Mandag 16. desember

Klokka nærmet seg elleve. Julefreden senket seg. Mandagsfri for begge to, åpen kalender og begge barna i barnehagen, hvor ofte hadde egentlig det skjedd i høst? Kristine la seg bakover i senga og lukket øynene. Plassen hans ved siden av henne var fortsatt varm. Det hadde vært så herlig ufornuftig å bare gå hjem igjen og legge seg. Sammen.

Hun hørte at Krister kom tilbake fra badet og la seg ved siden av henne igjen. Han begynte å massere det høyre brystet hennes forsiktig.

Hun åpnet øynene. «Skulle ikke vi stå opp og lage litt lunsj nå, egentlig?»

Han lå halvveis på magen og støttet seg til den ene albuen. Han hadde ikke kledd på seg. Hun ventet på at han kanskje skulle gi litt oppmerksomhet til det venstre også, men i stedet klemte han hardere og hardere på det høyre.

«Du,» sa Kristine. «Det der var ikke noe særlig godt. Sorry.»

«Skjønner,» sa Krister. «Men har du merket at du har en kul i brystet? Her?»

Han klemte med tommelen på et punkt på yttersiden av puppen. Hun kjente også. Han hadde rett. Det var en kul der, på størrelse med en klinkekule.

De så på hverandre.

«Jeg aner ikke hvor lenge den kan ha vært der,» sa Kristine og forsøkte å huske når han sist hadde tatt i brystene hennes. Det var flere måneder siden. Kulen hadde ikke pleid å være der. Hun kunne bare ikke huske når hun selv sist hadde kjent på dette punktet og ikke lagt merke til at det var en kul der.

«Ikke jeg heller,» sa Krister.

«Sjekk det andre også, da,» ba Kristine og forsøkte å smile. «Du som er så flink.»

Han gjorde det. Det var ingen kul der.

«Hva gjør jeg nå?» sa Kristine og kjente at hjertet hadde begynt å dunke veldig fort. «Tenk om jeg har fått kreft.»

«Ikke tenk katastrofetanker med en gang,» sa Krister og prøvde å høres rolig ut, men han var på ingen måte det. «Du vet, brystene forandrer seg jo mye når man har ammet barn, og du har jo ammet to stykker.»

«Men det er jo over to år siden jeg sluttet å amme Hanna! Hun blir snart fire!»

Krister svarte ikke. Han klødde i fingrene etter å ta opp mobilen og google.

«Jeg ringer fastlegen,» sa Kristine og gikk ut på badet for å kle på seg. Hun syntes liksom ikke hun kunne ringe noen før hun var påkledd.

Krister dro dyna over seg og ble liggende og stirre opp i taket. Med en gang han hørte at hun ringte og ble stående i kø og høre på <Jeg så mamma kysse nissen>, grep han si egen mobil fra nattbordet og skrev KUL

Kul i brystet, kul på halsen, kul restaurant i Oslo, kul tiran druid forms 

Første treff på <Kul i brystet> innledet med at de fleste kuler i brystet ikke er kreft. Neste at det var viktig å gå til legen med en gang. Nummer tre reklame for et privat legefirma. Så en forskningsartikkel om at mange får brystkreft uten å kjenne en kul i brystet.

Kristine kom inn igjen etter en stund.

«Hva gjør du?» spurte hun. «Går du deg vill på internett?»

«Ja,» innrømmet Krister.

«Legg vekk den telefonen,» sa Kristine. «Jeg skal til fastlegen i morgen tidlig. Så tar vi det derfra. Det finnes ingenting nyttig på internett i dag. Kom og stå opp, du også.»

Han samlet sammen klærne sine på gulvet og begynte å kle på seg. Fra kjøkkenet hørte han lyder av tallerken mot bordplate og kjøleskapsdøra som åpnet og lukket seg.

Tenk om hun ble borte. Tenk om han måtte være her alene mens hun ble innlagt på sykehuset. Hvordan skulle han klare å ta vare på Even og Hanna da. Eller tenk om hun døde. Kanskje hun døde kjempefort. Kanskje hun hadde hatt kreft lenge allerede, men så hadde han ikke oppdaget det, fordi det var så lenge siden sist han hadde tatt på brystene hennes.

«Kommer du?» ropte Kristine. «Jeg er sulten!»

Han fikk på seg buksa og gikk for å spise. Kristine laget en kanne te.

«Er ikke du redd?» spurte han.

«Jo,» sa Kristine. «Jeg ble kjemperedd, faktisk, men det hjelper ikke å være redd. Det gjør ingenting fra eller til. Nå later vi som om dette ikke skjedde. Vi spoler en time tilbake og husker på hvordan vi hadde det da.»

Hun blunket til ham og strøk ham over håndbaken.

«Du,» sa hun mykt. «Det går bra. Det ordner seg nok.»

Mens hun var midt i en skive, ringte telefonen hennes. Merethe.

«Jeg er gravid!» ropte hun. «Det virket!»

«Så fantastisk!» sa Kristine og mimet til Krister: Gra-vi-d

«Gratulerer!» ropte han fra andre siden av bordet.

«Hvordan kjennes det?» spurte Kristine.

«Det kjennes utrolig flott!» ropte Merethe.

«Hvor langt er du på vei? Fjorten dager?» spurte Kristine.

«Seksten, faktisk,» sa Merethe. «Jeg hadde egentlig tenkt å ikke ta noen test, bare la dagene gå og se om mensen kom, men så klarte jeg ikke å vente lenger. Og mensen har jo ikke kommet, da.»

«Så nå blir det spennende,» sa Kristine.

«Hvordan spennende?» sa Merethe.

«Å se hvordan det utvikler seg,» sa Kristine. «Vi krysser fingre og tær for at det går bra!»

«Selvsagt går det bra,» sa Merethe fornærmet. «Det er ingen andre alternativer.»

«Så greit, da,» lo Kristine. «Det er jo en grei innstilling.»

Etterpå ble hun sittende og se tomt ut i lufta noen sekunder.

«Det er jo en grei innstilling,» gjentok hun for seg selv. «Sånn tenkte ikke jeg med Hanna i det hele tatt. Jeg tenkte ikke at det hadde gått bra før det hele var over og hun lå i armene mine og pustet.»

«Der har vel dere to alltid vært litt ulike,» sa Krister. «Du og Merethe.»

Kristine svarte ikke.

«Og du tar jo heller ikke sorger på forskudd,» fortsatte Krister. «Du er bare et veldig rasjonelt menneske. Det kan gå godt, eller det kan gå dårlig. Sånn er det jo. Sånn er det jo med den kulen også. Og hvis vi ikke skal snakke om den, må jeg ringe Kirkens SOS eller noe sånt.»

«Vi må bare ikke henge oss opp i den,» sa Kristine. «Hvis det faktisk er kreft, Krister, kan du love meg å ikke henge deg for mye opp i det? Du har jo en tendens til å kunne henge deg litt opp i ting.» Han ville protestere, men hun løftet en hånd. «Jeg mener bare at hvis jeg blir syk, så må ikke det overskygge mer av livet enn nødvendig. At en sånn sykdom uansett tar masse tid og krefter, og da blir det ikke bedre hvis man hele tida skal snakke om ting man ikke veit noe om.»

Nå var det Krister som ikke svarte. Kristine helte te først i sin egen kopp, så i hans.

«Skal vi heller gå og se litt på TV?» foreslo hun.

Han nikket. De ryddet inn maten og gikk og satte seg i sofaen. Krister la armen godt rundt henne og de fant første episode av <Vår tid er nå.>

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s