Lørdag 7. desember

Elisabet våknet tidlig og visste at det var Julemarked-dagen.

Hun kjente at hun savnet Maria. Maria elsket jo sånt. Hun ville ha hoppet ut av senga og hatt motivasjon nok til dem begge to. Elisabet så ut av vinduet og så at det kunne komme til å bli tøvær. Maria var et sted der ute, i det været. Eller et helt annet sted, med et helt annet vær.

Etter frokost gikk hun til kirka. Hun trengte litt ro og fred for å gjøre de siste forberedelsene til andre søndag i advent – og kom derfor i kirka så tidlig at hun regnet med å få være alene. Hun hadde lovet Paulus å hjelpe til med å få printet ut noen ekstra lodd. Dessuten var hun nysgjerrig på en litt ambivalent måte. Bare litt alenetid først.

Men det lyste fra menighetssalen. Hun hørte skraping fra stoler da hun hadde kommet innenfor. Hun tittet inn i menighetssalen. Der var Olga, og hun humpet på krykker mens hun flyttet stoler fra den ene siden av rommet til den andre.

«Hva har skjedd?» spurte Elisabet.

«Jeg falt på isen,» sa Olga. «Jeg tenkte at det ikke var så farlig. Men det ble veldig vondt utover ettermiddagen. Så jeg dro til legevakta i går kveld. Det ble gips og krykker.»

«Men da kan du jo ikke holde på med dette her,» sa Elisabet. «Fortell meg hva du forsøker på, så skal jeg hjelpe deg.»

«Neida,» sa Olga sammenbitt. «Dette går så fint. Jeg skal bare sette ut noen flere stoler. Alt under kontroll. Hadde det ikke vært for at kjøkkenet er solgt. Jeg rakk ikke å bake i går fordi jeg var på legevakta. Og kan ikke bake her. Derfor bestilte jeg noen kaker fra bakeren borte på senteret. Jeg skal gå bort og hente dem når det åpner.»

«Hente kaker?» sa Elisabet. «På krykker? La meg gjøre det. Jeg har bil. Så kan jeg plukke med meg flere ting, hvis det viser seg å være mer som mangler.»

«Det er ikke nødvendig,» sa Olga.

«Men jeg insisterer,» sa Elisabet. «Snille deg. Sett deg ned.»

«Nei,» sa Olga. «Legen sa at jeg kunne bevege meg som jeg ville, så lenge jeg ikke hadde vondt. Og jeg har aldri vondt.»

«Vel, jeg får vondt av å se på deg,» sa Elisabet. «Hvor skal du ha disse stolene? Det går mye raskere hvis jeg gjør det.»

Hun skjøv Olga vennlig unna og løftet med seg hele stabelen med stoler.

«Du løfter som en kar,» sa Olga. «Men det er ikke noe kompliment.»

«Nei vel,» sa Elisabet. Og du sutrer som ei kjerring, tenkte hun.

Olga satte seg motvillig ned på en stol og begynte å dirigere Elisabet. Stoler hit og dit, og justering av hvor de ulike varene lå på salgsbordene.

«Skal du holde andakt i dag?» spurte Olga plutselig.

«Vil du det?» spurte Elisabet, og kjente at hun ble litt glad. Og så litt redd.

«Nei,» sa Olga kort.

«Nei, da skal jeg nok ikke det,» sa Elisabet.

«Men du er jo presten,» sa Olga. «Paulus mener sikkert at du bør gjøre det.»

«Han har ikke sagt noe om det,» sa Elisabet og tenkte på fletteklippingen. «Så det blir sikkert ingen andakt.»

Hun kjørte avgårde til senteret da det åpnet og hentet kakene, og et par ting til som Olga hadde kommet på at hun trengte.

Da hun var tilbake i kirka, nærmet åpningen seg med stormskritt.

Presis 11.00 klippet mannen til Olga snoren. Det var allerede en del frammøtte. Noen satte straks kursen mot strikkeplagg for å få velge først, mens andre prioriterte kaffe og kaker. Misjonsgjengen hadde innredet kjøkkenet så godt de kunne, med tilkjørte vanndunker, papptallerkener og sine egne kaffetraktere.

De ventet ikke lenge før de tok første runden med åresalg. Noen utskremte barn gikk rundt med kurver og solgte årer, og kjøpelysten var stor. Premiebordet fristet med kaffeposer, servietter, donerte reklameartikler og alt annet de frammøtte ellers ikke ville gitt noe særlig penger for.

Elisabet sikret seg femten stykker og satte seg ned ved et halvfullt bord. En av misjonsdamene ropte opp numre, og vinneren viftet med åren sin. Elisabet vant et sett med penn, notatbok og kopp fra den lokale (nedlagte) sparebanken. Ved siden av henne satt en mor med to barn i tre- og fem-årsalderen.

Da Elisabet pinlig nok vant på en åre til, ga hun den til fem-åringen så han kunne innkassere premien. Han kom tilbake med en stor pose Twist, og så begynte diskusjonen mellom ham og moren om dette var hans premie eller damens premie.

«Sant det er damens premie?» sa hun til Elisabet.

«Joda,» sa Elisabet nølende. «Det er sant, det. Det er min sjokolade. Kanskje du vinner noe gøy i neste runde?»

Fem-åringen så ut til å ønske at blikk kunne drepe. Elisabet snudde seg bort. Det ville vel bare gjort vondt verre nå å tilby ham penn, notatbok og kopp.

«Jeg skjønner at du mente det godt,» hvisket moren og blunket til henne. «Jeg skal bestikke ham med mer kake.»

De stilte seg i kø i kafeteriaen sammen. Elisabet kjøpte et stykke bløtkake og en kopp kaffe, og bestemte seg for å sette seg ved et annet bord.

Da den femte runden med årer var solgt, og premiebordet begynte å bli såpass utplukket at det var vanskelig for vinnerne å fake entusiasme, var Elisabet fortsatt der. Hun lurte på hvorfor hun egentlig var der. Det hadde bare blitt sånn.

Plutselig hadde Paulus kommer og begynt å presentere henne for alle, og så hadde hun gått inn i rollen som menighetens nye prest. Alle ville prate med henne. Hun lærte masse nytt om området og begynte gradvis å kjenne den følelsen. Følelsen av å være kallet. Følelsen av å være villet.

Det pep i mobilen.

<Når kommer du egentlig hjem? Savner deg, håper du er her i kveld> skrev Mikkel.

<Når alle stolene er stablet og gulvet er rent> skrev Elisabet.

En halvtime seinere sto han i døra til menighetssalen og speidet etter henne. Elisabet, som sto og solgte kaffe, vinket til ham. Det var bare et kvarter til de skulle stenge, og lokalet var i ferd med å tømmes. Misjonsforeningen hadde diskret begynt å pakke sammen, og Olga og en venninne hadde satt seg i en krok for å telle penger.

«Tenkte dere kanskje trengte hjelp til å rydde,» sa Mikkel og betalte for kaffe og kake. «Utifra hvordan du beskrev alderen til de frivillige her, så tenkte jeg at det kunne ta sin tid å bli ferdig.»

«Er du så utålmodig,» ertet Elisabet.

«Ja,» sa Mikkel. «Bare vis meg hvor ting skal stå du, så skal jeg flytte alt på riktig plass. Etter at jeg har drukket denne kaffekoppen og sikret meg noen nye sokker.»

«Herresokkene selger alltid dårligst, så det er sikkert noen igjen,» sa Elisabet og smilte.

Da de hadde stengt dørene, begynte Mikkel å rydde stoler og bord.

«Hvem er det?» spurte Olga.

«Det er en venn av meg,» sa Elisabet.

«En venn?» sa Olga.

«Ja,» sa Elisabet. Til sin forargelse kjente hun at kinnene ble røde.

«Han er sterk,» sa Olga.

«Ja,» sa Elisabet og så i bakken.

«Ivrer han for misjonen, eller hvorfor er han her?»

«Vel,» sa Elisabet. «Han vil bare hjelpe til. Han bare er sånn, han. Liker dugnad i lokalsamfunnet.»

«Javel,» sa Olga. «Hvis det er dugnad han liker, så.»

Elisabet svarte ikke.

Men da hele misjonsforeningen hadde blitt kjørt hjem av mennene sine, og gulvet i menighetssalen var nyvasket, tenkte hun at det ikke hadde vært løgn. Mikkel var opptatt av dugnad. Hun kjente seg litt igjen i det. Noen ganger var det ikke så farlig hvor hun bidro, hvis hun bare så at det var meningsfullt for noen.

Nå slukket hun lyset i menighetssalen og låste døra. Mikkel sto klar med jakka på seg. Han kysset henne raskt i nakken.

«Vil du bli med meg hjem?» spurte han. «Jeg har noen baktanker.»

Elisabet nikket og kjente til sin egen overraskelse en følelse av trygghet spre seg fra hjertet. Av en eller annen grunn hadde hun begynt å tenke på at selv om Mikkel hadde båret stoler for misjonsforeningen for å få henne med seg hjem og i seng, ville han aldri funnet på å klandre henne hvis hun ombestemte seg. Hun stolte ett hundre prosent på at kropp ikke var handelsvare for ham. At det ikke var likegyldig.

De gikk bortover gangveien. Det var allerede blitt mørkt. Hun kunne plutselig tenkt seg å ta ham i hånda, men gjorde det ikke.

«Hvordan veit du at jeg ikke har mensen mer?» spurte hun.

«Fordi mens-koppen din står på vasken,» sa han.

«Å ja,» sa Elisabet. «Sorry.»

«Ingenting å si sorry for,» gliste Mikkel. «Absolutt ikke. Jeg tenkte egentlig at du kanskje hadde satt den der med vilje, jeg.»

«Jeg tenkte ikke på at en mens-kopp kunne være inviterende,» sa Elisabet.

«Vel,» sa Mikkel. «Det signaliserer i alle fall at kysten er klarere enn den var dagen før.»

«Kysten er klar,» sa Elisabet. «Men jeg må ta en dusj.»

«Jeg også,» sa Mikkel lett. «Misjonsforeningen kjørte meg hardt, jeg ble faktisk ganske svett. Upraktisk at vi bare har ett bad, da.»

«Ja, det kan jo bli veldig trangt,» lo Elisabet.

«Jeg satte koppen i skapet under vasken,» kom Mikkel på.

Hånda hans streifet så vidt borti hennes, og hun kjente det i hele kroppen.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s