«Jeg skal google det,» sa Elisabet og grep mobilen til Mikkel. «Vent litt.»

Hun skulle taste inn revebjeller giftig, men etter tre bokstaver foreslo google reversere sterilisering menn / reversere sterilisering inngrep / reversere sterilisering pris 2019 / reversere sterilisering mer vanlig / reversere sterilisering fruktbarhet / reversere stomi / reversere kommunesammenslåing 

«Er det giftig?» spurte Mikkel.

«Nei,» sa Elisabet og fortet seg å skrive inn resten av søkeordet. «Eller, vent litt. Jeg klikket feil. Den er kjempegiftig.»

«Det var det jeg visste,» sa Dag. «Så hvorfor ha revebjeller på en alterduk?»

«Det er vel ikke revebjeller, din dust,» sa Kristine.

«Men hva er det da, da, liksom?» sa Dag.

De satt i kortrappa og kikket opp på alteret. Kristine hadde aldri lagt merke til de rosa blomstene i hjørnet før. I det hele tatt var det mange ting hun ikke hadde tenkt over mens hun jobbet i Marta-kirken. Men så hadde hun heller aldri skrubbet gulvet. Moppet, ja, men ikke skrubbet.

Det var det de holdt på med akkurat nå. I forkant av morgendagens fire bisettelser hadde Elisabet innsett at kirkerommet trengte litt omsorg. Kristine hadde invitert henne inn i den lokale facebookgruppa <Mandagsfri> uka før. Tidligere innlegg hadde stort sett handlet om å ta en øl søndag kveld eller en kaffe mandag formiddag, men hun hadde fått overraskende mye respons på innlegget om å vaske Marta-kirken.

Så nå vasket de Marta-kirken: Elisabet, Mikkel, Kristine og Dag. Etter å ha nøye fotografert og målt hele koret, hadde Elisabet tatt sjansen på å fjerne teipen som markerte grensene. Å vaske bort limet fra både gulv og teppe var en møysommelig jobb. Selv om kirkerommet hadde vært i bruk dagen før, bar det tydelig preg av at ingen hadde hatt ansvar for det på en stund. Det hadde for eksempel ikke vært dopapir. Og støvlene som hadde trampet ut og inn hadde satt sine spor.

Nettstedet jobbikirken.no ble ganske nylig lansert. Den oppmuntret unge til å studere teologi, diakoni, pedagogikk eller kirkemusikk. Mens Elisabet lå på kne og skrubbet, begynte hun å lure på om det var en villet strategi fra kirkens side. Å ikke oppmuntre renholdere, vaktmestere, regnskapsførere eller anleggsgartnere å søke tjeneste.

For nå når hun ikke hadde noen stab, så brukte hun jo like gjerne fridagen sin på å skrubbe gulv. Fordi det måtte gjøres. Fordi det var hun som ville måttet stå her med signalgul teip på gulvet i morgen hvis hun ikke fjernet den selv. Kirkelig Fellesråd sparte penger på det. Hennes egen arbeidsgiver hadde ingen styring på tida til prestene som jobbet som kirketjenere, daglige ledere eller kateketer.

Kristine fant en mopp og begynte å vaske mellom benkeradene. Hun hadde funnet en støvsuger også, og Mikkel begynte å støvsuge teppet i midtgangen.

«Fire gravferd i morgen?» sa Dag. «Seriøst? Hvorfor må alle være i morgen?»

«Det får du svare på,» sa Elisabet. «Det er deg som er sogneprest. Men det var visst et eller annet med å holde kirka ledig for utleie på kort varsel.»

«Det er vel ingen som vil leie her på kort varsel,» mente Dag. «Det var flere interessenter da kirka skulle fristilles, men ingen slo til. Pris og standard hang ikke sammen, og så var det alt med menighetsrådene som ble så komplisert.»

«De eneste dagene jeg har bruksrett på kirkerommet, er i morgen, neste søndag og julaften,» sa Elisabet tørt. «Så her er det bare å slå seg løs for alle som måtte stille seg i kø. Jeg er ikke i posisjon til å hindre dem. Jeg har fått avtale å kanskje ha besøk av en barnehage og en skole siste uka før juleferien, men med et lite forbehold.»

«Jeg visste ikke at det var så mye aktivitet her,» sa Dag. «Folk står jo klar til å hoppe inn og fylle rommet. Men ikke for å betale for det, åpenbart.»

«Det er pussig,» sa Elisabet. «Men det handlet vel om mangel på vedlikehold, ikke mangel på aktivitet. Hadde ikke kjøkkenet blitt solgt på finn.no, så kunne jo en del av aktivitetene strengt talt fortsatt i menighetssalen?»

«Ja,» sa Dag. «Men du veit, det oppstår en del følelser.»

De var i ferd med å si seg fornøyd, og begynte å snakke om å gå på en kafé for å spise litt lunsj. Da kom plutselig Paulus.

«Hva har dere gjort?» ropte han. «Hvordan skal man nå se hvor grensene går!»

«Det er ikke verdig med sånne grenser i kirkerommet,» sa Kristine bestemt. Hun følte for å ta ordet, siden hun kjente ham fra før.

«Jo, dette handler om vår egen verdighet,» sa Paulus. «Vi kan ikke la dem stjele alt vi eier.»

«Det er strengt talt de som eier,» sa Kristine. «Ifølge Kirkeloven. Og hvis du skal drive å gjemme unna sølv, kirketekstiler og liturgiske klær, må du søke biskopen tjenestevei. Du kan ikke bare holde på sånn her.»

«Da får biskopen selv komme og sette alt tilbake,» sa Paulus. «Hva mer kan hun gjøre? Alt er tatt fra oss uansett. Vi har ingenting å tape på å bryte Kirkeloven.»

De ble stående og se på hverandre.

«Men Paulus,» sa Elisabet mildt. Good cop, bad cop. «Du skjønner at vi måtte ordne litt her før gravferdene i morgen, ikke sant?»

«Joda,» sa Paulus. «Joda, klart det. Og egentlig kom jeg bare forbi for å kikke på kjøkkenet. Ta noen mål og sånn. Vi kan få kjøpt et nytt kjøkken på finn.no billigere enn det vi solgte for, sånn at vi ikke taper penger på det. For vi trenger jo kjøkken.»

«Okei,» sa Elisabet. «Bra initiativ. Men hvem skal besørge det?»

«Å, det skal jeg sikkert greie,» sa Paulus. «Menighetsrådene har bestemt seg for å invitere til julaften for alle. Det er jo mange i denne menigheten som sitter alene på julaften. Hvis det først skal være gudstjeneste her, så kan vi jo spise ribbe og riskrem etterpå.»

Mikkel hadde kommet bort.

«Det er litt arbeid å installere et nytt kjøkken,» sa han forsiktig. «Er du sikker på at du skal satse på ribbe på julaften? Da ville jeg nok gått for catering, altså.»

«Er du en sånn handy fyr?» sa Paulus begeistret. «Bli med meg, så tar vi en kikk.»

Elisabet åpnet munnen for å si noe, men Mikkel gjorde en avvæpnende håndbevegelse.

«Vi tar en liten kikk,» sa han. «Jeg kan jo hjelpe dere litt i gang.»

Elisabet og Dag vekslet blikk. Mikkel ante ikke hva han var i ferd med å hjelpe dem i gang med.