Så dette var Marta-kirken.

Elisabet parkerte Caravellen under et furutre. De hoppet ut. Det var deilig å strekke på beina etter mange mil bak rattet. Elisabet klappet furutreet vennlig, og telte fem trær til i området rundt parkeringsplassen. Bortsett fra det, var landskapet åpent, og sikkert grønt om sommeren. En liten park grenset til kirken, og den lå omkranset av lavblokker på to sider og et felt med eneboliger på den fjerde.

Snart parkerte en blå stasjonsvogn ved siden av Caravellen. En høy og slank dame i 50-årene ålte seg ut. Det var prosten – Kristin.

Hun gikk med raske skritt bort til de to som sto utenfor hoveddøra.

«Vi må gå inn på siden,» sa hun. «Jeg har ikke nøkkel til selve kirka.»

Maria kommenterte at dette var et typisk eksempel på arbeidskirker fra rundt 1960. De var Marias absolutte favoritter. Elisabet trivdes egentlig best med små, hvite kirker på landet. Men denne var i alle fall i en slags hvitfarge, så hun ga den en sjanse.

Kristin rota i lomma og dro opp en enslig nøkkel festet i et nøkkelbånd fra Fagforbundet. Den passet i låsen. Kristin ba Elisabet og Maria gå først inn.

De kom inn i en stor garderobe med en sittegruppe plassert under vinduet midt imot, og toaletter til venstre for døra. En dobbel dør ved siden av var merket Menighetssal. Til høyre for ytterdøra var to enkle dører merket Daglig leder og Sogneprest. Daglig leder var skrevet med dymoteip som dekket over Menighetsforvalter som dekket over Sekretær. Bortenfor det igjen var det en dør der det sto Til kirkerommet.

Elisabet gikk instinktivt til den døra med en gang. Hun ville se kirka. Hun tok i dørhåndtaket. Døra var låst.

«Kan jeg låne nøkkelen?» spurte hun.

«Jeg har ikke nøkkel til kirka,» sa Kristin.

«Du har ikke nøkkel til kirka?» gjentok Maria.

«Nei,» sa Kristin. «Som dere kanskje har hørt om, så har Kirkelig Fellesråd vært nødt til å fristille noen av kirkene for utleie, for å få budsjettet i balanse. Så nå har ikke jeg noen nøkkel til kirka lenger, for det er fellesrådet som leier den ut.»

«Hvem er den utleid til?» spurte Maria.

«Ingen,» sa Kristin trist. «Den har stått tom i over et år. Man forsøkte å drive litt videre etter vedtaket om bruksendring, menighetsrådet hadde litt aktivitet og man hadde noen sporadiske eksterne leietakere. Men så… Så ble ting litt vanskelig. Men lederen av det forrige menighetsrådet har en nøkkel til kirka. Jeg skal gi dere nummeret hans.»

Prosten viste dem til rette på kontoret. Det var faktisk ganske lyst og romselig.

De etterspurte rekrutteringsboligen hun hadde lovet dem. Hun så litt overrasket ut.

«Har dere ikke fått nøkler ennå?» spurte hun. «Det var rart. Jeg skal ringe og sjekke.»

Maria prøvesatt sofaen og Elisabet prøvesatt kontorstolen. Det sto en datamaskin der med en tynnklient. Skjermen virket, men ikke tynnklienten. Det var kanskje ikke så rart, siden Marta-kirken ikke var en av fellesrådets kirker lenger. Hun prøvde å finnet et WiFi-nettverk, men fant ikke det heller.

«Jeg har nok litt dårlige nyheter,» sa prosten beklemt da hun kom tilbake. «De hadde trodd vi skulle ha nyttårsprest, ikke jule- og nyttårsprest. Så leiligheten blir ikke ledig før 1. januar. Kanskje i romjula, hvis de som bor der nå flytter ut før tida.»

«Hvor skal vi bo?» spurte Elisabet prøvende.

«Jeg skal prøve å finne en løsning,» sa Kristin. «Først kan vi se litt på arbeidsoppgavene dine.»

Hun la en bunke dokumenter på skrivebordet.

«Du, eller dere, får i alle fall nok å gjøre før jul,» sa hun og forsøkte seg på et smil. «Da vedtaket kom om at det ville bli en prest i Marta, begynte folk å ringe og komme med ønsker. Så her er det fire bisettelser og fire, snart fem, dåp.»

«Snart fem?» spurte Elisabet.

«Hun har termin i morgen, så den kommer nok snart,» sa Kristin.

Elisabet bladde gjennom papirene.

«Det er ingen datoer her,» sa hun.

«Du må ringe Fonus og Jølstad etterpå,» sa prosten. «Men ring fellesrådet først og hør når kirka er ledig. Vi har fått kirka hver søndag i desember, just in case. Og julaften, da. Men jeg veit ikke når det kan være bisettelser.»

«Har de ligget lenge på kjøla?» spurte Maria. Med den bløte sørlandsdialekten hennes hørtes spørsmålet nesten hyggelig ut.

«Som sagt, ring Fonus og Jølstad,» gjentok hun. «Dessverre er det ikke noen datamaskin her. Jeg har en bærbar dere kan få ha, hvis dere ikke har en sjøl. Og så er dere jo allerede koblet på Kirkepartner fra forrige jobb, sant? Å sørge for tilgang til interne dataprogram hos oss tar litt for lang tid, så prostesekretæren min vil stå til deres disposisjon hvis dere trenger å hente ut informasjon. Når som helst. I alle fall tirsdag og onsdag mellom ti og tre, og fredager fra ni til to. Er det noe mer dere lurer på, sånn med en gang?»

«Skal de pusse opp her?» spurte Maria og pekte ned på gulvet.

Svart og gul teip var klistret på gulvet her og der, og dannet slags mønster. Det delte kontorgulvet på midten og fortsatte videre over dørstokken og langs listen forbi den andre kontordøra. Så forsvant den inn midt under døra som skulle føre inn til kirkerommet.

I garderoben var det på samme måte. Teipen delte rommet i tre, og det var en åpen forbindelse mellom døra til menighetssalen og døra til sogneprestkontoret. Så gikk det en teip innover mot toalettene. Maria fulgte etter. Den delte seg og gikk inn på herretoalettet. Der var det teipet en halvsirkel rundt pissoaret og utslagsvasken. Foran døra til dametoalettet gikk den langs hele dørstokken og helt bort i hjørnet.

«Hør her,» sa prosten. «Det er ingen forordning for denne kirka lenger, så jeg veit ikke. Jeg vil ikke snakke om den teipen. Dere må ringe til dem som ville ha dere hit. Jeg bare betaler. Og dere er velkommen til vår ukentlige prestesamling på tirsdager, forresten. Og sekretæren min vil som sagt hjelpe dere alt hun kan.»

Dere er velkommen. De likte det. De likte å være sammen, og de likte å bli ønsket velkommen sammen. Her var jobb for minst to, og prosten visste jo ikke at Maria var sykemeldt. Hun fikk to til prisen av én. En lovende avtale for hennes del.

Så Elisabet og Maria gikk i gang med å systematisere arbeidsoppgavene og ringe rundt med en gang prosten hadde gått. Representanten fra menighetsrådet lovte å komme innom til lunsj – med lunsj – og Elisabet bestemte seg for å organisere bisettelsene så lenge.

Da hun hørte ordet lunsj, kom Maria på at hun var kaffetørst. Det måtte vel finnes et kjøkken et sted. Hun låste opp døra til menighetssalen, og akkurat som hun trodde, var det et kjøkken innenfor. Hun låste opp den døra også, og mistet nøkkelen i gulvet.

Det var tomt. Der utslagsvask og oppvaskmaskin skulle stått, var det bare noen rør som stakk opp av gulvet. Det sto en ødelagt pinnestol i hjørnet. En gammel laminert lapp fortalte hvor mange skjeer kaffe man skulle ha for hver kolbe, men noen kaffetrakter fantes det ikke der. Det fantes ingenting.

«Elisabet,» ropte Maria. «Det er ikke kaffetrakter her! Skal jeg stikke og kjøpe en?»

«Ja, hvorfor ikke,» sa Elisabet.

Hun tegnet et lite kart til Maria som viste veien til Elkjøp.

«Kom snart tilbake, da,» ba hun. «Og stikk innom et sted og kjøp kaffe og filter også, kanskje?»

«Jada,» sa Maria og gikk.

Etter en stund fikk Elisabet avklart at de kunne bruke kirkerommet til bisettelser førstkommende tirsdag. Og det skulle følge med en organist – Ola, som hadde vært menighetens siste kantor. Hun ringte så til Jølstad og Fonus og ba dem komme innom kontoret så fort de kunne.

Så la hun papirene utover bordet ved siden av hverandre. Fire dåp og fire bisettelser. Den ene gutten var to år og storebror til ei jente på fem uker. Så koselig.

Når det gjaldt bisettelsene, fattet hun ikke at de fikk lov til å ligge så lenge på kjøl. Det var en 82-åring som døde 31. oktober, en 85-åring som døde 9. november, en 67-åring som døde 11. november og en 35-åring som døde på fredag.

En 35-åring som døde på fredag? Elisabet kvapp til så mye at stolen trillet bakover. Dette måtte hun ta tak i. Men hun måtte snakke med Jølstad først.

Hun samlet dokumentene sammen igjen og la dem i skrivebordsskuffen. Ikke visste hun om folk reket rundt her. Hun visste egentlig ingenting om noen ting. På veggen over skrivebordet hang det et kart over det som hadde vært Marta menighet. Nå var rodene delt på to og fordelt på naboene, men det visste ikke Elisabet noe om.

Hun studerte geografien – lavblokker, høyblokker, et handlesenter, en park, et område med eldre eneboliger. Toglinjer, veier, høyspentmaster. Det lignet ikke mye på sognet hun egentlig skulle feiret jul i.

Elisabet trommet med fingrene på bordplaten og lurte på hva hun skulle gjøre først. Da hørte hun at det raslet med nøkler ute i garderoben.

«Titt-tei,» hørte hun. «Her kommer menighetsrådet!»

Stemmen tilhørte en eldre mann. Han kom med overraskende lette skritt over gulvet, tatt i betraktning at han var ganske liten og rund. Hun reiste seg fra stolen og kom ham i møte ved inngangsdøra.

«Paulus,» sa han og strakte ut ei hånd. «Gleder meg.»

«Paulus,» gjentok hun. «Jeg har mye å spørre deg om.»

«Venner kaller meg Paul,» sa han. «Paulus låter så… formelt. Så kall meg Paul. Har du fått beskjed om at Marta-presten er ønsket til både begravelse og dåp allerede?»

«Jeg har fått ei bunke,» sa Elisabet. «Jeg skal finne ut av det.»

«Folk savnet kirka si,» sa Paulus. «Det var ingen byråkrater som klarte å forklare oss hvorfor denne skulle tømmes og de ansatte flyttes. Ja, prestene benyttet anledningen til å si opp og flytte til Fredrikstad. De hadde giftet seg, skjønner du. Med hverandre. Men det var noen år siden, da.

Og organisten bare tok de fra oss og flyttet til en større menighet. Hun som var daglig leder ble omplassert, men valgte å pensjonere seg. Trosopplæringslederen kunne velge og vrake i jobber, så hun brydde seg jo ikke så mye om hvor fellesrådet ville ha henne. Diakon har vi aldri fått. Så dyre i drift var vi jo egentlig ikke. De hadde ikke råd til å pusse opp, sa de, og det er vel derfor de ikke har fått leid ut lokalene heller.»

«Skal det pusses opp nå?» spurte Elisabet og pekte ned på gulvet.

«Å, det? Nei, ikke akkurat. Det har seg sånn at det ble litt konflikter mellom menighetsrådet og administrasjonen i Kirkelig Fellesråd. Så dette som du ser, det er… grenser. Her, for eksempel, så eier vi nesten hele dette kontoret. Men ingenting av det andre. Og hvis vi følger streken inn mot kirka – »

Paulus fant riktig nøkkel på knippet og låste opp. De kom inn i en ny gang, med to dører på hver side. Teipen gjorde en sving inn under dørstokken på den ene. Nederst i gangen var det ei ny dør, og bakenfor den, et sakristi. Her delte teipen rommet på langs.

«Vi eier langs vinduet og de eier mot gangen,» sa Paulus.

De fortsatte igjennom, og endelig sto de i kirkerommet. Det var ganske stort – og iøynefallende slitt, det måtte Elisabet innrømme. Det var mange hull i det grønne gulvteppet i koret. Og der kom teipen tilbake, som om den hadde gått under veggen fra sakristiet. Den gikk rundt alterringen og alteret, som var fremskutt, så det ble en hel sirkel av teip i korpartiet.

«Det alteret,» sa Paulus. «Det alteret var det kirkeringen som kjøpte. Det er ikke noe fellesrådet kan leie ut uten å spørre oss. Etter at vi fikk vite hva som skulle skje, leste jeg gjennom femti årsregnskap for å finne ut hva menighetsrådet har investert i. For fellesrådet kan ikke komme nå og stjele våre verdier for å redde sitt eget skinn. Særlig ikke hvis de skal få økonomisk vinning ut av det uten å løfte en finger for Marta. Her har det blitt sponset og strikket og snekra i nesten femti år – de kan godt stenge kirka, men de får den ikke gratis.»

Elisabet visste ikke hva hun skulle si.

«Vel, vel,» sa Paulus og trakk på skuldrene. «Nå er det vel på tide med litt lunsj.»

«Det var visst ikke mer kaffe på kjøkkenet,» sa Elisabet. «Så jeg kan ikke by på noe.»

«Men, kan skjønne jeg har termos,» sa Paulus. «Jeg vet jo at du ikke kan by på noe. Ha-ha-ha! Det er jo min skyld, det.»

Han plystret melodien fra reklamen til Finn.no.

«Jeg skal vise deg hvor alt er, og du skal få alle nøkler jeg har,» sa han, etter at de hadde satt seg i sofaen ute i garderoben. Han tok opp termosen fra veska, og spratt opp igjen. Han smatt inn på det kontoret i gangen som han visstnok eide, og kom tilbake med to krus. Marta-kirken 56 år.

«Det er Figgjo,» sa han fornøyd. «Ekte Figgjo. Vi kjøpte fire hundre stykker til 56-årsjubileet vårt. Så, nå skal du få kaffe.»

«Er ikke det et sjeldent år å jubilere på?» spurte Elisabet forsiktig.

«Det var så langt vi kom,» sa Paulus. «Vi tenkte at vi måtte skynde oss å feire et jubileum i 2018, siden vi ikke ville rekke 60 år i 2022.»

«Det er så mye du må lære meg, Paul,» sa Elisabet, og kjente at mannens ord berørte henne veldig. «Jeg vil gjerne få gjort så mye jeg kan for menigheten. Jeg lover å strekke meg langt.»

«Tusen takk,» sa Paulus. «Tusen, tusen takk. Skal du forresten bo i sognet?»

«Jeg er ikke sikker på adressen,» sa Elisabet.

«Er du forresten gift?»

«Eh, nei,» sa Elisabet.

«Enklere å få husrom for én, da, enn en hel familie,» sa Paulus fornøyd. «I verste fall vet jeg om flere i menigheten som kan stille opp med et rom til deg.»

«Takk, snille du,» sa Elisabet. «Men prosten har lovet å finne noe.»

Tolv timer senere ringte Elisabet prosten for femte gang.

«…legg igjen en beskjed, så ringer jeg deg senere. Ha det bra!»

Maria og Elisabet så på hverandre. Ute var det mørkt. Bilen sto aleine på parkeringsplassen og virket liten, selv om den var stor.

De satt med nøkler til ei kirke som ikke hang sammen i det hele tatt – og menighetsrådet hadde solgt hele kjøkkenet for å lage seg et fond (57 347 kr.). De hadde en kaffetrakter på kontoret, men måtte hente vann i bøttekottet. De hadde en plan for tre av bisettelsene, og så vidt hatt kontakt med familien til 35-åringen. De hadde gitt familiene beskjed om at dåpsdagen ble 15. desember, og de hadde funnet ut hvor Paulus hadde gjemt kirkesølvet.

De hadde klart utrolig mye på kort tid, inkludert å bruke alle nøklene på knippet og lete seg gjennom kirkens mange rom.

«Det er vel bare å gå ut i Caravellen,» sa Maria.

«Nei, vi tar madrassene inn,» sa Elisabet. «Det er altfor, altfor kaldt ute nå.»

De hentet inn madrasser og soveposer, og gjorde seg klare for å gå til ro. De la madrassene tett inntil hverandre bak skrivebordet, for å få en illusjon av privatliv. Så la de soveposene ved siden av hverandre og krøp nedi.

«Jeg elsker deg, Elisabet,» sa Maria.

«Jeg elsker deg også,» sa Elisabet.

«Du og jeg klarer alt.»

«Ja, du og jeg klarer alt,» sa Elisabet. «Nesten.»