Dag sto i våpenhuset og vinket til 279 barn idet de gikk ut av kirka etter julegudstjenesten sin. Eller førjulsamlingen eller kulturkvelden eller hva faen det heter, tenkte Dag. Alle hadde de regntøy på. Kirkerommet luktet av våte barn.

Det var først nå i desember han for alvor hadde begynt å savne kapellanen. Da plutselig fire skoler og nitten barnehager sto og banket på kirkedøra samtidig. De kom i tillegg til begravelser og søndagsgudstjenester og andre ting som fløt som før.

«God jul,» sa Dag. «God jul! God tur tilbake til skolen! God jul! God jul! God jul! God tur tilbake til skolen! God jul! God jul! God jul!»

«Takk for en hyggelig stund,» sa en lærer i forbifarten.

«God jul, god jul, god jul,» sa Dag. «God tur tilbake til skolen!»

«Si fra hvis du finner en rød lue,» sa en lærer.

«Det skal jeg gjøre,» sa Dag. «Ha en fortsatt god førjulstid.»

«Takk det samme,» sa læreren og forsvant.

«God jul, god jul, god jul,» sa Dag. «Husk å gå forsiktig over veien, da! God tur tilbake til skolen!»

Han stengte kirkedøra bak dem (for kirketjener hadde de jo ikke) og gikk til sakristiet. Der sto en halvtom kaffekopp og balanserte på en av pyntelistene og gudstjenesteprogram fra forrige søndag lå fortsatt og fløt i sofaen.

Gjeternes bål lå stablet oppå pianoet sammen med kostymene til tre vise menn, og tekjøkkenet var fullt av julepynt han hadde fått fra barnehager og ikke rukket å henge opp. Samme hvor mye han kostet, klarte alltid Jesus-barnet å få høyet til å bevege seg fra krybba i koret og inn på sakristiet. Og så var det alt engleglitteret, som satt seg fast overalt.

Dag fant igjen den ledige kleshengeren mellom alle de hvite kappene som englene brukte, og hengte fra seg albaen. Han dro ut snippen, løsnet på to skjorteknapper og tok på seg en god og varm ullgenser. De store vinduene i sakristiet gjorde rommet vanskelig å holde varmt. Han drømte om å skifte dem ut, men det hadde mange gjort før ham også. De var nemlig glassmalerier, og kunne hverken erstattes eller suppleres.

Da han hadde sin første arbeidsdag som sogneprest, hadde det vært august. Trærne utenfor kirka var grønne og fuglene sang. Han hadde hatt et voldsomt romantisk forhold til å skulle jobbe i en stor kirke fra 1860, etter å først ha vært i en liten kirke på landet og en arbeidskirke som fra utsiden lignet mest på en svømmehall.

Men ettersom høsten kom og vinden ulte gjennom vinduene, og det begynte å snø og han oppdaget at det snødde rett inn i tårnet, hadde følelsene blitt mer blandet. Så kom våren og alt var vakkert igjen – og så hadde det gått et år – og flere år, og det var her han ville være.

Men han ville jo ikke være her alene. Han ville ha tilbake kapellanen. Han ville ikke at det skulle være hans kapellanstilling de lot nedskjæringene gå utover.

Dag dro fram dagsregisteret fra bokhylla og førte opp at 281 personer hadde vært til stede på en forordnet gudstjeneste 13. desember 2019. Desembertallene så gode ut. Kunne ikke de såkalte telleukene til kirkestatistikken legges til midt i desember i stedet for slutten av september?

Den 281. personen fra gudstjenesten kom ruslende inn fra kirka. Det var Ola.

«Ble jo god stemning her i dag,» mente han.

Bortsett fra at du glemte det tredje verset av <Glade jul>, tenkte Dag, men det kan skje den beste.

«Ja,» sa Dag. «Og vi fikk løst det Lucia-problemet på en god måte. Resten av skolen sto ute og de kunne gå i Lucia-tog sammen tilbake til skolen.»

Rektor hadde vært veldig misfornøyd med at de måtte ha gudstjeneste på Lucia-dagen. Dag hadde vært nødt til å legge en del arrangementer på ukurante tidspunkt i år, fordi det hadde vært vanskelig å finne tidspunkter som organistene jobbet og kirken ikke skulle være tilgjengelig for gravferd. For organistenes arbeidstid var jo i stor grad tilknyttet det å spille i gravferder, så dagene det ikke var tilbud om gravferd, hadde de jo fri. Sånn ble det når ingen kunne ha stillinger som egentlig var store nok.

Dag tok en mopp og vasket raskt mellom benkene, før han slukket lyset og gikk over parkeringsplassen og bort til kontorene. Ola hadde allerede takket nei til lunsj og reist videre.

Da han stakk nøkkelen i låsen til sitt eget kontor, var ikke døra låst. Elisabet satt der inne, pålogget hans datamaskin.

«Hvorfor sitter du her?» spurte Dag og prøvde å ikke høres sur ut. Ikke nok med at han hadde noen e-poster å sende før lunsj, kontoret hans så ut som en hybel etter et nachspiel i hele desember.

«Det såkalte kontoret mitt har jo ingen datamaskin,» sa Elisabet. «Og sammenlignet med det kontoret, er kontoret ditt ryddig. Håper den menighetspedagogen liker å rydde.»

«Noen må jo rydde det kontoret,» mumlet Dag. «Det er jo ikke så hyggelig å komme til et rotete kontor, nei. Det har liksom blitt der vi har satt alt det siste halvåret. Jeg skal ta et lite raid, jeg, og sette det inn til meg selv i stedet.»

Elisabet tilbød seg å hjelpe. Hun bar to esker påskepynt, en hagenisse, noen skitne duker, en kasse med permer merket <1997-2005> og et sammenslått avlukke fra kirkevalget inn på kontoret hans. Etterpå så det litt ryddigere ut på kapellankontoret, men enda verre på sogneprestkontoret.

«Sånn,» sa Dag. «Nå kan du gå inn på ditt eget kontor.»

«Jeg tror heller jeg tar lunsj,» sa Elisabet, men ble stående i døråpningen.

«Jeg bare lurer på,» sa hun. «Jeg bare lurer på om det at kapellankontoret blir brukt til noe annet, betyr det at du ikke kommer til å få en ny kapellan?»

«Vel,» sa Dag. «For å si det sånn, så synes jeg jo det er å forskuttere saken å bare stenge et prestekontor. Ingen har jo ennå sagt rett ut at vi ikke skal ha to prester. Hvordan det? Vil du bli kapellan?»

«Jeg veit ikke,» sa Elisabet. «Jeg gidder i alle fall ikke å vurdere det hvis stillingen ikke finnes. Det var derfor jeg lurte.»

«Blir du til lunsj?» spurte Dag.

«Nei,» sa Elisabet. «Nå går jeg faktisk hjem. Dette blir for mye rot og jeg er nødt til å få skrevet preken.»

«Hvor bor du egentlig?»

«Bare et par kvartaler herfra. Hos venner.»

«Praktisk,» sa Dag. «Glad du fant en løsning. Men hva gjør Maria for tida?»

—-

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser:

  Blinde ser, og lamme går,
spedalske renses, og døve hører,
døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.

Elisabet leste versene fra Matteus igjen. Hun kjente fortsatt på slitasjen fra tirsdagen, og den gamle oppvasken på kjøkkenet i tjenesteboligen plaget henne. Det var tungt å komme i gang. Hun satt ved kjøkkenbordet og vurderte å ta et glass rødvin for å komme i gang, selv om klokka bare var ett.

Dette var jo utvilsomt gode nyheter. Hun hadde gode ting å forkynne, til de fire familiene som skulle bære barna til dåp, og andre som måtte finne på å dukke opp. En venn av Paulus skulle spille gitar, da de ikke hadde fått tildelt noen organist. Elisabet kjente seg ganske alene i forberedelsene, mye mer enn forrige søndag.

Hun tygde på pennen, for hun orket ikke å stirre inn i den lille skjermen sin lenger.