(Ny leser? Her er et sammendrag av de siste seks årene, hvis du vil. Denne adventstida tar vi opp tråden fra bonusåret 2008.)

Elisabet skulle til å laste den siste pappkassen inn i bagasjerommet da bunnen røyk. En stabel gamle kladdebøker og tidsskriftholdere raste ned på grusen.

Det var da typisk. Den esken hadde de ikke engang åpna på det hun kunne huske. Det hadde blitt så mange flyttelass, så mange flere enn hun hadde sett for seg, den gangen da hun først pakka ned alle bøkene på lesesalplassen på Universitetet i Oslo. Ett i året, minst. Denne esken var blant dem som reiste rundt med samme teipen på, fra da forlot det første tjenestestedet. Hver flytting, sin teip. Så den hadde vært forsegla i snart fem år.

Elisabet lette i hanskerommet på bilen etter en plastpose å sope ting sammen i. De hadde en enorm Caravelle. Men nå begynte den å bli full. Hun så seg rundt utenfor kirka. Det føltes litt som den gangen hun oppdaga at romkameraten ikke hadde betalt leie på hybelen deres på tre måneder. At hun måtte snike seg bort før noen oppdaget at hun hadde vært der.

For det var ikke hun som skulle vært der, det var Maria. Elisabet hadde gradvis overtatt oppgavene hennes i smug. Det var Marias esker. Det var Marias kontor hun tømte. Det var Marias kall. Denne gangen hadde hun virkelig trodd på det.

Hun fant ingen plastpose, så hun lot alt flyte løst i førersetet. Mens hun samlet sammen, fikk hun øye på en mappe som fikk hjertet hennes til å dunke fortere.

I morgen tidlig, mens det ennå er mørkt, skal vi kjøre langs snøkledde veier, tenkte Elisabet. Så vil Maria og jeg krangle om hva vi skal høre på, og hun vil komme med alle grandprix-spillelistene sine og velge 1995. Finnes ikke bedre, vil Maria si, og kysse meg på kinnet. Og så skal jeg tråkke på gasspedalen, og vi skal finne E6 og kjøre langs Mjøsa og forbi Gardermoen og gjennom Groruddalen og blinke av ved en avkjørsel jeg aldri har lagt merke til før og parkere utenfor Marta-kirken. Sånn skal det bli, tenkte Elisabet.

Sånn skal det bli. Sånn som før. Denne gangen skal det bli akkurat sånn som før.

Presteboligen deres var bare tre minutters kjøretur unna kontoret til Maria. Det var lys i kjøkkenvinduet. Sola holdt på å gå ned, og her i Innlandet var det kommet mye snø. Den lå vakkert på taket, og hun så at Maria hadde vært ute og sopt trammen.

De flyttet ikke ut, de bare flyttet på seg. Så det var ikke mye som utenfra tydet på at de skulle reise dagen etterpå. Bare potteplantene manglet i vinduskarmene. Gardinene fikk henge.

Motoren slo seg av med et fornøyd brum. Motorlyden hadde fått Maria til å komme til kjøkkenvinduet og vinke. Elisabet vinket tilbake.

Kaffetrakteren surklet. Det var stort sett et godt tegn. Da var Maria på beina. Elisabet satte seg i sofaen og ventet et par minutter på å bli servert. Så kom Maria med kaffe og hjemmebakte boller. De var fra fryseboksen, for kjøkkenet hadde de mer eller mindre tømt dagen før og der skulle det ikke bakes mer.

«Se hva som falt ut av ei eske,» sa Elisabet og rakte den sorte mappa til Maria.

De så på hverandre, og så begynte de å le.

TWDJ sto det utenpå med store, røde bokstaver. Begge visste med en gang hva som var inni. Maria åpnet den ivrig og begynte å ta ut avisutklipp og dokumenter. Bilder av dem, overskrifter, løpesedler, gudstjenesteprogrammer, notater, taler, plakater og tegninger av regnbueflagg i alle størrelser.

Elisabet tenkte på demente, at kontakt med gode minner gjorde at de fikk bedre grep om nåtida også. At fadervåret og <Deilig er jorden> har sin helt spesielle kraft. Hun lurte på om det gjaldt for Maria også – at å få kontakt med de gode minnene, kunne hjelpe henne på plass igjen.

Maria leste høyt, viste fram bilder og lo. Elisabet lo en stund, men så klarte hun ikke lenger. Plutselig lengtet hun så innmari tilbake til alt som hadde vært. Hun kunne gitt så mye for å skru klokka ti år tilbake i tid, og hatt muligheten til å gjøre noe annerledes.

De hadde vært sammen et års tid før Elisabet begynte å skjønne det. At de kontemplative periodene til Maria, som for en søkende teologistudent hadde vært så eksotiske, i realiteten var milde depresjoner. At den første runden i media hadde utløst hennes første maniske periode.

Etterpå kunne hun ikke stoppe igjen, kunne ikke trekke tilbake det som var sagt og gjort. I media var de super-lesbene som skrev kronikker og stilte til intervjuer og organiserte demonstrasjonstog. Hjemme i vaktmesterleiligheten i menighetshuset forsøkte Elisabet å få dagene til å gå rundt, og framfor alt skjule hvordan det var fatt med Maria.

Men da Maria kom på Menighetsfakultetet en mandag morgen i november kledd i strie og aske, begynte folk å legge merke til henne. Da hun fortsatt ikke hadde tatt striesekken av seg på fredag, var det ingen som syntes det var merkelig at hun ikke dukket opp igjen mandagen etter.

Man kan komme gjennom studiene selv om man er sykemeldt iblant. Man kan også komme seg gjennom praksis selv om man er sykemeldt iblant. Maria måtte bare skyve utdannelsen et semester og ble ferdig halvåret etter Elisabet. Endelig kunne de følge drømmen og reise nordover. Maria var på medisiner og alle som visste noe, heiet på henne. Få visste hvor skjørt alt var.

Det gikk noen måneder. Så kom endringen gradvis. Prosten fikk tilbakemelding på at Maria hadde vært vanskelig å forstå i en begravelse. Han hadde tenkt det handlet om dialekt, men det viste seg at hun under deler av seremonien hadde stått og snakket usammenhengende om noe helt annet. En annen gang glemte hun jordpåkastelsen og bare gikk fra kapellet.

Etter hvert ble Maria sykemeldt. Etter noen måneder bestemte hun seg for å si opp stillingen sin, og de flyttet et stykke sørover og vikarierte litt på hver sin kant.

Der var de en stund, Maria var litt ut og inn. Hun klarte jobben ganske greit. Men så dukket det opp en jobb Elisabet hadde virkelig lyst på Ute Ved Havet. Hun søkte, og fikk den, og litt lenger oppover kysten. Maria fikk en kapellanstilling like ved.

Dette gikk også greit. Men noen ganger bare forsvant hun, og dukket ikke opp på avtalt sted. Etter å ha glemt en begravelse, bestemte prosten at hun skulle slippe gravferd en periode. Så holdt hun på å miste en baby i en dåpsgudstjeneste. Da bestemte prosten at hun ikke skulle løfte babyene fram for menigheten.

Så ble Maria sykemeldt. Prosten overbeviste henne om at hun skulle komme tilbake på jobb og prøve igjen. Det gikk en stund. Og så gikk det ikke mer. De bodde der til sammen to år, men Maria jobbet omtrent det halve.

Da flyttet de hit, til tjenesteboligen Maria umiddelbart døpte Det Lille Huset i Skogen. Elisabet måtte slutte i en jobb hun elsket uten å kunne fortelle menigheten hvorfor. Kirkevergen hadde bedt henne, Maria og alle kollegaene hjem til seg på avskjedsfest. Maria kom ikke. Prosten visste hvorfor. Alle visste hvorfor. Ingen sa noe.

Ingen sa noe. Elisabet hadde trodd kollegaene ville tørre å bry seg, men når det kom til dette, var det ingen som sa noe. Det var mye lettere å være lesbisk enn å være psykisk syk i Den norske kirke i 2019.

Nå var Maria en slags prostiprest og Elisabet var vikar i De Dype Skoger. Og her satt de og drakk kaffe og stirret ut på skogen, og det ville bli en stund til neste gang.

«Jeg vil aldri se ei furu igjen,» sa Maria og rørte ut en sukkerbit i kaffekoppen.

«Så vi skal ikke tilbake hit heller?» sa Elisabet og kjente det vanlige knipet i magen.

«Jeg veit ikke,» sa Maria. «Vil du virkelig bo her?»

«Ikke egentlig,» sa Elisabet. «Jeg ville jo bo Ute Ved Havet. I det lille hvite huset.»

At vinteren nesten hadde drept dem begge, fordi tjenesteboligen knapt hadde hatt glass i vinduene, hadde hun bestemt seg for å glemme. Hun ville bare huske den lille, røde kirka og den fantastiske konfirmantleiren i midnattssol og lukten av fisk og sjø som møtte henne hver gang hun kom ut kirkedøra, når vinden blåste riktig vei.

«Hvor skal vi egentlig bo i desember?» spurte Maria.

«I rekrutteringsbolig,» sa Elisabet, og la litt ironisk til: «Jeg har ikke akkurat fått tilsendt noe prospekt.»

«Jeg håper vi slipper å måke snø,» sa Maria.

«Det er vel ikke snø inni byen, sikkert,» sa Elisabet. «Akkurat det vil jeg savne. Men hvis det heller ikke er noen furutrær, får det vel være greit.»

Maria begynte å legge alle papirene på plass i den svarte mappa igjen, og lukket den igjen.

«What Would Jesus Do?» spurte hun.

«Kjørt Caravelle på snødekte veier med en pen dame i passasjersetet,» sa Elisabet med et smil. «That Would Jesus Do. Han ville hatt en full Caravelle.»

«Eller han ville sittet på,» sa Maria. «I en full Caravelle.»

«Herrens veier,» sukket Elisabet. «Ja, de Herrens veier…»

«For eksempel E6,» sa Maria. «Gud velsigne E6.»

«Vi stopper der,» sa Elisabet mildt og la hånda over Marias. «Okei?»

«Okei,» sa Maria. Noe sluknet i blikket hennes, og hun ble sittende og se ut i ingenting.