Onsdag 11. desember

«Lille Petter Edderkopp, han klatret på min hatt…»

Hva var dette? Elisabet sto i garderoben og tok farvel med Paulus, som hun hadde hatt et morgenmøte med på kontoret. De så på hverandre.

«Hørte du det også?» spurte hun og begynte å gå til mellomgangen. «Det kom fra kirka.»

«…så begynte det å regne, og Petter ned han datt.»

Elisabet stakk nøkkelen i låsen og åpnet kirkedøra.

«Så kom sola og skinte på min – »

«Hva er dette?» spurte hun, litt bryskere enn hun hadde tenkt.

I kirkerommet var det femti barn, eller i alle fall minst tjue, og fire voksne. Noen av barna satt i ring foran alteret og var med på Lille Petter Edderkopp. Andre lekte gjemsel mellom benkene eller lå på magen og tegnet i midtgangen.

«Eller, hvem er dette?» spesifiserte hun.

«Vi kommer fra Lykketrollet Barnehage,» sa den eldre damen som hadde holdt på med sangstunden. «Hei! Jeg heter Petra. Jeg er pedagogisk leder.»

Hun reiste seg for å hilse. Med en gang hun mistet konsentrasjonen, stakk noen av barna av og begynte å klatre på alterringen.

«Slutt med det,» sa Paulus. «Hei! Kom ned!» Han hadde vært der kvelden før og tatt på ny teip, men barna brydde seg ikke om den.

«Vi skal være her til de har fått fikset vannlekkasjen på avdelingen vår.»

«Hvem slapp dere inn?» spurte Paulus.

«Kommunen har leid dette lokalet i opptil tre uker,» sa Petra. «Jeg vil være den første til å si at dette ikke er optimalt, men vi ansatte vil gjerne strekke oss langt for at foreldrene skal kunne ha et sted å sende barna på dagtid. Det er jo litt spesielt å være i et kirkerom, men foreldrene har full forståelse. Og det er jo mye bedre plass her enn det vi har på avdelingen til vanlig. Kanskje det er bra for barna. Men hva betyr denne teipen på gulvet? Skal det pusses opp?»

«Nei,» sa Paulus. «Det skal ikke pusses opp! Men barna kan ikke tråkke over… Ååå! Hvordan kunne de… Altså, dette er jo ikke… Vi har ikke godkjent dette!»

«Kom, Paulus,» sa Elisabet og tok ham vennlig i armen. «Vi går tilbake på kontoret, og så finner vi nok ut av dette. Vi tar et par telefoner.»

De låste døra til kirkerommet og gikk tilbake til kontoret.

Paulus fikk kaffe i 56 års-jubileumskoppen sin, og Elisabet puffet ham vennlig ned i sofaen på sogneprestkontoret.

«Dette er en tapt kamp,» sa hun strengt. «De barna har kommet for å bli. Det er ikke noe poeng i å mase på dem.»

«Men du så vel hvordan de oppførte seg!» sa Paulus. «Det er et hellig rom!»

Elisabet slo ut med armene. «Det kan godt hende, men det er jo fristilt, så da regner jeg med at det er greit.»

«Burde de ikke tatt av alterduken og flyttet salmebøkene før de lagde barnehage?» sa Paulus. «Nei, dette er ikke greit. Man kan ikke bare leie ut et kirkerom. Her er det meg som skal ta noen telefoner. Ikke du. De skal vekk.»

«Greit,» sa Elisabet. «Lykke til.»

Mobilen begynte å vibrere. «Unnskyld meg,» sa hun. «Jeg må bare gå ut og svare.»

Det var et ukjent nummer.

En kvinnestemme svarte i andre enden: «Det er Karin. Naboen deres. Dette høres kanskje litt rart ut, men jeg ville bare ringe og si at Maria er her.»

«Hvor her?» spurte Elisabet.

«Hjemme hos dere,» sa Karin. «I presteboligen. Jeg veit at du ikke er der, og det er derfor jeg ringer. Jeg har sett at det er liv i huset, men det har ikke vært spor i snøen på flere dager. Maria tar ikke telefonen.»

«Nei vel,» sa Elisabet, og lurte på hva hun skulle si.

«Så jeg lurte på om du veit om hun er syk eller noe sånt,» fortsatte Karin. «Siden hun ikke forlater huset. Om hun trengte hjelp med noe, handle mat, sånne ting?»

«Det hadde hun sikkert satt pris på,» sa Elisabet nølende. «Jeg har ikke hatt tid til å reise opp denne uka. Jeg visste ikke at hun ikke kom seg ut. Men da har hun sikkert mat nok inne, da, ellers hadde hun jo sagt ifra.»

«Så hun er altså syk?»

«Hun er i alle fall ikke helt i form. Hun har hatt så vond rygg.»

«Men da skal jeg gå bort til henne i ettermiddag og høre om jeg kan gjøre noe for henne. Det er klart jeg skal det. Det er jo sånt man har naboer for.»

«Hun hviler mye,» sa Elisabet fort. «Så kanskje hun sover når du kommer.»

«Da prøver jeg bare igjen litt seinere,» sa Karin. «Så bra jeg fikk tak i deg, da. Kommer du oppover snart?»

«Ja,» sa Elisabet. «Snart.»

«Men da går jeg bort til Maria etterpå, da,» sa Karin, litt spørrende.

«Hils henne fra meg,» sa Elisabet. «Tusen takk.»

Elisabet ga Paulus beskjed om at hun gikk hjemover. Han satt opptatt i telefonen og bare vinket henne avgårde.

Tusen tanker fylte hodet hennes på en gang. Lettelse over at Maria var hjemme. Panikken ved tanken på at Karin skulle banke på døra. Skulle hun hive seg i Caravellen og dra til Maria? Maria pleide jo vanligvis å si tydelig ifra hvis hun ønsket å bli hentet. Det var å gå over en usynlig grense hvis hun dro dit nå.

Men det er jo vårt felles hjem, tenkte Elisabet. Jeg må kunne reise dit.

Vil jeg reise dit?

Hva skjer hvis jeg gjør det?

Hva skjer hvis jeg lar være, nå når jeg vet?

Hun tok fram mobilen igjen og ringte til Mikkel.

«Jeg må ut å kjøre,» sa hun. «Jeg drar nå. En nabo mener at Maria er hjemme. Jeg vil dra og sjekke.»

«Okei,» sa Mikkel. «Men nå vil jeg tro det er rimelig glatt oppover der. Skal jeg bli med?»

«Gjerne,» sa Elisabet, og la til i en fornærmet tone: «Men jeg er i stand til å kjøre på glatta, altså!»

Ikke lenge etter svingte hun Caravellen ut på E6. Det var rolig formiddagstrafikk. Hun fortalte Mikkel om barnehagen. Han lo.

«Litt av en arbeidsplass du har funnet deg,» sa han. «Hva var så galt med De Dype Skoger?»

«Det ble bare galt med Maria,» sa hun nølende. «Eller kanskje det var meg. Jeg orket ikke å stå i stilling der oppe mens hun var sjukemeldt, og hele tida måtte svare på når hun kommer tilbake. Jeg trodde hun ville like seg i byen.»

Mikkel svarte ikke.

«Jeg veit ikke hva hun vil si når hun ser meg i døra,» sa Elisabet. «Hun har jo ikke akkurat invitert meg. Men det er jo vårt felles hus, ikke sant? Det er vel ikke så rart at jeg kommer?»

«Hva tror du hun vil tenke om meg,» sa Mikkel rolig.

«Jeg tror faktisk hun vil forstå det,» sa Elisabet.

«Forstå det, ja,» sa Mikkel. «Men vil hun like det?»

«Det gjenstår å se,» sa Elisabet. «Kanskje det. Liker du det?»

«Det er litt tidlig å si,» sa han. «Men jeg veit at hun finnes, og vil ikke noe annet heller.»

Klokka ble tolv, og de stanset samtalen for å høre på nyhetene. Bilen la kilometer for kilometer bak seg, og på E6 var i alle fall kjøreforholdene helt fine.

«Tror du at vi kommer fram før naboen?» spurte Mikkel.

«Veit ikke,» sa Elisabet. «Alt ble bare så rart da hun ringte. Jeg kunne jo ikke si at hun ikke skulle besøke Maria heller, uten å lyve på henne ebola-virus eller noe sånt. Det er jo vanlig folkeskikk å se til noen som er sjuk. Kanskje Maria synes det er kjempefint, for alt jeg veit. Men hvis det ikke er fint, hvis Maria ikke vil åpne, eller hun åpner og ikke har dusjet på ei uke eller har hatt melkekartonger stående på benken i dagevis, så er det ikke så fint. Hvis Maria faktisk trenger hjelp, er det jo meg som skal hjelpe henne. Ikke la andre bli overrasket over det de finner.»

«Har hun truet med å ta livet sitt noen gang?»

«Nei,» sa Elisabet. «Aldri. Likevel har jeg ofte fått det stikket i hjertet; tenk om hun er død. Tenk om Karin banker på og døra er åpen og Maria henger fra taket i entreen med et rep om halsen. Jeg veit ikke hvorfor jeg stadig tenker sånn. Det er bare en følelse jeg får.»

«Det er ikke rart at du tenker sånn,» sa Mikkel bestemt. «Hun har skapt så mye usikkerhet og vært så sjuk, at hva som helst på en måte kunne skjedd. Hun kunne jo frosset i hjel uten å mene det hvis hun la seg til å sove på en frossen benk.»

Da de kom til Mjøsa, begynte vinterlandet å åpenbare seg. Lufta var klar og trærne var hvite. Elisabet regnet med at furuene var tunge av snø i skogen. På radioen kom det en julelåt, og Mikkel skrudde opp volumet.

De stanset på en bensinstasjon utenfor Hamar og kjøpte boller. Etterpå sa Mikkel at han kunne kjøre et stykke, så hun kunne hvile. De byttet plass. Han justerte setet og blinket seg ut på veien igjen.

Da de skulle ta av fra E6, begynte Elisabet å forklare veien. Jo lenger innover i skogen de kom, dess smalere og glattere virket veiene. Det var øde, og ingen av bilene som kom imot dem overholdt fartsgrensa. Til slutt tok de av til høyre i et kryss og kjørte to kilometer gjennom et lite tettsted.

«Her,» sa Elisabet og pekte. «Her er det.»

«Skal jeg kjøre inn på gårdsplassen?» spurte Mikkel.

«Hvis det ikke er for mye snø,» sa Elisabet. Men det hadde ikke snødd så mye de siste dagene, så Caravellen kom seg inn uten større problemer.

Mikkel vred om nøkkelen og motoren stanset med et lite host. Elisabet så ingen fotspor i snøen, men det var lys i kjøkkenvinduet. Hun ventet litt for å se om Maria ville komme til vinduet, men ingen kom.

Hun åpnet bildøra og hoppet ut. Det var kaldt. Mikkel signaliserte at han ble sittende i bilen litt til. Elisabet så føttene sine lage spor i snøen de få meterne bort til inngangsdøra. Hun lurte på om hun skulle ringe på, men lot være. Døra var låst. Hun låste opp.

«Maria?» sa hun prøvende. «Er du her?»

Ingen svarte.

Hun tok av seg støvlene og gikk innover i huset. «Maria?»

Bortsett fra at det lyste på kjøkkenet, var det ingen tegn til at huset var bebodd. Men det sto litt oppvask i kummen. Hun sjekket soverommene, de var tomme. «Maria?»

Elisabet gikk ned igjen og vinket på Mikkel at han skulle komme. Han kom også inn og tok av seg støvlene.

«Finner henne ikke,» sa Elisabet.

De gikk gjennom hvert eneste rom og hvert eneste skap. Det var ingen der.

«Den oppvasken har stått en stund,» sa Mikkel. «Og det er bare tre dager siden det snødde sist.»

Elisabet sto og så ut av kjøkkenvinduet, der Maria likte godt å stå. Det var ingen der ute. Ikke engang en liten spurv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s