Onsdag 4. desember

Da Elisabet kom tilbake til kontoret etter et hjemmebesøk hos familien til 35-åringen, var kontoret tomt. Marias mobil, en gammel Nokia, lå på skrivebordet, avslått.

Elisabet gned seg i ansiktet og sukket. Det var tida for det igjen. I og med at de ikke hadde noe sted å bo, var det kanskje like greit at Maria vandret. Med henvisning til Lukas dro Maria fra henne en gang i kvartalet. Maria ble hos Elisabet i tre måneder.

Hos Lukas sto det ingenting om at Maria vendte tilbake igjen og igjen, men det hadde blitt en vane. En slags lek dem imellom. Elisabet hadde de siste par årene innsett av det ikke var en kvartalspsykose, men rett og slett en vane. Ut på tur. Uten henne.

Det hadde begynt mot slutten av studietida, og tredje gang det skjedde var det blant årsakene til at Maria hadde blitt innlagt. Men kanskje nettopp dette var det minst syke Maria gjorde. Trekke litt luft. Tenke litt. That Would Jesus do. Bli med meg til et stille sted.

Bare synd at hun hadde trengt Maria her nå.

Det ble middag på en billig indisk hurtigmat-restaurant som lå tjue minutters spasertur fra Marta-kirken. Elisabet savnet et kjøkken. Elisabet savnet en seng. Elisabet savnet et bad. Hun hadde gått målrettet mot den lille restauranten, som lå i nærheten av en av byens største moskeer. Fantes den ennå? Den gjorde det.

I noen måneder, for elleve år siden, hadde hun bodd i et kollektiv like ved. Hatt sin daglige vei til Teologisk Fakultet forbi. At den fortsatt holdt åpent, gjorde henne litt rørt.

Hun stilte seg i kø, og tenkte tilbake på da innehaveren bare så på henne og antok at hun skulle ha dagens vegetar. Gjennomsnittstida på måltidene hennes her hadde vært fjorten minutter, hvis hun spiste alene. Sånn som i dag.

En kjent mannsstemme sa navnet hennes, prøvende. Hun snudde seg og så på ham.

«Skifter du aldri skjorte,» sa hun. Hun hadde tenkt at det skulle være en morsom åpningsreplikk, men så ble det bare et lite pip.

«Tida flyr,» sa han. «Long time, no see?»

Det var Mikkel. Mikkel fra kollektivet, Mikkel fra rørsla, Mikkel som… Hun kjente hjertet banke umiddelbart. Alt var så lenge siden, men han sto der som om alt var i går, med den samme røde skjorta, men med hipster-skjegg.

Han hadde tydeligvis sittet der en stund, for han hadde reist seg fra et bord hvor det var en tom tallerken og et halvt nanbrød på en serviett.

«Vil du sette deg hos meg?» spurte han. «Så tar jeg meg isåfall en øl.»

Elisabet spiste kikertene sine mens han satt og så på henne. Av og til tok han en slurk øl.

«Vi har så mye å prate om,» sa han til slutt. «Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Er det lenge siden du kom tilbake til byen?»

«Tre dager,» sa Elisabet, og begynte å skrape tallerkenen ren med brødet. «Enn du? Har du vært her hele tida?»

«Ja,» sa Mikkel. «På nøyaktig samme sted. Leiligheten står ennå. Tror knapt jeg har byttet ut en gaffel siden sist. Eller, ting bytter jo plass i takt med at folk kommer og går. Jeg begynte å bli jævla lei av å drive krisesenter for noen år siden. Lei av å være vaskedame og barnepike. Men da jeg hadde pælma ut folk, tok det ikke mer enn fem dager før jeg angra meg. Så nå bor det støtt noen der. Men ikke så mange som før. Jeg blir eldre, folka jeg kjente blir streitere, og tenåringer orker jeg ikke å ha i hus.»

«Har du plass?» spurte Elisabet.

«Ja, jøss,» sa Mikkel. «To ledige rom. Har du ikke noe sted å bo, liksom?»

«Nei,» sa Elisabet. «Det var visst en misforståelse. Jeg kom hit for å være vikar, men så hadde arbeidsgiver misforstått når. Så jeg bor på kontoret.»

«Såpass,» sa Mikkel. «Men har du ikke Caravellen lenger?»

«Hvis ikke du har merket det, så er det desember,» sa Elisabet tørt.

«Man kan ikke unngå å merke det,» lo Mikkel. «Til og med her har de hengt nisser i vinduet. Det har blitt sånn beboerparkering hos oss, så jeg veit ikke om du får parkert Caravellen. Men du kan godt campe hos meg.»

«Dette er Hellig-ånden,» sa Elisabet. Et kjøkken, en seng, et bad.

«Dette er forvaltningen av arven etter min barnløse tante Astrid,» sa Mikkel og tok den siste slurken. «Da drar jeg like gjerne hjem. Kom når du kommer.»

Elisabet lot Caravellen stå ved kirka og tok med seg det hun trengte i en bag.

Det var Mikkel som åpna døra for henne, og hun var glad for det. Hun visste ikke om hun var klar for å møte resten. Men Mikkel sa at det ikke var noen hjemme – Stina jobbet nattskift og Jørgen var på ferie. Jaha. Stina og Jørgen. Jobb og ferie. Hun trengte ikke å vite mer akkurat da.

Hun fulgte etter Mikkel inn på kjøkkenet. Leiligheten lå i tredje etasje i en gammel bygård. Det var høyt under taket. Fem soverom, to stuer, et stort kjøkken med egen inngang og et knøttlite bad og heldigvis separat WC. Mikkel hadde ikke pusset opp noe særlig etter sin tante Astrid i utgangspunktet, og han hadde snakket sant da han påstå at alt fremdeles var som før.

De røde gardinene. Plakatene på veggene som hadde politiske slagord på spansk. Argentina, Cuba, Columbia, Brasil, Venezuela, Chile. De overfylte bokhyllene. En gitar uten strenger i hjørnet bak den ene sofaen. Elisabet ble fylt av nostalgi.

«Urtete? Rødvin? Begge deler?»

«Vi kan starte med teen,» lo Elisabet. «Takk som spør.»

«Kan jeg med en gang spørre hvor det ble av Maria?»

«Maria ble ikke av noe sted,» sa Elisabet. «Det er fortsatt oss to. Bortsett fra at i dag har hun lagt ut på vandring uten å fortelle meg hvor. Hun gjør det fortsatt. Jeg har vurdert å operere inn en gps-sender under huden hennes.»

«Sist jeg så deg, holdt hun på å fullføre utdannelsen,» sa Mikkel. «Og ikke så lenge etterpå reiste dere nordover.»

«Så dro vi sørover, og oppover, og innover, og østover, og…» Elisabet trakk pusten. «Det er ikke så viktig. Akkurat nå har vi egentlig en tjenestebolig i De Dype Skoger, men kom inn til byen for å komme litt bort fra alt. Jeg har et håp om at det kan være bra for Maria å se litt folk. Skjønt jeg tviler på at det er midt i byen hun befinner seg akkurat nå.»

«Hvilken kirke skal du betjene i jula, da?»

«Marta-kirken. Den er ikke langt herfra.»

«Veit jeg vel,» sa Mikkel. «Men Huk er nærmere. Vi hører jo klokkene hvis det blåser i riktig retning. Marta-kirken, ja. Det var vittig. Jeg fortalte deg det aldri, men det var en prest som holdt til her en stund etter at du hadde flyttet ut. Han var sogneprest i Marta-kirken og det var ikke så lett med kona. Han kom i kontakt med oss fordi han hadde vært på brigade på Cuba med henne. Her kunne han gjemme seg noen uker, og fremdeles ha gangavstand til jobben. Hva var det nå han het? Krister.»

«Vittig,» sa Elisabet. «Og her kommer jeg.»

«Vet du hva kona hans het? Maria. Jeg husker det på grunn av den bibelfortellingen om Marta og Maria. Det passet i utgangspunktet så bra.»

De tok hver sin store slurk med te.

«Og Line?» sa Elisabet. «Og Heidi?»

«Skal vi se,» sa Mikkel og lot som han måtte tenke seg om. «Line. Hun ga meg til slutt et ultimatum. Enten godtok jeg at hun var sammen med Heidi også, eller så ville hun droppe oss begge to og flytte til Columbia. Så godtok jeg det, og vi hadde det fint alle tre en stund, men så dro Heidi til Columbia. Der er hun ennå. Line fikk kjærlighetssorg, og syntes det ville vært galt av henne å bare være sammen med meg, så hun flyttet til Gøteborg. Jeg hentet henne tilbake noen ganger, for hun klarte seg ikke så innmari bra alene, men til slutt ga jeg opp.»

«Det var vel egentlig rødvin vi skulle ha,» sa Elisabet.

«Var det? Jeg hørte visst feil.» Mikkel åpnet et skap og fant fram to glass.

Det var lenge siden hun hadde hørt den deilige klukkelyden. Han fylte godt opp. Hun løftet glasset og snuste inn duften.

«Tilsluttet Heidi seg FARC?» spurte Elisabet nysgjerrig.

«Nei, hun dro med Redd Barna,» sa Mikkel og smilte. «Men fortell meg hvordan det egentlig er for deg nå. Kom igjen. Du og Maria kan ikke ha hatt noen særlig enkle år.»

«Nei,» sa Elisabet og forsøkte å dra ordet utover for å utsette å utdype. «Det har vært veldig vanskelig. Akkurat nå veit jeg ikke hvor vi ender opp. Sånn geografisk. Jeg begynner også å tvile på om hun kommer tilbake i jobb, og lurer på hvor lenge man kan gå på sjukemelding før man går over på AAP.»

«Jeg tenkte mer på hvordan det har vært for deg,» sa Mikkel og smilte til henne. «Kom igjen. Fortell alt til broder Mikkel. Du veit at du alltid kan fortelle meg alt.»

«Jeg veit at det skal være Maria og meg,» sa Elisabet. «Men det er ofte litt mye for oss begge to, at jeg både skal være sykepleier, kollega, kjæreste og dekkhistorie. For jeg må jo stadig lyve om hvor hun er eller hva hun gjør. Hun har faktisk regelmessig sagt at jeg burde finne meg en kjæreste til. Hun veit at hun aldri vil kunne ta vare på meg sånn som jeg tar vare på henne. Men jeg kunne ikke bare gått og funnet meg en kjæreste sånn ut av det blå. Det måtte vært noen som ville ha Maria også.»

Hun snurret glasset mellom fingrene. «Tenk at jeg gikk rett på deg i dag, nå som jeg trodde jeg var i ferd med å miste alt.»

«Jeg kom på første gang jeg møtte deg,» sa Mikkel. «Husker du?»

«Jeg bodde på hybelen til Line fordi jeg ikke hadde noe sted å bo,» smilte Elisabet. «Så skulle Line haike til Myanmar, og du kom og var bekymra for henne.»

«Jeg skreiv telefonnummeret mitt i Bibelen din,» sa Mikkel.

«Det kom nye bibler i 2011, dessverre,» sa Elisabet. «Så den ble ganske raskt arkivert. Men jeg har tenkt veldig ofte på deg etter at vi dro nordover også.»

«Du skulle jo bli mor til mine barn,» smilte Mikkel.

Elisabet snurret raskere på glasset. «Har du funnet noen andre kandidater?»

«Nei,» sa Mikkel. «Og du har heller ingen barn?»

«Nei,» sa Elisabet. «Det er liksom noe med å vokse opp i en Caravelle med en bipolar og deltids-psykotisk medmor. Ikke helt ideelt.»

Da klokka nærmet seg ett, hadde Mikkel åpnet en ny vinflaske og allerede helt i et glass derfra til henne. Hun så på klokka og bestemte seg for at nok var nok.

«Leggetid,» annonserte hun og tok resten av glasset i en slurk. Hun hadde sittet den siste timen og vippet på kjøkkenstolen med føttene i fanget hans. Nå dro hun dem til seg og reiste seg opp.

«Absolutt,» sa Mikkel og gjorde det samme. «Absolutt. Men det var så innmari hyggelig å treffe deg igjen, jeg kunne sittet her hele natta.»

«Noen av oss må på jobb i morgen,» sa Elisabet.

Han trakk på skuldrene. Mikkel var lastebilsjåfør, og kjørte når han hadde lyst. I desembermørket hadde han ikke så ofte lyst.

De streifet borti hverandre da begge satte vinglasset i oppvaskkummen samtidig. Elisabet kjente at hun sluttet å puste og hørte Mikkel svelge.

«Vi trenger forsåvidt ikke gå hver for oss selv om det er leggetid,» sa han. «Det er plass til minst fire inne hos meg.»

«Jeg har forresten mensen,» sa Elisabet og skar en grimase.

«Hva?» sa Mikkel og spilte sjokkert. «Kom jeg med uanstendige forslag? Pysjamasparty tenkte jeg jo på. At vi kunne ta på oss pysjamas og fortsette å snakke til den ene sovna.»

«Pysjamasparty, ja,» sa Elisabet og lo forsiktig. «Det høres veldig fint ut.»

«Det er faktisk kjempekoselig,» sa Mikkel og strøk henne sakte over kinnet.

I ti år hadde hun lurt på hvordan det ville være å kysse Mikkel. Det var liksom dømt til å være skuffende i praksis. Men da hun trakk ham mot seg og kysset ham, var det noe som eksploderte inne i henne. For det kjentes så innmari riktig.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s