Tirsdag 10. desember

«Hvor er orgelkrakken min?»

Elisabet sto foran speilet på sakristiet og festet noen hårklyper. Jølstad puslet rundt en hvit kiste inne i kirkerommet, mens to fra Fonus satt i garderoben med hver sin kaffekopp fra 56-årsjubileet.

På kontoret hennes lå fire mapper ved siden av hverandre, merket med de avdødes etternavn. Det var så innmari viktig at alt ble riktig. At alle samarbeidet. At tidsplanen holdt. At programmet ble fulgt. Hun hadde aldri hatt fire bisettelser på rad før. Hun hadde heller ikke hørt om noen andre som hadde hatt det i fredstid.

Så spørsmålet innenfra kirkerommet gjorde henne litt urolig. Kristine hadde sagt at Ola kunne være litt tverr og egenrådig. At han tidvis kunne være en sånn dramaqueen-kantor. Men andre ganger var medgjørlig som en labrador. Elisabet håpet at dette var en sånn dag. Og hvor var den orgelkrakken?

Hun trakk pusten og gikk ut i kirkerommet. Ola sto på galleriet og så ned på kista.

«Jeg skal ikke være vanskelig i dag,» sa han der oppefra. «Men jeg må ha en krakk. Jeg kan ikke spille i timesvis på en pinnestol.»

«Jeg skal skaffe en,» sa Elisabet. «Varm opp orgelet så lenge, du. Det er vel lenge siden sist det var noe låt i det?»

«Ja, det tror jeg er lenge siden,» sa Ola. «Med mindre kirka har vært utleid som konsertkirke siden sist. Det hadde tatt seg ut, å kreve penger for at noen skulle få lov til å spille på dette her. Jeg heter forresten Ola.»

Orgelkrakken kunne være hvor som helst, inkludert i peisen til Paulus. Det nyttet ikke å lete mer. Hun måtte få lånt en. Klokka var bare kvart over åtte, og den første bisettelsen skulle være halv ti.

Hun bestemte seg for å ringe Dag for å høre om han kunne komme bort med en krakk. Og det kunne Dag. Hun slapp pusten langsomt ut og la mobilen fra seg. Dagens første problem var løst.

Kirkerommet var så rolig. Hun hadde måttet være tidlig ute for å låse opp for byråene. Men det var bare fint å se hvordan de arbeidet, å se hvordan rommet forandret seg og ble til til et avskjedsrom. Lydene ble annerledes, luktene ble annerledes. Han som danderte kranser, plystret. Utenfor vinduene var det mørkt.

Elisabet tenkte at hun elsket jobben sin. Hun håpet at hun kunne stå på samme sted og tenke det samme når klokkene hadde stilnet for åttende gang.

Dag kom med orgelkrakken og Ola takket. Han gikk løs på <Deilig er jorden> og Elisabet lukket øynene.

«Lykke til i dag, da, holdt jeg på å si,» sa Dag. «Skjønner ikke hvordan dere fant på dette her. Men okei. Er familiene fornøyd, får vi være fornøyd.»

«De er fornøyd,» sa Elisabet. «Tenk at en kirke kan bety så mye at de er villig til å tilpasse seg. Den ene familien valgte faktisk kremasjon framfor begravelse, fordi jeg sa at begravelse fra Marta var helt utelukket. Og billigere ble det faktisk også for dem alle sammen, siden samme mannskap fra byråene brukes flere ganger og de kan spleise på lysestakene. Det er faktisk samme solist i alle fire også.»

«Jøss,» sa Dag. «Ja, av og til har man jo flaks.»

Han så på klokka. «Må stikke nå. Kristin venter på oss. Det er jo tirsdag.»

«Du får hilse,» sa Elisabet lett. «Jeg kjenner noen proster som sikkert ville ringt meg i dag og ønsket lykke til, men det er jo utenbys, det. Hva er greia med å jobbe i denne store byen? Blir man helt usynlig?»

«Du gjør i alle fall en ganske usynlig tjeneste,» minnet Dag henne på. «Hadde dette kommet på biskopens radar, sånn offisielt holdt jeg på å si, hadde det jo vært litt rart. Hun veit det selvfølgelig, men hun kan jo ikke gå rundt og skryte. Selv om jeg tror at hun ville gjort det hvis hun kunne, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Jeg har ikke tenkt på det sånn,» sa Elisabet. «Så det blir ingen nyttårsmottakelse i bispegården på meg, altså?»

«Joda,» sa Dag. «Du er egentlig vikarkapellanen min. Så det håper jeg vi rekker før du drar. Når drar du?»

«Når de hiver meg ut,» sa Elisabet og smilte. «Vi får se hvordan det er med de mindreforbruksmidlene i 2020. Jeg vil gjerne klore meg fast noen måneder.»

09.27 ringte klokkene for første gang. Elisabet måtte åpne vinduet på sakristiet for å vite om hun hørte dem. Nå lukket hun vinduet og gikk ut i kirka.

Kisten var omringet av duftlys, som duftet mildt av roser. Jølstad hadde advart henne om liklukten fra denne kroppen som hadde ligget i seks uker. Hadde de ikke gjort det, hadde sikkert ikke Elisabet begynt å snuse, men fordi hun visste om det, syntes hun at hele koret bare luktet lik. Roser, tenkte hun. Det lukter bare roser.

«Kjell ble født i Bergen og vokste opp der med tre søstre. Han var minstemann, og storesøstrene sloss om å få trille og stelle ham. Etter hvert som han vokste til, ble han en god fotballspiller. Han spilte faktisk på A-laget til Brann etter gymnaset. Men så røk han en sene i venstrebenet, og det ble brått slutt på ballspillet. Han begynte å studere på universitetet og ble cand. philol. Han flyttet til Stavanger og fikk stilling som lektor der. Ganske raskt fikk han et godt øye til kollegaen Mari. Det tok faktisk tre år før de ble et par, og det var visstnok ikke fordi Kjell ikke forsøkte å få oppmerksomheten hennes. Men da de først ble sammen, tok det ikke lang tid før Nina kom til. Da flyttet de til Oslo for å komme nærmere Maris foreldre. De fikk seg en fin leilighet på Bøler. Da Nina bare var to år, ble Mari påkjørt av trikken. Kjell satt igjen alene med Nina. De flyttet inn hos Maris foreldre. Mormor passet Nina mens Kjell var på jobb…»

«Jeg må si at det var den beste framføringen av <Eg ser> jeg noen gang har hørt,» røpet Elisabet til solisten over en kopp kaffe mens Fonus pyntet kiste nummer to.

«Takk skal du ha,» sa solisten, en yngre mann med kraftig stemme og riktig dialekt.

«Hvis Bjørn Eidsvåg visste hvor mange grusomme versjoner jeg har hørt i løpet av karrieren, ville han utstedt et forbud mot å synge den i gravferder.»

«Jeg var på turné med Bjørn i fjor,» smilte solisten. «Så jeg har studert den mer enn de fleste. Og jeg kan si deg det, at Bjørn er bare glad når låtene hans kan trøste.»

Elisabet torde ikke å spørre om han hadde vært på turné med Vamp også, men registrerte at han leverte <Liten fuggel> like godt som <Eg ser> i bisettelse nummer to.

Hun hadde akkurat lest minneordet og lyst fred over minnet til 85-åringen, og satte seg godt tilbake på stolen sin i koret. Ola fikk mye mer ut av det lurvete orgelet enn hun hadde fryktet. Hun kunne tillate seg å hvile i musikken sammen med de andre som satt i kirkebenkene.

«Jeg vil lese noen ord fra Bibelen om livet og døden… Først fra Forkynneren, som skrev:

Alt har sin tid,
det er en tid for alt
          som skjer under himmelen:

   en tid for å fødes, en tid for å dø,
en tid for å plante, en tid for å rykke opp,
 en tid for å gråte, en tid for å le,
en tid for å sørge, en tid for å danse,

  en tid for å lete, en tid for å miste,

Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid.
Ja, alle tider har han lagt
i menneskenes hjerte.»

Og deretter skrev Paulus i første korinterbrev:

«Kjærligheten tar aldri slutt.
          Profetgavene skal bli borte,
          tungene skal tie
          og kunnskapen forgå.
          
  
For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis.

 Men når det fullkomne kommer,
skal det som er stykkevis, ta slutt.

 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.

Nå ser vi i et speil, i en gåte,
da skal vi se ansikt til ansikt.
Nå forstår jeg stykkevis,
da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten

Elisabet så på enkemannen da hun sa den siste setningen. Mannen knuget hånda til sønnen sin så hardt at Elisabet ble redd den skulle knuse.

«…blomstene hennes står side ved side i hagen. Alle kan se at her er det noen som passer på. At her er det ikke noe som står helt alene. Det finnes en gartner som aldri sover. Og så går det mot høst, fargene endrer seg og blomstene begynner å synke sammen. Den som eier hagen, får gjøre den klar for vinteren. Hun rydder varsomt og dekker over bedene med bar så rosene skal tåle snøen. Og det blir stille, stille. Hun kan kikke ut av vinduene og vet at under der ligger det noe som venter på at frosten skal slippe taket. Hun skal snart ta granbaret vekk og la sola komme til. Høstens visne blomster skal vekkes av vinterdvalen og spire på ny.  Den kristne tro er at det en dag skal finnes en ny vår for oss alle. Der alt begynner på nytt og vi er sammen igjen. Ingenting skal visne lenger, og ingen skal fryse. Man gjør seg ingen bekymringer og savner ingenting. For Gud har selv gjort alle ting nye. Vinden skal alltid være sval. Vannet i sjøen skal alltid være lunkent. Rosene skal alltid dufte deilig. Barna skal alltid leke på tunet. Humlene skal surre, maurene skal bygge…»

Enkemannen klarte ikke å stå oppreist mens hun hadde tre skjeer jord på kistelokket. Da de kom ut til bilen, nektet han å slippe taket i kista før sønnen hans bokstavelig talt dro ham vekk.

Klokkene begynte å ringe for fjerde gang da Fonus lukket bilen og startet motoren.

«Hvordan synes du selv at det går?» spurte Ola og raslet med matpapiret.

«Jeg synes at det var på tide med lunsj,» sa Elisabet. «Jeg prøver å ikke tenke så mye. Hva med deg?»

«At det er godt å være halvveis,» sa Ola. «Og at det er hyggelig å være innom her igjen.»

«Visste du at solisten har vært på turné med Bjørn Eidsvåg?»

«Det kan jo komme godt med, siden han skal synge den to ganger til.»

Og så var en ny kiste på plass, klokkene hadde ringt for femte gang og hun gjentok for tredje gang:

Herre, du har vært en bolig for oss
i slekt etter slekt.

Før fjellene ble født,
før jorden og verden ble til,
fra evighet til evighet er du, Gud.

 Du lar mennesket bli til støv igjen
og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!»

  For tusen år er i dine øyne
som dagen i går da den fór forbi,
eller som en nattevakt.

Lær oss å telle våre dager
          så vi kan få visdom i hjertet!

«…og etter at hun ble pensjonist, fylte hun dagene med strikking og turer i skog og mark. Hvert år tok hun alle postene på turorienteringen i Nordmarka, og var også et ivrig medlem av Den norske turistforening. Hun var med i gruppa som vedlikeholdt de blåmerkede stiene på Hardangervidda. Ofte ble hundene hennes med på turen. Hun har hatt mange forskjellige hunder opp igjennom. Det var leit for henne da hun mot slutten av livet ikke lenger orket å ha ansvaret for hundene sine, men da var hun jo veldig glad for at du, Inge, kunne overta dem. Hun glemte mange ting, men hundene glemte hun aldri navnet på. Hver gang du tok dem med på sykehjemmet, strålte hun opp, og det var også til stor glede for alle de andre beboerne…»

Så, helt til slutt. Klokka var blitt 14.30. Jølstad hadde vært og kjøpt noen store sjokoladeplater som de la på sakristiet. Elisabet hadde spist omtrent en halv kilo, men angret seg idet hun merket at det gjorde halsen ganske tørr.

Nå var det 35-åringens tur. Det hadde sett ut som om kransene hadde fylt halve menighetssalen mens de lå og ventet på tur. Nå fylte de både hele koret og hele midtgangen. Kirkerommet ble stadig fullere, da klokkene begynte å ringe var det ståplasser bakerst. Han hadde fem søsken, og var selv trebarns-far, speiderleder og trener i skiklubben og styremedlem i borettslaget.

Elisabet fikk plutselig den ekle følelsen av at ingenting hun kunne si, betydde noe som helst. Det var ingen mening med at de var her. Det var ingen mening med noen ting. Alle disse som hadde møtt opp, hva trodde de at hun kunne gjøre for dem?

Solisten sang <Eg ser.>

Da han var ferdig, reiste Elisabet seg sakte fra stolen og gikk bort til lesepulten.

Så rakk hun ikke å tenke noe mer før det hele var over, bilen kjørte og klokkene ringte for åttende gang.

Elisabet satt på kontoret sitt og gråt. Mest fordi hun var så sliten.

Det banket på døra. Ola stakk hodet inn.

«Skal vi gå og ta oss en øl?» spurte han. «Det er tross alt en tid for alt.»

Elisabet tørket tårene og nikket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s