Lørdag 14. desember

Elisabet våknet av at mobilen ringte. Hun hadde ikke hatt på vekkerklokke og det hadde ennå ikke blitt lyst. Derfor var dette litt ergerlig. Nummeret var ukjent.

«Det er Elisabet?» svarte hun.

«Hei,» sa en stemme i andre enden. Det suste på linja. «Det er Maria.»

«Hei,» sa Elisabet lettet. «Hvor er du?»

«På Oppdal,» sa Maria. «Jeg ringer fra en kiosk.»

«Hva gjør du der?»

«Jeg dro hit. Men jeg har ikke nok penger til toget sørover igjen. Det bare ble sånn, skjønner du? Unnskyld.»

«Jeg skal få deg hjem,» sa Elisabet. Hun regnet på det. Hun måtte være på jobb om omtrent et døgn.

«Unnskyld,» sa Maria. «Men hvor er du?»

«Jeg bor hos Mikkel,» sa Elisabet.

«Okei,» sa Maria. «Så lurt at du tenkte på ham.»

«Jeg møtte ham litt tilfeldig og ble med ham hjem. Og så har jeg bare blitt der. Han steller godt med meg. Det er plass til deg her også hvis du vil komme.»

Mikkel hadde våknet og signaliserte at han var enig. «Det er bare å komme!» sa han høyt.

«Var det Mikkel?» spurte Maria.

«Ja,» sa Elisabet. «Han ligger her ved siden av meg.»

Maria ble stille.

«Det kjennes litt rart,» sa hun til slutt. «Rett og slett rart.»

«Det utviklet seg veldig raskt,» sa Elisabet. «Unnskyld.»

«Det har vel ikke gått raskt i det hele tatt,» sa Maria. «Det har jo gått mange år.»

«Sånn kan man også se det,» sa Elisabet.

«Jeg har ikke så mange kronestykker igjen,» sa Maria plutselig.

«Jeg må stå opp litt,» sa Elisabet. «Ring meg tilbake om en time, greit? Så legger jeg bare på og ringer deg opp igjen.»

Hun la telefonen på nattbordet igjen og dunket bakhodet tre ganger i veggen.

«Hva plager deg?» sa Mikkel.

«Alt,» sa Elisabet. «Alt. Hun er på Oppdal og har ikke mer penger. Jeg må dra og hente henne. Dovrefjell på vinterføre… Og jeg skal på jobb i morgen!»

«Kan du ikke kjøpe en togbillett til henne?» foreslo Mikkel. «Du kan gi henne referansenummeret, og så kan hun hente den på automaten der oppe. Bare i tilfelle du ikke orker å kjøre til Oppdal.»

«Kanskje det kunne vært en løsning,» sa Elisabet. «Det er ikke det at jeg ikke vil at hun skal komme hjem, altså! At jeg vil slippe å hente henne!»

«Men hun kommer jo raskere hjem med toget enn hvis du skal kjøre tur-retur,» påpekte Mikkel.

«Så utrolig deilig å kunne dele dette problemet med noen,» lo Elisabet. «Jeg ville bare hivd meg i bilen og håpet å rekke gudstjenesten i morgen. Jeg begynte å fantasere om at kanskje du kunne bli med oppover, og så kunne vi kjøre non-stop fram og tilbake, men dette var jo en mye bedre idé»

«Billigere også,» sa Mikkel.

Han var allerede på mobilen for å sjekke togtider. Da Maria ringte tilbake, hadde hun billett til toget kl. 17.06. Hun bekreftet at hun hadde penger til mat. Elisabet lovte å møte henne på togstasjonen om kvelden.

Hun kjente seg rastløs da telefonsamtalen var slutt. Begynte å regne ut hvor mange timer det var til Maria var der. Hun både ville og ville ikke ha henne tilbake. Ved at hun var borte, hadde Elisabet kunnet slutte å gruble over både fortida og framtida en liten stund. Nå kom grublingen tilbake for fullt.

Hun tok en varm dusj mens hun prøvde å tømme hodet for tanker.

Toget fra Trondheim kjørte inn på stasjonen. Elisabet sto ved enden av perrongen og kjente hjertet banke hardt mens hun speidet etter Maria blant alle som kom ut.

Der var hun – hun hadde sittet midt i toget. Elisabet vinket. Maria så opp, og vinket tilbake. Hun hadde på seg den tjukke vinterkåpa og hadde den gamle sekken sin på ryggen. Det lange håret var flettet stramt.

Elisabet trakk henne til seg. Hun lente hodet mot brystet hennes, og Elisabet strøk henne over ryggen.

«Du må ikke reise fra meg mer,» sa hun. «Hører du det, Maria? Du må ikke bare bli borte. Jeg har lurt så mye på hvor du ble av.»

«Jeg kommer jo alltid hjem,» sa Maria.

«Men vi har jo ikke engang et hjem,» sa Elisabet oppgitt. «Alt bare ramler sammen!»

«Vi lager oss et nytt hjem,» sa Maria. «Vi klarer det.»

«Men vil vi det?» sa Elisabet. «Igjen og igjen? Kan vi ikke prøve å bli på ett sted?»

Maria svarte ikke.

«Jeg er så sliten av å vente på deg!» utbrøt Elisabet.

På bussen hjem til Mikkel sa de ikke noe til hverandre. Maria satt lengst mot vinduet og stirret ut i mørket. Uten at Elisabet hadde sagt noe, trykket hun på stopp-knappen på riktig tidspunkt.

«Dette er jo litt som å komme hjem,» sa hun da de gikk bortover mot bygården. «Dette stedet har jo betydd mye for oss.»

Elisabet låste dem inn og de begynte på trappene til fjerde etasje.

«Alt er som før,» mumlet Maria. «Her har de vel ikke malt en kvadratcentimeter…»

«Bare vent til du kommer inn,» sa Elisabet. «Alt er som før. Det er akkurat som å være student igjen.»

Mikkel kom og møtte dem i gangen. Maria ga ham en klem. Han holdt litt ekstra lenge rundt henne før han slapp.

«Så godt å se deg igjen,» sa han. «Det var veldig lenge siden sist nå.»

Da begynte Maria å gråte. Hun holdt rundt ham igjen, og tårene gjorde genseren hans våt. Han dro ut hårstrikken og begynte å løsne opp den stramme fletta hennes.

«Slapp av nå, Maria,» sa han. «Du er hjemme nå. Jeg har laget litt suppe. Dere er sikkert kalde. Kom og sett dere på kjøkkenet.»

På veien passerte de Stina, som satt i stua og leste. Hun sa hei til Maria før hun konsentrerte seg om boka igjen.

Maria spiste med god appetitt. Etterpå beordret Elisabet henne inn i dusjen. Hun hjalp henne med å vaske håret og tørket henne med et stort håndkle. Mikkel lånte henne en av nattkjolene sine og et par ullsokker. De redde opp en seng på et av de ledige soverommene. Elisabet krøp under dyna sammen med henne, og holdt hardt rundt henne helt til begge hadde sovnet.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s