Elisabet sto opp latterlig tidlig, fordi hun hadde bråvåknet i 5-tida og vært redd for å forsove seg. Skulle hun være helt ærlig, gruet hun seg litt til denne søndagen. Det kjentes ikke ut som hun hadde kontroll på noen ting i det hele tatt.

Hun snek seg ut på kjøkkenet, stille for å ikke vekke Stina, men hun hadde ikke engang kommet hjem fra jobb ennå. Ute var det søndags-stille. Hun lagde klar en bialetti-kanne og satte den på en stekeplate.

Mens hun ventet på fløytingen fra ventilen, lente hun nesa mot vinduet og så ned på gata utenfor. Noen måker kranglet ved en søppelkasse. Hun tenkte på Det Lille Huset i Skogen, som helt sikkert var snødd ned. Hva ville naboene tenkte om det. Og hun tenkte på Maria, på hvor Maria var. Hun kjente at hun ble litt sint i stedet for redd. Det burde hun kanskje vært oftere.

Da kaffeduften fylte lufta, fordelte hun espressoen på to kopper og gikk inn på soverommet til Mikkel. Han gryntet et spørsmål som hun antok hva var klokka var.

«Den er allerede sju,» sa hun. «Du kan sove mer etter at jeg har gått. Nå trenger jeg litt selskap.»

«Trenger du hjelp med noe på den gudstjenesten, eller,» spurte Mikkel.

«Haha,» sa Elisabet. «Du er søt. Hva kan du bidra med?»

«Å, du aner ikke,» sa Mikkel. «Jeg var jo faktisk konfirmant for bare tjue år siden. Så jævla gammel jeg har blitt.»

Hun satte de to koppene på nattbordet og krøp innunder den varme dyna hans. Han var fortsatt naken.

Hun hadde ikke tenkt å spørre ham om det, men spørsmålet bare glapp ut av henne.

«Er det fortsatt meg som burde vært moren til dine barn?»

Mikkel fikk et uttrykk i øynene som hun ikke kunne tyde.

«Sorry,» sa hun. «Jeg mente ikke å spørre om det. Jeg skjønner jo at det er litt tidlig å spå.»

«Jeg synes det er et ganske vanskelig spørsmål,» sa Mikkel. «Og det er ikke fordi jeg ikke… Men, ehm, det har seg sånn at jeg steriliserte meg da jeg fylte 35. I sommer, med andre ord. Så det blir et veldig teoretisk spørsmål.»

«Å,» sa Elisabet overrasket og prøvde å le. «Akkurat den muligheten hadde jeg faktisk ikke tenkt på.»

«Jeg har sikkert en kompis som kunne…» Mikkel trakk seg litt unna henne.

«Men du skjønner vel at det ikke er…»

«Jeg skjønner det. Jeg er ikke helt idiot. Sorry. Jeg skulle kanskje sagt det med en gang på onsdag. Eller sendt deg en sms før jeg la meg under kniven.»

«Herregud, hvorfor skulle du gjort det,» sa Elisabet og forsøkte å le igjen. Men til hennes store ergrelse begynte øynene å fylles av tårer. Så dustete. Selvfølgelig var ikke livet et sånt eventyr, at hun møtte igjen Mikkel tilfeldig, og at de laget et spontant kjærlighetsbarn midt i adventstida.

Men så våget hun å titte bort på ham, og så at han heller ikke virket særlig glad.

Hun tok resten av espressoen i en slurk og satte føttene på det kalde golvet.

«På tide å stå opp,» sa hun, påtatt muntert. «Blir nok en bra dag på jobben! Så det er bare å komme i gang.»

«Skal jeg varme noen rundstykker til frokost?» spurte Mikkel.

«Nei, nei, nei,» sa Elisabet. «Klokka er jo kjempemasse. Jeg burde jo sikkert være i kirka før klokka åtte.»

En kort dusj senere satt hun på en SevenEleven og spiste toast. Hun tenkte på klimatoppmøtet og Greta Thunberg. Hun tenkte på Gunnar Stålset som var villig til å gå i fengsel for det han trodde på. Hun tenkte på feministiske aktivister i India. Hun tenkte på urfolkene i Colombia.

Og så tenkte hun på seg selv, som spiste toast på SevenEleven og egentlig ikke bidro med noe som helst av verdi.

Hun hadde fortsatt ikke skrevet preken, og heller ikke bestemt seg for om hun skulle si noe særlig. Hun kjente dem jo ikke ennå. Det burde selvsagt ikke være til hinder, men hun hadde det alltid sånn, at det var vanskelig å preke til nye menigheter. Svaret ville gi seg selv innen kort tid. Landets menigheter var oppfordret til å be for ureturnerbare flyktninger denne søndagen. Det skulle hun i alle fall klare.

Toasten var stekt akkurat litt for lenge, og hun hadde brukt akkurat litt for lang tid på å spise den. Konsistensen bød henne imot. Men sulten drev henne til å spise opp.

Stakkars meg, tenkte Elisabet ironisk, som sitter her og spiser toast. Som kunne spist rundstykker, men bare gikk. Jeg er en dust som fortjener usmakelig toast.

Hun nikket farvel til den unge mannen bak disken idet hun gikk. Han nikket ikke tilbake, var opptatt med å flytte rundt på bakevarene sine.

Hun visste ikke helt hva hun hadde ventet å møte i kirka den dagen, men det hadde ikke slått henne at menighetssalen skulle være fylt av så mye glede. De to korene, ett for de minste og ett for de største barna, øvde sammen, for de var ikke mer enn femten barn til sammen.

I kirkerommet holdt de voksne musikerne på å øve litt. Det var noen som skulle lese dikt. Og en som spilte trekkspill. Elisabet hadde laget programmene, men likevel følte hun ikke at hun hadde helt kontroll.

Så kom hun på at hun ikke hadde noen kirketjener. Hun var glad for å finne en pakke fyrstikker i skuffen på skrivebordet, og sølvet hadde jo Maria funnet, og lydanlegg hadde noen andre ordnet. Klokka nærmet seg ti, og hun kom på at det måtte ringes.

På vei til bryterne ble hun stanset av Paulus.

«Ikke ha det så travelt,» sa han.

«Klokkene,» sa Elisabet.

«Jeg skal ringe,» sa Paulus. «Jeg er flink til det.»

«Så fint,» sa Elisabet, og gikk for å finne sølvet.

Hun åpnet brødboksen, og var egentlig ikke overrasket over at den var tom. Typisk. Det hadde hun ikke tenkt på, bortskjemt som hun var med å ha en stab. Brød og vin.

Så pep det i mobilen.

<Kommer og ser på deg etterpå, jeg 😉 >

Elisabet tenkte seg litt om, men skrev:

<Har vært litt glemsk her. Kan du ta med litt rødvin (trenger bare 2-3 dl max) og et par av de rundstykkene (hvis du har stekt dem) ?>

<Party i dag altså?>

<Siden du kommer>

<Da fikser jeg det. Ikke no stress>

Ikke for deg i alle fall, tenkte Elisabet. Mikkel kom mens klokkene ringte og hun holdt på å stille opp prosesjonen. Hun hvisket til ham at han skulle sette det fra seg i trappa til orgelgalleriet, og håpet at det regnbuefargede nettet inneholdt det hun hadde bestilt.

Gudstjenesten gikk nesten helt av seg selv. Hun bare bandt det hele sammen med gamle ord fra en gammel bok, og alt det andre som kom med forrige gudstjenestereform. Selv uten generalprøve fløt alt nesten som om de hadde øvd sammen i mange måneder. Elisabet kjente seg løftet av noe som var mye større enn seg selv.

Hun snek seg bak i kirka for å hente regnbuenettet mens barnekoret sang. En plastboks med tre rundstykker i og en halvflaske rødvin. Heldigvis hadde den skrukork. Hun fikk smuglet det opp til alteret på et strategisk tidspunkt.

Under offertoriesalmen kom Paulus ut til henne med en messehagel. Elisabet hadde sett den henge klar over en stol i sakristiet, men oversett den fordi den var så innmari stygg. Noen måtte ha hatt et voldsomt rødvins-uhell en gang. Men, okei, det var jo litt som batikk. Kirka var akkurat noen få år for gammel til å ha batikk hengende i skapene, men dette var sikkert av nyere dato. Antageligvis fra perioden etter at man faset ut kirketjenerne.

Hun stakk hodet villig inn i hullet og lot Paulus dandere så godt han kunne. Den var stygg – men den passet henne faktisk. Det var sjelden hun fant en messehagel som ikke bare passet dem over 185 centimeter.

Kirkerommet var godt over halvfullt, og nesten alle kom til nattverd. Ikke Mikkel. Han satt på en av de midtre benkene og fulgte med, sang med på noen julesanger og smilte til henne av og til. Men han deltok jo ikke. Han kom for å se på henne.

Elisabet klokket inn på 71 minutter og var fornøyd med det.

Hun gikk ned midtgangen etter postludiet og sa god søndag i døra. Kirkekaffe ble det ikke – noen hadde jo solgt kjøkkenet på finn.no. Alle var enig om at det egentlig hadde vært veldig dumt.

Elisabet var forberedt på at hun ville måtte rydde kirka og være den siste ut døra, men Paulus klappet henne på skuldra og sa at hun kunne gå hjem og nyte den lyse dagen.

Hun gikk på kontoret for å hente jakke og veske før han ombestemte seg. Mikkel satt bakerst i kirkerommet og venta på henne. Hun smilte til ham.

«Vent! Jeg sjekka postkassa av gammel vane,» sa Paulus. «Og tror du ikke at det var post til deg, Elisabet? Er ikke det ganske rart?»

«Jo, det var ganske rart,» sa Elisabet og tok imot postkortet han rakte henne. <Greetings from Norway> og en bildekollasj med Holmenkollen, midnattssol og bryggen i Bergen.

«Det står ikke hvem det er fra,» fortsatte Paulus. «Jeg mente ikke å lese det, men så var det jo bare fire ord med kjempestore bokstaver. Da ble jeg litt nysgjerrig.»

<JESUS LEVER. EG OG.>

«Det er en kollega,» sa Elisabet fort. «Hun pleier å sende meg postkort, for hun veit at jeg er så glad i å få post. Men så hadde hun ikke så mye nytt å si, sikkert, siden vi hele tida er på Messenger og sånn, så da er det nok tanken som teller denne gangen.»

«Å ja,» sa Paulus forvirret.

«Men takk for at du fant det,» sa Elisabet og puttet kortet i veska.

«Kommer du?» spurte Mikkel fra våpenhuset.

—-

De gikk hjem og lå sammen.

Så sto de opp igjen, og så de åtte første episodene av <Jul i Skomakergata>.

Det hadde blitt mørkt ute allerede. Snøen som hadde forsøkt å legge seg før kirketid, var allerede på retur. Elisabet kjente på seg at det ikke ville bli noen hvit jul her inne i byen, nei, den hvite julen lå og ventet forgjeves på dem i De Dype Skoger.

Hun likte jo ikke byen. Hun hadde trodd Maria ville like byen. Men så fant hun i stedet selv en menighet som var i ferd med å krype inn i hjertet hennes. En menighet som egentlig ikke fantes. Og en mann som holdt henne varm og mett, som hun ikke visste at hun hadde savnet.

«La ikke hjertet bli grepet av angst,» mumlet Elisabet for seg selv. «Tro på Gud, og tro på meg! I min fars hus er det mange rom…»

«Hva mumler du om?» ropte Mikkel fra kjøkkenet, der han nok en dag var i ferd med å lage middag til henne.

Hun sparket av seg pleddet, reiste seg fra sofaen og gikk ut til ham.

«Tror du ikke på Gud i det hele tatt?» spurte hun.

«Nei,» sa Mikkel. «Ikke i det hele tatt. Hundre prosent ikke.»

«Jeg har aldri klart å forstå det,» sa Elisabet. «De fleste tror jo på det berømte noe, og kan ha glede av å tenne et telys. Men ikke du.»

«Nei,» sa Mikkel.

«Takk for at du kom med brød og vin i dag likevel,» sa hun og kysset ham i nakken.

«Klart,» sa han. «Det er jo mange ting jeg i kirka kan relatere meg til. For eksempel brød, vin, gamle bøker, allsang, lange skjerf med sterke farger, sjefer å baksnakke, internasjonal solidaritet, sjokoladekake, smal musikk og et liksom-demokrati.»