«Hvorfor har du ikke ringeklokke?»

Denne gangen var det en flokk pensjonister og som stirret anklagende på Elisabet. Hun hadde akkurat tatt farvel med tre mødre med hver sin baby, den ene hadde en to-åring også, og en høygravid kvinne som ville bli igangsatt på mandag hvis ikke noe skjedde i løpet av helga. Ungen skulle i alle fall være ute til neste søndag.

«Vi skal bare rigge litt, vi,» fortsatte damen som sto i front. Hun måtte være minst hundre år og var tynn som en strek.

Elisabet telte sju damer til. De lot til å instruere hver sin mann. Noen løftet esker ut av bagasjerommet på bilen, mens andre menn hadde vært på full fart inn døra med en gang hun åpnet den. Fra menighetssalen hørte hun skraping fra stoler og flytting av bord.

«I tilfelle du ikke har fått det med deg,» sa damen. «Så er det julemarked i morgen. Vi har en god del å forberede. Så hvis du vil være så snill. Bare la oss rigge opp sånn som vi pleier. Eller, pleier og pleier. Nå som de gjøkene i menighetsrådet solgte hele kjøkkenet, så skjønner ikke jeg hvordan vi skal få solgt grøt.»

«Dy- dy- dynegrøt,» stammet Elisabet. «Det pleide min bestemor å lage.»

«Dynegrøt.» Damen smakte på ordet. «Er det du som er prest?»

«Ja,» sa Elisabet.

«Ja vel,» sa damen og gikk inn i menighetssalen.

Elisabet gikk inn på kontoret sitt og lukket døra. Dette måtte være selveste fletteklipperen. Eller kanskje hele misjonsforeningen var av samme kaliber.

Det ville kanskje vært høflig å tilby dem hjelp, men det virket som de hadde gjort dette før, og at de ønsket å gjøre det på sin egen måte. Så Elisabet lot være. Hun gledet seg til Kristine skulle komme. Nå sto jo døra på vid gap, så det burde i alle fall ikke være vanskelig å komme seg inn.

Likevel banket det på ruta en halvtime seinere. Elisabet reiste seg for å gå til ytterdøra, men Kristine bare banket flere ganger og ristet energisk på hodet. Elisabet åpnet vinduet.

«La meg klatre inn her,» ba Kristine. «Før de ser meg.»

Elisabet dyttet det opp så mye hun klarte, og dro Kristine opp og over kanten.

«Liker du dem ikke?» spurte Elisabet og kom på fletteklippingen.

«Nja,» sa Kristine. «Jeg er bare redd for å bli sugd inn i noe. For jeg veit hvordan det er når Olga og de andre setter i gang. De vil ikke ha hjelp, men for meg er det moralsk umulig å ikke insistere på å hjelpe gamle mennesker som bærer tungt.»

«Sånn har heldigvis ikke jeg det,» sa Elisabet. «Kaffe?»

«Ja takk,» sa Kristine.

Hun hadde kommet for å hjelpe Elisabet med syng julen inn-gudstjenesten. Da Elisabet ringte henne, hadde Kristine selv foreslått å komme innom. Hun hadde uansett et ærend i byen, og nå kunne hun føre reisen som ubunden tid.

Dessuten var det forlokkende å komme tilbake til kirka hvor hun hadde startet prestetjenesten for seks år siden. Hverken hun eller Krister-Elise hadde vært der siden menighetens siste gudstjeneste året før. Hun visste ikke hvorfor, men det hadde kjentes helt riktig ut da hun fikk høre at Elisabet skulle være juleprest i Marta.

«De pleide å være ganske morsomme, de gudstjenestene på andre søndag i advent,» begynte Kristine. «Men det morsomme var jo å gjøre det sammen. Vi i staben pleide å forberede oss godt, bytte på å preke, finne morsomme dikt eller bake pepperkaker. Ingenting er så ensomt som å forberede en gudstjeneste alene.»

«Paulus la igjen en beskjed om hva slags musikk folk tenker å bidra med,» sa Elisabet. «Han ba meg lage et system. Og sa at det må være nattverd.»

Kristine fant fram gamle program hun hadde tatt med, og de begynte å sy sammen en agende.

Da den til slutt var klar for print, kom Elisabet på at kontoret ikke hadde en skikkelig printer. Hun ville sende alt til Dag, men Kristine foreslo at de kunne sende det til Merethe i stedet. Så fikk Merethe en unnskyldning for å ta en tur ut av kontoret.

Så Merethe kom mot slutten av dagen, med søndagens program pent sortert i en liten pose. Ikke lenge etter kom Gry trillende med Anna i vogna. Alle satte seg inne på prestekontoret og lukket døra.

De hadde mye å mimre om, de fire som gikk ut av Teologisk Fakultet nesten samtidig. Elisabet i 2012, Merethe og Kristine i 2013 og Gry i 2014.

«Tida går innmari fort,» sa Gry.

«Apropos det,» sa Merethe. «Dagene flyr. Nå kan vi vel si det?»

«Altså, det får bli din greie,» sa Gry og himlet litt med øynene.

«Jeg er kanskje sju dager på vei,» sa Merethe.

«Wow, gratulerer!» sa Elisabet. «Det hørtes spennende ut. Kan du ikke snart ta en test, da, hvis du kanskje er sju dager på vei?»

«Nei, det skal gå fjorten,» sa Merethe. «Det var forrige fredag.»

«Så hun må være litt tålmodig,» sa Gry og klappet henne på armen.

«Hjelpe meg, så etablerte vi har blitt,» sa Kristine. «Nå som vi har passert tredve alle sammen, så må vi vel kunne kalle oss voksne. Og så utrolig at vi alle har funnet hver vår prest. Tenk at det er så mange å ta av.»

«Hadde noen sagt til meg for ti år siden at jeg skulle sitte her, og ha det sånn som jeg har det, ville jeg nektet,» sa Gry.

«Det handler om å finne seg sjøl, ikke sant,» sa Kristine. «Møte kjærligheten ansikt til ansikt. Så bærer vi alle med oss våre sår, våre hemmeligheter, våre lys og vårt mørke.»

«Vil du ha en andakt, er det fremdeles bare å putte en femmer på Kristine,» sa Merethe til Elisabet. «Hvis du lurte.»

På forunderlig vis hørte de sammen, på kryss og tvers, og alle var de nå tilknyttet dette prostiet. Det var ikke så lenge siden de studerte, men alt hadde rukket å bli annerledes. Ingen av dem hadde tenkt å få det slik de hadde fått det. Det var som om alle rollene hadde blitt snudd om.

«Det er rart at ikke Gabriel er prost lenger,» sa Gry.

«Det har ikke blitt noe bedre med Kristin,» sa Merethe. «Han brydde seg for mye om privatlivet til folk, hun bryr seg for lite. Kunne vi ikke fått en mellomting?»

«Jeg har hørt at Kristin tok hele presteutdannelsen sin på BI,» sa Kristine. «Kødda. Men hun kommer sikkert til å bli bispe-nominert etter hvert. Men det er ikke ment som noe kompliment til akkurat henne.»

Da det ble på tide å bryte opp, tilbød Kristine seg å kjøre Gry og Merethe hjem. Men de hadde ikke noe bilsete, så Anna måtte trilles. Gry tilbød seg å trille, hvis Merethe lovte å begynne på middagen etter at Kristine hadde kjørt henne hjem.

Kristine børstet smuler av passasjersetet og ba Merethe sette seg inn. Hadde det ikke vært for bilene til misjonsforeningen, hadde hun knapt trengt å se seg over skuldra for å rygge. På denne parkeringsplassen hadde hun vært så innmari mange ganger.

«Jeg må spørre deg om en ting mens vi er på tomannshånd,» sa Merethe. «Hadde du mye sex mens du var gravid?»

«Du er kanskje sju dager på vei,» sa Kristine.

«Jeg veit det,» sa Merethe. «Jeg veit ikke hvorfor jeg tenker så mye på det, men jeg har lest så mye om hvor viktig det er, og så har det jo vært så mye med Anna og sånt, så vi har knapt hatt sex siden hun ble født.»

«Okei,» sa Kristine. «Jeg forstår ikke helt hva du egentlig spør om. Men i alle fall, da jeg var gravid med Even, hadde jeg mye sex. Da var jeg veldig forelsket og hadde ingen barn. Andre gang jeg var gravid, hadde jeg lite sex. For da hadde jeg et barn som insisterte på å sove i senga mi og jeg var ganske sliten. Vi trengte jo heller ikke å ha sex for å lage Hanna, så da var vi liksom ikke inni vanen. Jeg ser for meg at vi hadde vært det, hvis vi hadde laget henne sånn folk vanligvis gjør.»

«Jeg har lest om at hvis man ikke har sex, så blir man skilt,» sa Merethe.

«Dere er ikke engang gift,» sa Kristine.

«Dust,» sa Merethe. «Men hvordan var det å ha sex da du var gravid?»

«Vel,» sa Kristine. «Det var en større overgang å skulle ha sex etter at jeg hadde vært gravid, for å si det sånn.»

«Du virker veldig unnvikende,» sa Merethe. «Har ikke du og Krister noe særlig sex?»

«Nei,» sa Kristine. «Det har vi faktisk ikke. Men det går i bølgedaler, det. For alle. Har jeg hørt. Jeg er ikke bekymret for det i det hele tatt.»

Det er ikke sant, sa Kristine til seg selv idet hun svingte inn på E6 og gasset på sørover mot Fredrikstad. Hun var litt bekymret for det.

Hun hadde også lest alt om hvor stor sjanse det var for å bli skilt hvis man ikke hadde sex. Hvor viktig det var å ha sex, for barnas skyld, så de kunne ha en stabil oppvekst. Tre ganger i uka, minst.

Det er en prioriteringssak, sa Kristine til seg selv.

Men det handler jo om mer enn det.

Hvordan var det egentlig da hun gikk gravid med Hanna? De hadde egentlig hatt mer regelmessig sex en stund på midten da, hadde de ikke? Hun hadde vært flinkere til å ta det med ro, og mer opptatt av å søke nærhet. Og så hadde hun ikke hatt mensen.

Kristine kom på at hvis det er én ting som dreper lesbiskes sex-liv, så er det mensen. Hvis to ikke engang har mensen samtidig, har man til sammen mensen nesten halve måneden. Én uke i måneden er mer enn nok.

Hun kjørte inn på en rasteplass for å skrive en melding til Merethe.