Søndag 15. desember

«Opp og hopp,» sa Mikkel og rusket i dem. «Dere skal forkynne Guds ord!»

Maria spratt opp, Elisabet trakk dyna demonstrativt over hodet.

«Hvilken dag er det i dag? Hvilken dag er det i dag?» sang Maria på vei til badet. «Er det mandag? Nei! Er det tirsdag? Nei! Er det onsdag? Nei – »

«Jada, det er søndag!» ropte Elisabet etter henne. «Det er søndag!»

«Det er søndag,» bekreftet Mikkel. «Jeg bare husker forrige søndag, at du måtte være på jobb klokka åtte. Så jeg tenkte at jeg skulle ha frokosten ferdig halv sju. Du må vel rekke å dusje og sånt også.»

«Flott,» sa Elisabet og kikket på klokka. «Tusen takk skal du ha.»

«Men da må du stå opp, da,» sa Mikkel. «Rundstykker, kaffe, appelsinjus…»

«Jada,» sa Elisabet. «Takk. Flott. Jeg kommer. Snart.»

Derfor var de på vei til kirka halv åtte.

«Er det virkelig så ille å ikke ha kirketjener?» spurte Maria mens de gikk bortover på det isete fortauet. «At man må være på jobb før klokka åtte?»

«Mikkel har bare misforstått litt,» sa Elisabet. «Men siden han hadde laget frokost og alt mulig, så… Og nå er vi jo to, så jobben går lettere. Vi kan lage mer kaffe og sette oss ned en stund.»

«Hva er det med Mikkel?» spurte Maria. «Har dere ligget sammen?»

«Ja,» sa Elisabet.

«Skal han fortsatt bli far til dine barn?»

«Nei,» sa Elisabet. «Han har sterilisert seg.»

«Å,» sa Maria. «Typisk. Men liker du ham likevel?»

«Ja,» sa Elisabet. «Jeg gjør egentlig det. Jeg veit ikke helt hva jeg skal si.»

«Ikke jeg heller,» sa Maria. «Jeg er egentlig ikke sjalu… Men jeg burde vel være det. Jeg synes bare det er rart, egentlig, ikke egentlig feil, ikke akkurat nå.»

«Jeg må tenke litt,» sa Elisabet. «Dette er egentlig ganske rart. Hele livet er egentlig ganske rart. Det handler jo ikke om jeg har ligget med ham, det handler mer om…»

«Jeg skjønner det,» sa Maria. «Jeg er ikke helt dum.»

Dag låste opp sidedøra og hørte alarmen slå seg av med et lite pip. Han var tidlig ute. Han likte ofte å være tidlig ute, og siden barna var hos moren denne helga, var det ingen som klaget på det. Han kunne kikke gjennom prekenen sin, smårydde litt, meditere, drikke en kopp kaffe i mørket på orgelgalleriet mens han så på buene i taket. Sånne ting. Helt ubunden tid for seg selv.

Men da han kom inn, så han at hele kirka var full av høy, og at det lå småstjerner og glitterbiter mellom benkeradene. De hadde en julekrybbe i stor størrelse, med flere dyr, og alle dyrene skulle jo ha mat, og barna likte å mate dem, og derfor var det høy overalt, alltid så lenge den sto framme.

Dag hentet feiebrettet og begynte å rydde. Han hadde jo moppet etter skolegudstjenesten på fredag – hvordan kunne det ha blitt så rotete nå igjen? Jo, det hadde jo vært utleie til et kor på lørdag.

Deretter satte han på kaffetrakteren. Han nøt å være helt i fred.

Noe lagde lyder i kjøkkenskapet. Krafsing og svak piping.

«Hvis ingen går i fella, men passer seg for den,» nynnet Dag, «skal alle sammen snart få – »

Den hadde gått i fella, men bare delvis. Det var en halvdød mus som lå og krafset i fella bak søppelbøtta.

Dag googlet <Drepe m>

Drepe midd, Drepe muggsopp, Drepe mus, Drepe møll, Drepe mink, Drepe mose på tak, Drepe midd i fryser, Drepe mose på asfalt.

Parkeringsplassen utenfor Marta-kirken var speilblank, enda mer enn fortauet, fordi ingen hadde hatt ansvar for å strø der.

Maria fant kassen med sand og en spade. De lagde en liten sti med sand fra kirkedøra og bort til gangveien. Etterpå angret Elisabet, for de svarte skoene hennes hadde blitt helt grå. Hun lette etter skokrem i sakristiet, men det hadde tydeligvis Krister eller Kristine tatt med seg videre da de dro.

Dåpsattestene lå klare, programmene var trykket, kirkerommet var nesten tømt for lekene til barnehagen. Elisabet og Maria ryddet det siste bort og la på alterduken igjen. Noen hadde lagt et laken over alteret, og det hadde kanskje vært like greit. Noen hadde også pyntet alterringen med veldig mange meter julelenke. Det fikk også være greit.

I ti-tida kom vennen til Paulus med gitaren sin. Maria sa at hun godt kunne spille litt piano. Så øvde de to på <Tenn lys>, <Måne og sol>, <Gjør døren høy> og <Deilig er jorden> mens Elisabet tok imot dåpsfolket. Familiene kom i store flokker.

Aller først kom babyen som bare var åtte dager gammel. Han skulle hete Inge og hadde ikke helt vokst inn i dåpskjolen sin ennå. Navnet hans var brodert inn på sløyfebåndet, men mormor hadde ikke rukket å brodere fødselsdato ennå. Men det skulle hun gjøre til uka, lovte hun.

Elisabet sa ja og ha og det høres fint ut, mens hun begynte å tenke over alle de tingene hun ikke visste hvor var. Mikrofoner, for eksempel. Det hadde de jo ikke. Forrige søndag hadde noen av musikerne tatt med, og på tirsdag hadde Jølstad ordnet det. Servietter som ikke var lilla med små gullstjerner på. Eller var det greit å tørke hodene med lilla servietter, siden det var tredje søndag i advent?

Klokka var 10.53 og det hadde ikke kommet noen.

Dag sto ved siden av lesepulten sammen med ham fra menighetsrådet som gjorde tjeneste som frivillig kirketjener. De snakket litt om jula, at det ikke var noe særlig snø, at det var glatt ute og at det var innmari dumt at de hadde fått mus der igjen.

Klokka var 10.55 og det kom to eldre damer som satte seg bakerst.

Kirketjeneren kom på at han måtte ringe, og Dag kom på at han måtte kle på seg. De forsvant hvert til sitt.

Da Dag kom ut i kirka igjen, hadde det kommet sju stykker. Han kunne navnet på alle sammen. Innen han hadde sagt velkommen, hadde det kommer to til, og det kom tre mens han prekte. Sånn fortsatte det. Dag forsøkte stadig å telle menigheten, men måtte begynne på nytt hver gang han kikket opp.

Da alle sto og sang siste salme, telte Dag tjuetre, pluss seg selv, pluss kantoren, pluss kirketjeneren. Men under postludiet kom det en mann som ble stående i døråpningen noen sekunder og kikke inn. Han vandret fram og tilbake under galleriet noen ganger, før han ruslet ut igjen.

Tjuesju. Alle skal med.

«Inge, på vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper jeg deg, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn…»

Elisabet fikk en lilla serviett i hånda fra Maria, som sto ved siden av henne. Hun ga den til faren, som tørket hodet omhyggelig før Elisabet fikk servietten tilbake igjen.

Hun la hånda på det lille hodet. «Den allmektige Gud har gitt deg sin hellige Ånd, født deg på ny og tatt deg inn i sin troende menighet. Gud styrke deg med sin nåde til det evige liv. Fred være med deg, Inge.»

Hun tok ikke sjansen på å løfte det lille spedbarnet, og kjolen hadde nok sklidd av hvis hun hadde forsøkt. I stedet tok moren, som bar ham, ett skritt fram. Alle klappet.

Så var alle barna døpt.

De sang <Deilig er jorden> og så var det over.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s