Det fine gammeldagse vekkeruret gjorde jobben sin 0730. Elisabet hadde lyst til å dra dyna over hodet igjen, men det var for hennes skyld den ringte. Mikkel gryntet og la seg med ryggen til.
Elisabet gikk ut på badet og dro av seg pyjamasen. Hun hengte den på en knagg, som en beskjed til Mikkel om at hun kom til å sove der en natt til. Hun tok en dusj og kledde seg pent for en ny prestedag.
Det satt ei kvinne på kjøkkenet og spiste brødmat. Stina hadde tydeligvis kommet hjem fra jobb.
«Det er mer mat på benken,» sa hun. «God morgen. Mikkel sendte meg en melding og sa at du sikkert ville ha frokost.»
«Så praktisk,» sa Elisabet. «Hvordan har natta vært?»
«Rolig,» sa Stina. «Jeg er vekter. Men de stedene jeg beveger meg, er det stort sett rolig. Jeg tror de som jobber på kjøpesentrene på dagtid har det mer strevsomt.»
«Så nå skal du sove?»
«Korrekt,» smilte Stina. «Så du hører ikke fra meg før i 15-tida. Eller du har kanskje noe du skal rekke, siden du står opp?»
«Ja,» sa Elisabet. «Jeg må komme meg på kontoret i rimelig tid. Mye å gjøre for tida.»
«Hva jobber du med, da?»
«Jeg jobber i et begravelsesbyrå,» sa Elisabet. «Jeg liker liv og død og sånn.»
Paulus kom på kontoret akkurat i det hun helte kaffen fra kolben over på en termokanne. Hun satte fram to av 56-års-jubileumskoppene.
«Det blir en begivenhetsrik helg,» lovte han. «Vi har bestemt oss for å holde på tradisjonene så godt vi kan, siden du kom. Andre søndag i advent har alltid stått sterkt i Marta-kirken. Så julemarkedet blir her på lørdag likevel, ikke i gymsalen på skolen. Og på søndag kjører vi «syng julen inn-gudstjenesten.» Det er et fast program, så det skal ikke bli så mye for deg å ordne med. Du bare lager en vanlig gudstjeneste, du. Med litt sånn nattverd. Begge barnekorene har reunion, og det er noen som skal lage et lite band. For jeg regner ikke med at vi får noen organist.»
«Nei,» sa Elisabet. «Det må vi nok ikke regne med.»
«Hva sysler du ellers med?» spurte Paulus.
«Jeg skal møte noen sørgende i dag og noen flere i morgen. Og så skal jeg ha en samling for dåpsfamiliene i morgen, hvis ikke den ene babyen blir født i løpet av det neste døgnet. Da må vi skyve det til neste uke.»
«Jeg blir egentlig ganske rørt,» sa Paulus. «Tenk at vi bare ga en prest nøkkel til kirka, og etter fire dager er den allerede full av liv igjen. Som en helt normal desember.»
«Det er ikke meg som fyller den, da,» sa Elisabet. «Folk bare kommer. Men det er en gåte for meg hvorfor denne menigheten ble lagt ned.»
«Det er vedlikeholdsetterslepet,» sa Paulus. «Bare vent, så skal du se. Snart faller noe i hodet på oss. Eller det begynner å brenne i sikringsskapet.»
Elisabet fulgte blikket hans og så muggflekkene i det ene hjørnet av taket.
Hun undret seg over hvordan kirkevergen skulle finne eksterne leietakere til en bygning som trengte så mye vedlikehold. For hun regnet ikke med at noen muggflekker på kontoret ville bli det dyreste å reparere.
—
Kirkelig Fellesråd, eller hvem det nå var, hadde tatt med seg ringeklokka da de stengte menighetskontoret for godt.
Det kan da ikke være så vanskelig å montere en ringeklokke? Elisabet bestemte seg for å gå på Clas Ohlson etter kontortid. Sørgefolket hadde kommet veldig tidlig, og bare blitt stående ute i kulda uten at hun tenkte på å se etter dem. Sånn kunne det ikke være.
Hun ryddet vekk pappkoppene og de brukte serviettene fra bordet og kikket på klokka. Snart tre. Magen rumlet allerede.
Plutselig banket det hardt på vinduet. Dag sto utenfor og vinket til henne. Hun gikk til ytterdøra for å slippe ham inn.
«Herregud, holdt jeg på å si,» sa Dag. «Hvorfor har du ikke ringeklokke?»
«Fordi jeg ikke har noenting,» sa Elisabet. «Kontoret er helt ribba. Det er egentlig helt sjukt. De særeste ting mangler. Til og med orgelkrakken har noen tatt. Men sølvet fant jeg gjemt øverst i tårnet.»
Han slengte seg ned i sofaen med jakka på.
«Vel, uansett, så ville jeg bare hilse på. Visitere bygningen, så å si. Blir det noen gudstjenester før jul?»
«Jada,» sa Elisabet. «Opptil flere. Vi skal synge jula inn på søndag, neste søndag er det dåp og så er det julaften. Kanskje får vi barneskolen innom en formiddag også, men det avhenger av at vi får lov til å bruke kirkerommet.»
«Husk at de skal føres inn i kirkeboka mi, da,» sa Dag. «Du må telle alt du gjør, for det er vel ingen andre til å gjøre sånt. Og årsstatistikken min er dritviktig, faktisk. Du burde komme innom og hilse på snart. Du kan få printe gudstjenesteprogrammene dine hos meg, for eksempel.»
«Det hadde vært fint,» sa Elisabet. «Jeg har med meg en liten printer hjemmefra, men trenger nok noe kraftigere til julaften for å si det sånn. Ellers fungerer jo penn og papir fint på mange områder.»
«I Marta-kirken har man, eller jeg skal kanskje si kvinn, alltid gjort ting på sin egen måte. Så det kan du bare fortsette med. Ingenting du gjør, kan sjokkere noen. Har du hørt at lederen av misjonsforeningen klippet fletta av den forrige kapellanen da hun holdt sin første julemesse-andakt?»
«Du mener Kristine?» sa Elisabet. «Hvorfor det?»
«Hun ble mistenkt for å ha hatt utenomekteskapelig seksuell aktivitet,» sa Dag og skar en grimase. «Lederen av misjonsforeningen hadde sett henne komme ut av sogneprestens bolig en tidlig morgen. Ja, og så viste det seg etter hvert at de begynte å overnatte hos hverandre. Men det var først noen uker senere, så det var litt vittig. Hun skar den fletta på forskudd, kan man si. Og den forrige prosten… Han var ikke så god på de tingene. Men håret til Kristine vokste ut igjen, hun giftet seg med Krister og de fikk to barn, og nå kan de leve lykkelig alle sine dager.»
«Jaha,» sa Elisabet og lurte på om hun rødmet. «Er det en generell motstand i menigheten mot utenomekteskapelig seksuell aktivitet? For det trodde jeg man var ferdig med å debattere nå, egentlig.»
«Tja,» sa Dag. «Det var vel en litt konservativ kjernetropp her. De fortsatte å møtes i misjonsforeningen etter at Marta-kirka ble stengt, så er det noen i denne menigheten som fortsatt lever, så er det dem. Hvordan det? Er du ikke gift?»
«Nei,» sa Elisabet. «Maria og jeg er ikke gift. Det er en lang historie. Uansett ville det vel ikke vært så populært om jeg var gift med Maria?»
Dag trakk på skuldrene. «Ikke tenk på det. Du skal bare være her noen uker, og de er sjeleglade for at du kom. De kan se gjennom fingrene på hva som helst, tror jeg. Bare ikke kom på forsiden av Vårt Land eller noe sånt mens du er her, så skal det nok gå bra.»
«Neida,» sa Elisabet. «Det var det som var så deilig med å reise vekk fra byen. Da var det ikke så mange på kontoret som leste Vårt Land.»
«Men nå er du tilbake. Back in town, holdt jeg på å si. Jeg tror det er bra, jeg.»
Elisabet hadde ikke nummeret til Mikkel, og fant ham ikke i telefonkatalogen. Hun syntes at hun burde skrive til ham og fortelle når hun kom hjem. Og at hun kom hjem.
Plutselig så hun ham for seg, da han hadde stått utenfor studenthybelen hennes for elleve år siden og lett etter Line. Han hadde bedt henne ringe hvis Line dukket opp. Og han hadde skrevet ned nummeret sitt i den ene Bibelen hennes…
Det hadde vært den pocketutgaven av 1978-oversettelsen med regnbue på. Hun husket det nå. Hun gikk ut i Caravellen og rotet gjennom noen av eskene før hun fant riktig bok. Der. Åtte nakne siffer, men hun visste at ingen andre hadde skrevet tall i biblene hennes.
Når hun satt ved skrivebordet med Bibelen i den ene hånda og mobilen i den andre, var det akkurat som hun var tilbake på den hybelen igjen. Hun og Line hadde hatt omtrent to kvadratmeter på deling, sånn hadde det i alle fall kjentes ut. Helt til Line stakk av fra regningen fra Studentsamskipnaden og Elisabet havnet i Mikkels kollektiv.
Det hadde blitt starten på elleve år med mye flytting og mange korte arbeidsforhold. Aldri tidligere hadde hun vendt tilbake til samme sted, før hun nå var i kollektivet til Mikkel igjen. Uten Maria, akkurat som sist. Det var for Marias skyld hun hadde forlatt kollektivet, fordi de skulle flytte sammen. Det ville bli for Marias skyld at hun reiste videre igjen denne gangen også. Men når? Og hvor?
<Kommer hjem om en halvtime ca! Elisabet 🙂 >
<Vil du ha middag eller har du spist? Mikkel >
Allerede en time senere hadde Elisabet spist, og reiste seg for å ta oppvasken. Mikkel ba henne la være, men hun insisterte. Hun ønsket å markere at hun ikke bare var en gjest.
Som om han kunne lese tankene hennes, spurte Mikkel henne hvor lenge hun kom til å bli. Hun svarte som sant var, at hun ikke visste.
«Men det blir i alle fall til over jul. Trenger du å vite det mer konkret?»
«Neida,» sa Mikkel. «Det er plass her. Jeg vil jo gjerne at du skal bli her en stund, jeg, siden du først har kommet. Men jeg skjønner at dette ikke er noe du helt rår over selv.»
Hun stirret ned i kummen og beit seg i tunga. Hun hadde aldri rådd over noen ting selv. Ingen ting i hele verden.
Tenn lys! 