Tirsdag 3. desember

«…kan ikke ta telefonen akkurat nå, så legg igjen en beskjed…»

Elisabet forsto at de måtte ta imot invitasjonen til prostens ukentlige samling. Om ikke annet, så for å få bekreftet at arbeidsgiver ikke stilte med bolig likevel.

«Opp og hopp, Maria,» sa hun, og rusket i soveposen. «Vi må rekke litt frokost på veien.»

Det luktet av dem. Det hadde vært mye svetting siden forrige dusj. En tur i svømmehallen kunne gjort seg. Kanskje det ble løsningen. Enn så lenge; en ren genser og litt deodorant.

Caravellen startet med et lite host. Elisabet rygget ut av parkeringsplassen og fikk bilen i gir. Det tok ikke mange meterne før de var midt i storbyens morgenrush. På veien parkerte hun ulovlig utenfor en kaffebar mens Maria løp inn for å kjøpe noen overprisede rundstykker.

De spiste i taushet mens Elisabet manøvrerte den store bilen gjennom trafikken. Det var ikke langt til prostesetet. Det lå og tronet midt mellom alle de travle veiene, på en liten høyde for seg selv. En kort allé viste veien opp til en typisk representant for siste halvdel av 1800-tallet: En enkel langkirke av murstein.

Det sto en del biler på parkeringsplassen utenfor kirka, men det var i menighetshuset det lyste. Elisabet og Maria kjente på døra, og den var åpen. Innenfor hørte de stemmesurr. Tretten prester forsøkte å forsyne seg med kaffe samtidig.

Kristin hadde vært på vei til å helle kaffe i koppen sin, men stanset midt i bevegelsen og stirret på dem. Alle samtaler stilnet, og alle så samme vei som henne.

«Hei,» sa hun. «Så hyggelig. Alle sammen, dette er jule- og nyttårspresten, eller jule- og nyttårsprestene kan jeg vel nesten si.»

«Håper du har sovet godt i natt, du gode prost,» sa Maria med den bløte dialekta si. «Vi er jo uansett lurt hit nå.»

En mann i slutten av 40-åra, som sikkert hadde hatt en kjekk og stram kropp for ti år siden, kom raskt gjennom rommet med hånden fremstrakt til hilsing.

«Hei damer,» sa han. «Dag her. Sognepresten deres.»

En mann på samme alder som hadde sterkere rygg, men poser under øynene og grått hår, kom fra den andre kanten.

«Nei,» sa han. «Det er meg som er det.»

«Åge,» sa Dag. «Den kirka er min. Jeg sitter tross alt ellers med ei kirke fra 1860 som er full av mus. Ei arbeidskirke hadde vært å foretrekke, hvis menighetsrådet bare roet seg litt.»

«De fleste av Martas roder gikk til Huk,» sa Åge. «Til meg. Men bygningen ligger i Gamlebyen. Hos Dag.»

«Så det blir viktig at kirkebøkene føres riktig, siden barna dere skal døpe ikke bor i sognet,» sa Dag. «Dere skal bruke mitt stempel.»

«La dem få sjansen til å komme inn, i det minste,» hørte de bak seg.

Elisabet ble lettet over å se Merethe. Et kjent fjes. Og like lettet over å ikke få en klem. I Skeiv Ungdom hadde de blitt godt oppdratt sammen, lenge før #metoo kom.

Det var flere år siden sist de satte seg ned og pratet sammen. De hadde ellers bare sett hverandre i noen blaff på Facebook og et hei eller hadet på Trosopplæringskonferansen. Men nå var det som om de sist traff hverandre i forrige uke. Elisabet lurte på om det var en preste-greie, eller om for eksempel regnskapsførere også hadde det sånn.

«Jeg har gledet meg til dere skulle komme,» sa Merethe. «Velkommen til landets mest eksentriske prosti. Det er her de putter alle oss de ikke blir kvitt. Jeg hadde trodd det skulle forandre seg da de fikk ny prost, så da søkte jeg meg hit, men alt er nøyaktig som før. Bare med litt mindre følelser.»

«Vi har ikke noe sted å bo,» sa Maria alvorlig.

«Vi løser det,» sa Merethe. «Og i kveld spiser dere jo middag hos oss. Hos Gry, Anna og meg.»

Prosten samlet prestene rundt et stort bord for å lese kommende søndags tekst hver tirsdag. Det var Merethe som skulle lese i dag, og det var fra Johannes 14:

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien. 

«Blir så innmari kontekstuelt plutselig,» hviska Merethe til Elisabet. «Det er bare ikke noe hus igjen til dere.»

«Eller vi har bare ikke funnet det,» sa Maria.

«Hva sa du, Maria?» spurte prosten.

«At vi ennå ikke har funnet alle rommene i vår Fars hus,» sa Maria.

«Det var godt sagt,» sa Dag. «Det skal jeg tenke litt på.»

«Dere kan sove hos oss i natt, hvis dere vil,» hviska Merethe. «Vi har bare en to-roms, så det blir sofa og luftmadrass, men det er kanskje bedre enn Caravellen.»

«Takk,» hvisket Elisabet og strakte seg etter litt mer kaffe.

«Det blir spennende å høre hva dere får ut av dette,» sa Kristin. «Vel, jeg får vel ikke høre noe av det, men jeg hører jo ofte rykter. Vi går inn i årets travleste uker. Dessverre er Marianne fortsatt sykemeldt. I går fikk jeg vite at Espen også blir borte noen uker framover – dere veit jo hvordan det er med moren hans, hun har kreft. Det betyr at menigheten står uten prest. Vi har Lillian, pensjonisten vår, på noen enkelttjenester, men ellers er det vanskelig å få tak i vikarer.

Derfor er jeg glad vi klarte å lokke til oss Elisabet. Det hun tar unna, ville jo Åge og Dag ellers måttet tatt. Maria, det er bare å si fra hvis du vil steppe inn på enkelttjenester. Og så må vi alle bidra og hjelpe hverandre. Hvis vikarsituasjonen ikke bedrer seg, må det nesten bli litt dugnad for å dekke opp for Marianne og Espen. Okei?»

Ingen svarte.

«Er det okei?» gjentok Kristin.

«Nei,» sa Merethe.

«Joda,» sa Dag. «Vi ordner det, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Jeg skjønner ikke hva du mener,» sa Merethe. «Jeg skjønner bare at advent-pulsen min er vesentlig høyere i dette prostiet enn i andre prostier jeg har vært.»

«Velkommen til Storbyen, Merethe,» sa Dag. «Dette visste du egentlig. Men du kom likevel, så da må du også ta det som følger med. Ring en kollega i Finnmark og få litt perspektiv på livet, hvis du synes du har mye å klage på.»

«Sånn skal det låte,» sa Kristin. «Dette skal vi klare.»

«Hvis du noen gang plutselig flytter sammen med en dame og et halvår senere føder et barn,» sa Merethe. «Så vil jeg anbefale deg å få et barn som ser ut som Anna. Så er det ingen som legger merke til at du flyttet sammen med en dame i det hele tatt.»

Gry hadde gått for å legge Anna, og de tre andre satt igjen rundt spisebordet. Maria og Elisabet hadde ikke spurt om noen ting, for det skal man jo ikke, så de var glad for at Merethe selv ville forklare.

«Den biologiske faren til Anna kommer fra Palestina,» sa Merethe. «Og jeg tror ikke hun har et eneste gen fra Gry. Og ja, hun har Downs.»

«Vel,» sa Elisabet. «Det var mye dårlig small-talk på en gang.»

«Jeg veit ikke hva som er verst av de som stiller dumme spørsmål, eller dem som later som ingenting,» sa Merethe. «Ja, ikke sånne som dere, da, som bare høflig venter. Vi prater ikke om sånt mens Anna er der. Det kjennes ikke riktig.»

«Hvordan arter det seg, det at hun har Downs?» spurte Maria.

«Foreløpig er det ikke så lett å si,» sa Merethe. «Hun er jo bare halvannet år. Hun har hatt god helse og har foreløpig ingen av de typiske hjerteproblemene. Men det neste året vil det nok vise seg i hvor stor grad hun er funksjonshemmet. Så klart vi er mye opptatt av det for tida. Om hun snart sier noe, eller viser tegn til å gå selv.»

«Det må være ganske tøft,» sa Maria.

«Det er liksom fordommer fra alle kanter,» sukket Merethe. «Hun er funksjonshemmet, ikke etnisk norsk og har to mammaer. Enkelte folk kan stille så fæle spørsmål. Som om Gry ville tatt abort hvis hun hadde visst at Anna hadde Downs, eller om vi kan klage på klinikken fordi donoren ikke var norsk. Men Gry visste jo at Anna hadde Downs, og Anna ble unnfanget på gamlemåten. Så det var på en måte med vilje.»

«Med vilje?» Gry hadde kommet tilbake til kjøkkenet. «Det var å ta litt hardt i.»

«Du var forberedt på det, da,» sa Merethe. «At du kunne komme til å føde et arabisk barn med Downs syndrom. Selv om du ikke hadde bestilt et.»

«Verden, altså,» sa Maria. «Og livet. Og døden. Og kjærligheten.»

De lo, alle fire.

Merethe lagde te. Nå kommer det, tenkte Elisabet. Nå spør de om hvordan det går med oss, og med Maria spesielt.

Men de spurte ikke. Elisabet visste ikke om det var fordi de tenkte at det ville være uhøflig, eller om de bare hadde nok med sitt. Hun var uansett glad for at de ikke spurte, for hun visste ikke hva hun skulle svart.

Merethe og Gry hadde brutt opp fra et behagelig presteliv utenfor byen, for å etablere seg på nytt. De hadde vært kapellaner i samme prosti. Det ble vanskelig å fortsette å jobbe der som om ingenting hadde hendt, etter at de hadde blitt kjærester. Gry skulle være hjemme med Anna til hun ble to år, og Merethe hadde nettopp blitt kapellan i dette prostiet i stedet. Alt var nytt.

«Det er noe med folk som oss,» sa Elisabet uten å ha tenkt seg om. «Folk som aldri får slått seg ned noe sted.»

«Nå skal jeg være litt dyp,» sa Gry. «Å bli prest, er å bryte opp. Uansett. Og så må man bryte opp igjen, og igjen, og igjen. Eller bryte.»

«Halvparten av landets yrkesaktive teologer er ikke prester,» sa Merethe.

«De orket vel ikke å bryte opp mer, da,» sa Gry. «Noen ganger tror jeg det er så enkelt.»

«Jeg skal være prest til jeg ligger i graven,» sa Maria. «Og på Jesu Kristi siste dag.»

«Tror du på den legemlige oppstandelsen?» spurte Gry.

«Ja,» sa Maria. «Gjør ikke du?»

Gry svarte ikke.

«Min største krise i livet var da jeg ikke fikk lov av omgivelsene til å være konservativ lenger,» sa Maria. «Da jeg ikke kunne tro på den objektive forsoningslære eller livets to utganger mer fordi jeg ble kjæreste med Elisabet. Da falt liksom alt sammen for meg. Men den legemlige oppstandelsen kan ingen ta ifra meg.»

«Det er ikke konservativt å tro på den legemlige oppstandelsen,» mente Merethe. «Det er bare ikke så mange som bryr seg om den lenger. Inkarnasjonen er pop.»

«Og nå er det jul,» sa Gry. «Sorry. Snart jul. Jeg er ikke helt påkoblet.»

«Lys våken, lys-lys våken,» sang Merethe. «Noen av oss har allerede fått overdose.»

De lo, alle sammen. De var enig om at de gledet seg til jul – med andre ord til adventstida var overstått.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s