere på i førjulstida.»

«Det er bare sååå tydelig at hun ikke har jobbet som menighetsprest på lenge,» hvisket Merethe til Elisabet. «Hvis hun tror vi ikke blir tilbudt pepperkaker.»

Dette mørket. Dette forferdelige desembermørket. Flere ganger hadde det sett lovende ut med tanke på snø, men igjen og igjen hadde snøen blitt til vann. Det var bekmørkt ute.

«Vil du ikke ha kaffe?» hvisket Elisabet.

«Nei,» sa Merethe. «Jeg har slutta. Må det nå!»

«Shit,» sa Elisabet. «Er du..?»

«Hysj,» sa Merethe. «Ikke si det!»

«Vil dere dele det med hele klassen, Merethe?» spurte Kristin syrlig.

«Jeg har slutta med pepperkaker,» sa Merethe.

«Ja vel,» sa Kristin. «Skal vi se, søndagens tekst. Lukas 1. Dag?»

Han slo lydig opp i Bibelen sin, og leste.

Da sa Maria:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
 for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og husket på sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»

Elisabet begynte å tenke på at Maria hadde fortalt at hun alltid måtte være Maria i julespillene på skolen. Hvert eneste år. Kanskje det var derfor alt hadde gått så galt.

«Ja, nå kommer han snart,» sa Dag. «Hvis man kan si det sånn.»

«Opp med hånda alle som skal preke på søndag,» sa Kristin.

Nesten samtlige rakte hånda i været. Elisabet så på hånda si som lå rolig i fanget.

«Ok, fint,» sa Kristin. «Dette finner dere sikkert ut av. Dere skulle ha levert arbeidsplan for neste periode nå. De åtte av dere som ikke har gjort det, må faktisk bare gjøre det i dag. Husk at alle årets reiseregninger må være sendt inn i år, og at dere må søke om å få overføre fridager hvis dere har noen til gode. Det er en del ekstra å tenke på i desember.»

—

Elisabet kjørte omtrent så langt ut av sognet som det gikk an å komme, fordi avdøde hadde bodd på sykehjem der i to år og elleve måneder og de pårørende like gjerne ville ha bisettelsen derfra for å spare kisten for en ekstra kjøretur.

Sola hadde stått opp mens de hadde sittet hos Kristin, men det ble visst kke lyst i dag. En grå dag for en grå bisettelse. Det var en litt ensom greie. Hun hadde ikke hatt noen barn, det var to nevøer som sørget for gravferden – alt det der. Vemodig at tante Britt er død, men det går greit, liksom.

I sånne tilfeller følte Elisabet på en måte at hun selv var alene i sorgen. At noen burde sørget mer. At hun burde ta litt ansvar. Sørge over at ingen sørget.

Hun parkerte utenfor sykehjemmet og hoppet ut med veska si. Hun hadde kommet tidligere enn planlagt. Kanskje hun hadde tråkket litt for hardt på gasspedalen på veien.

Et skilt pekte rundt hushjørnet og fortalte at seremonirommet befant seg den veien. Hun fulgte skiltet, men døra var låst. Så hun gikk tilbake igjen til hovedinngangen og fant resepsjonen. Passet på å løsne skjerfet diskret så snippen syntes. Adgangstegnet hennes.

«Hei,» sa hun. «Jeg leter etter seremonirommet. Døra ute var låst.»

«Ja,» sa hun som sto bak disken. «Byrået låser ikke opp her før de må, for å si det sånn. Bli med meg, så går vi gjennom kjelleren.»

Elisabet fulgte etter henne innover en lang korridor, nedover en trapp, gjennom en dør, bort en korridor, ned en liten trapp igjen og gjennom en slags sluse og opp en liten trapp til. Elisabet tenkte at hun aldri ville klare å finne veien tilbake.

Pleieren åpnet en dør og slapp Elisabet inn foran seg.

«Her er det. Nå klarer du deg sikkert selv.»

Hun nærmest dyttet Elisabet inn og låste døra bak henne.

Elisabet så seg rundt. Hun befant seg i en slags halvmørk parkeringskjeller. Likbilen sto der, utenfor en lasterampe. Ellers var det stablet litt søppel innerst og noen kurver med skittentøy sto og ventet på å bli hentet til sentralvaskeriet. Det luktet bensin og noe ubestemmelig kjemisk. Av en eller annen grunn var det parkert en hestehenger der. Hun gikk bort til likbilen og klatret opp på lasterampa.

«Hei, presten!» ropte noen. «Du må gå rundt. Det er en liten trapp der borte. De pårørende er ikke alltid like spreke som det du ser ut til å være.»

«De pårørende?» sa Elisabet. «Går de gjennom her?»

«Jepp,» sa mannen. Han hadde mørk begravelsesbyrå-dress med matchende slips og trykket hånda hennes med en kraft så hun tenkte at han sikkert pleide å grave gravene selv. «Gjennom den døra ved inngangen her. Det er ikke helt ideelt. Men det blir jo ofte sånn på sykehjemmene, det må jo være litt praktisk.»

«I forhold til å parkere?» gjettet Elisabet.

«Nei,» sa han og smilte. «I forhold til kjøla.»

«Å,» sa Elisabet. «Ja, så den ligger ofte nederst?»

«Litt praktisk må det være,» gjentok han.

«Selvfølgelig,» sa Elisabet og prøvde å late som om hun stadig dro fra sykehjem til sykehjem og visste alt om hvor praktisk det er å ha kjøla ved parkeringskjelleren.

Innenfor den slitne døra åpenbarte det seg et forholdsvis nyoppusset venterom. Elisabet senket skuldrene en tanke. Det obligatoriske lille bordet var satt fram, med hvit duk, lys og et bilde av tante Britt.

«Og så går vi gjennom her,» sa byråmannen og åpnet døra inn til selve kapellet. Det var også pent og trivelig. Det var varme farger på veggene, og bak talerstolen hang det et bilde av noe som kunne være Jesus, eller det kunne være noe helt annet. Den hvite kista sto på bein av gjennomsiktig hardplast, og det brant telys under. Båredekorasjonen inneholdt hvite liljer, som duftet deilig. Elisabet visste at mange syntes det var koselig med de telysene, men hun begynte alltid å tenke på skjærsilden.

«Og her skal du få henge av deg,» sa han og åpnet en dør i andre enden av rommet. «Velkommen til det aller helligste.»

«Okei,» sa Elisabet. «Hva er helligere her?»

«De som er her,» sa han alvorlig. «Det skal være verdig her. Det skal være hellig.»

Hun kom inn i en smal gang og gikk nesten rett inn i en tung dør der det sto <Kjølelager.>  Til høyre i den smale gangen sto en åpen tom kiste. På smale hyller lå det et utvalg hvite kleder og noen redskaper Elisabet ikke hadde sett før, men hadde en mistanke om bruksområdet til. Her var døden.

«Til venstre her er et toalett, og så har vi et garderobeskap som du kan låse,» reklamerte byråmannen og pekte mot venstre.

«Tusen takk,» sa Elisabet og forsøkte å gjøre stemmen lett. «Kjempeflott.»

Hun hengte fra seg jakka i skapet og albaen på en krok på veggen. På ei hylle øverst i skapet lå et eksemplar av liturgiboka <Gravferd>, en bibel fra 1978 og et par eksemplarer av Landstads Reviderte.

Det sto en stol der, og hun satte seg ned. Viserne på klokka beveget seg svært sakte. De pårørende slapp ikke inn før tretten minutter før de skulle starte. Da gikk hun og hilste på dem.

«Det var da forferdelig å måtte gå gjennom denne kjelleren,» var det flere som sa. Elisabet sa seg enig.

Organisten var på plass og de begynte presis. Elisabet forrettet så godt hun kunne, men tankene gikk stadig til det som befant seg bak den andre døra. Hun kløp seg selv litt i armen. Hun pleide da ikke å være en pingle.

Det tok bare tjuefem minutter før hun hadde hatt tre skjeer jord på kista og de hadde sunget <Deilig er jorden.> Hun hadde diskret blitt enig med byrået om at utbæring av kista ikke ville fungere så godt. Elisabet tok nevøene i hånda og tok oppstilling ved døra. Hun ville ikke gå inn på bakrommet før alle var ute.

Mannskapet fra byrået tenkte visst på samme måte, for de var raske til å stenge døra etter dem.

«Ja, da var det gjort,» sa Elisabet fornøyd. «Nå får jeg skifte og komme meg videre. Håper jeg rekker lunsjen på kontoret.»

Hun åpnet døra til bakrommet og gikk inn. I noen korte sekunder var hun så opptatt av å komme bort til kleshengeren sin, at hun ikke la merke til at det var noen andre der. En båre var akkurat trillet ut fra kjøla og to pleiere var i ferd med å løfte en kropp over i den hvite kista.

«Var dere ferdig allerede?» utbrøt den ene. «Begynte det ikke nettopp? Jeg synes den røde lampa akkurat begynte å lyse, jeg!.»

«Det begynte for en halvtime siden,» sa Elisabet. «Men innslippet var ganske sent.»

«Sorry,» sa han. «Beklager så mye. Vi skal bare skru på lokket her, vi, og så skal han ut i bilen. Altså, en annen bil. Det kommer snart en bil til.»

«Skjønner,» sa Elisabet. «Jeg skal ikke forstyrre.»

Hun skyndte seg å skifte fra kjole til jakke og pakket sakene sine. Det var fort gjort. Så gikk hun rask inn i seremonirommet og ut i garasjen igjen. Det virket nesten koselig der, sammenlignet med bakrommet.

I bilen ble hun sittende noen minutter og puste tungt.

Ta deg sammen, sa hun til seg selv. Du har sett døde mennesker før. Men det hadde kommet så brått på.

—

I lunsjen fikk hun såvidt ned en halvskive, og da hun kom hjem til middag orket hun fortsatt ikke tanken på mat. Liklukten satt i nesa.

«Jeg skjønner ikke hva som går av meg,» sa hun. «Jeg har sett døde mennesker før. Det var bare noe med hele greia, med den mørke kjelleren, med seremonirommet som ble en kulisse for alt som skjedde to meter unna. Det ble bare for mye på en gang.»

«Pust med magen,» sa Mikkel.

Maria langet innpå med gryterett. «Det går over,» sa hun. «Bare finn noe annet å tenke på. Det er bare psykisk, lukten sitter ikke i nesa.»

Mikkel tente litt røkelse på kjøkkenbenken likevel.

«Hva er det med denne jævla byen?» spurte Elisabet. «De klarer jo ikke å skille mellom ting, de putter folk ned i parkeringskjellere fordi det er praktisk. Det går jo ikke an.»

«Det var du som ville hit,» minnet Maria henne på.

«Jeg visste ikke om alle bakrommene,» sa Elisabet og trakk pusten dypt.

«Kjærlighet fra Gud springer liket ut som en kilde klar og ren,» sang Maria.

«Takk,» sa Elisabet. «Og takk for nå.»