Torsdag 12. desember

Jeg liker ikke barn. Jeg liker ikke barn. Jeg liker ikke barn.

Tenkte Elisabet, mens hun forsøkte å overhøre levenet innenfra kirkerommet. Det verste var at de forventet at hun skulle være en eller annen slags service-funksjon. Hvor er ditt, hvor er datt. Hvis hun ikke kunne svare, ble det dårlig stemning.

På grunn av brannsikkerhet måtte døren mellom kirkerommet og menighetsdelen være ulåst. Fellesrådet hadde derfor gitt barnehagen en nøkkel. Det var sånn sett enkelt for Petra å stikke innom hvis hun lurte på noe.

Sånn som nå.

Bank, bank på kontordøra.

«Du, presten? Jeg bare lurte på en ting.»

«Kom inn,» sa Elisabet. «En kaffekopp?»

«Nei takk, jeg kan ikke sette meg ned. Jeg ville bare snakke litt om sanitærforholdene. I kirkerommet er det jo bare ett toalett. Og det er ikke akkurat pusset opp i fjor. Vasken er høy og har sånne man må skru på, ikke sant, ikke sånn man bare kan dytte på for å få vannet til å bli passe varmt. Og så har jeg jo sett det, at her er det seks toaletter. Derfor lurte jeg på om ikke barna bare kan gå hit?»

«Det er ikke meg dere må spørre,» sa Elisabet. «Det er ikke mine toaletter. Det er ikke min kirke. Men dere leier bare det ene toalettet. Disse toalettene har ikke regelmessig renhold, og det måtte vært på plass. Ta dette med dem dere leier av.»

«Men er ikke du prest?» spurte Petra.

«Jo,» sa Elisabet. «Jeg er prest. Jeg vasker ikke doer. Sånn er det.»

«Javel, ja,» sa Petra syrlig. «Så prester vasker ikke doer. Nei, det overlater dere vel til andre.»

«Det går noen tydelige streker på gulvet,» sa Elisabet. «Døren inn hit er ulåst på grunn av brannsikkerhet. Dere leier fortsatt ikke dette lokalet.»

«Hvis vi bare hadde fått bruke disse toalettene for eksempel før lunsj, hadde det også vært til stor hjelp,» sa Petra. «I forhold til håndvask er det jo katastrofalt i kirkerommet. Å vaske hendene før måltidene tar en evighet når de må gå én og én. En av de minste tisset seg ut i stad fordi det ble for lang kø til do.»

«Jeg skjønner,» sa Elisabet. «Jeg skjønner, jeg skjønner, jeg skjønner. Jeg kan hverken si ja eller nei til dette. Hvis dere velger å ta dere til rette i dette lokalet, må dere også sørge for renholdet. Både av toalettene og garderoben.»

«Supert,» sa Petra og gikk.

Jeg liker ikke barn, tenkte Elisabet.

Småbarn går på do hele tiden. Og nå som klokka nærmet seg elleve, skulle alle gå og vaske hendene sine. Det gikk ikke helt stille for seg.

Preken, ja. Tredje søndag i advent. Skal vi se…

Hun tygde på pennen. Så banket det på vinduet. Hun minnet seg selv på at denne ringeklokka snart måtte komme på plass. Dag sto utenfor. Hun åpnet vinduet og lente seg ut.

«God jul i stua, holdt jeg på å si,» sa Dag. «Hva er det som skjer inni der?» Han pekte i retning kirkerommet.

«De har leid ut til en barnehage,» sa Elisabet. «Midlertidig. Var det sånn at det var et ledig kapellankontor borte hos deg?»

«Ja, jøss,» sa Dag. «Det er bare å komme. Vil du komme med en gang?»

«Ja,» sa Elisabet og smelte igjen vinduet.

«Dette er den nye kapellanen vår,» sa Dag. «Jeg tenkte det var på tide at hun kom hit en tur.»

Fem personer satt inneklemt rundt et lunsjbord, men de hadde plass til to til.

«Vi har sånn felles lunsjkasse,» sa en. «Det er bare å forsyne seg, og så kan du putte noen mynter på sparegrisen vår en annen gang.»

Wow, tenkte Elisabet. En så stor stab på en vanlig torsdag. Med felles lunsjkasse.

«Jeg tenkte Elisabet kunne sitte på det gamle kontoret til Anne-Britt,» sa Dag og begynte å smøre på ei skive.

Folk vekslet blikk.

«Altså, så ille er det da ikke?» sa Dag irritert.

«Men har du ikke glemt at kontoret ikke er ledig lenger?» sa han som hadde bedt dem forsyne seg fra lunsjkassa. «Vi får jo en ny menighetspedagog 15. desember.»

«Fillern,» sa Dag. «Hun hadde jeg glemt. Men hva når vi får en ny kapellan?»

«Vi kommer jo ikke til å få noen ny kapellan.»

«Joda,» sa Dag. «Bare vent og se.»

«Så får kapellanen ta det gamle organistkontoret i klokketårnet.»

«Vi finner ut av det,» sa Dag. «Det løser seg. Men da kan vel Elisabet sitte der og jobbe i dag og i morgen, da. Og så går det vel an å rullere litt på kontorene, det er jo veldig sjelden alle er til stede. Hun har bærbar datamaskin, så det går bra, for å si det sånn.»

Mobilen vibrerte. Elisabet unnskyldte seg og reiste seg fra bordet.

«Håper du trives på jobb,» sa Kristin. «Det var flott at du fikk unna de fire bisettelsene denne uka. Gikk det greit?»

«Jada,» sa Elisabet. «Jeg må innrømme at det helt på grensen, men vi fikk det til.»

«Og hva pusler du med ellers?»

«Tja,» sa Elisabet. «Det er fem dåp på søndag. Vi skal bygge nytt kjøkken. Men ellers er det ganske rolig neste uke.»

«Flott,» sa Kristin. «Kan du kanskje ta en bisettelse i Huk på tirsdag?»

«Førstkommende?» sa Elisabet overrasket.

«Ja,» sa Kristin. «Du veit, det er en litt utfordrende situasjon med de sykemeldingene, og det er jo mye å gjøre for prestene her i prostiet i desember.»

«Greit,» sa Elisabet og sukket. «Send over papirene. Visste du forresten at Marta-kirken er leid ut til en barnehage?»

«Nei, hva skal de med den?»

«Være der hele dagen,» sa Elisabet. «Det var vannlekkasje hos dem. Nå er de i kirkerommet.»

«Det høres litt rart ut,» sa Kristin. «Jeg skal ta noen telefoner. Takk for at du sa fra.»

«Er ikke du fagorganisert?» spurte Mikkel da Elisabet kom hjem og fortalte om dagens frustrasjoner.

«Jo, selvsagt,» sa Elisabet. «Men jeg må jo ikke bry dem med sånne småting. Jeg er ikke en som maser hele tida.»

«Men absolutt ingenting er på stell!» sa Mikkel. «Du jobber hele dagen, alene, som om du skulle hatt seks armer og ikke to, uten kontorfasiliteter. Og så kommer det en barnehage helt uanmeldt. Du bruker fridagen din til å skrubbe gulv. Dette er ikke greit.»

«Men det er bare midlertidig,» sa Elisabet. «Menigheten finnes jo egentlig ikke.»

«Nettopp,» sa Mikkel. «Og til å være noe som ikke finnes, tar du mye ansvar for den!»

«Det er litt pinlig,» sa Elisabet. «Men jeg begynner å lure på om jeg har fått et kall.»

«Til å være her?» sa Mikkel overrasket.

«Ja,» sa Elisabet.

«Vel,» sa Mikkel. «Jeg har ikke så mye greie på kall. Men du er fagorganisert, ikke sant? De ville sikkert gjerne visst om dette.»

«Men da hadde jeg helt sikkert ikke fått lov til å gjøre det jeg skal,» sa Elisabet.

«Det er sånne som deg som undergraver trepart-samarbeidet,» sa Mikkel strengt. «Og Arbeidsmiljøloven. Hvorfor har folk kjempet for arbeidernes rettigheter, når sånne som deg hever deg over dem? Jeg mener det.»

«Etter jul,» sa Elisabet. «Hvis jeg av en eller annen grunn fortsatt jobber i en menighet som ikke finnes. Da skal jeg ringe fagforeningen og spørre hva jeg skal gjøre. Det er bare tolv dager igjen til jul.»

«Skal du feire jul her?» spurte Mikkel.

«Skulle ikke du fikse et kjøkken så vi alle kan feire jul i Marta?» spurte Elisabet.

«Vi må finne igjen Maria,» sa Mikkel. «Jeg tror vi tre kan fikse det sammen.»

«Jeg har gitt opp for lengst å finne Maria,» sa Elisabet. «Hun kommer når hun kommer. Men jeg håper ikke det blir for lenge til.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s