1 Stabilitet

Marta menighet ble splittet mellom Huk og Gamlebyen i 2018, og Kristine og Krister-Elise dro fra byen og kjøpte hus i Fredrikstad. Marta-kirken ble fristilt for utleie og liggende i sognet til Dag, altså Gamlebyen. I fjor høst hadde bispedømmerådet restmidler, og ansatte Elisabet som vikar i noen uker for at det skulle bli jul i Marta-kirken. For ingen ville leie den så lenge den hadde så stort vedlikeholdsetterslep. Etter nyttår måtte Elisabet og samboeren Maria reise tilbake dit de egentlig tjenestegjorde i De Dype Skoger. Men Merethe hadde begynt å jobbe fast som kapellan i prostiet for å få kortere vei til jobb, etter at hun ble medmor til Anna sammen med Gry og det ble litt vanskelig å fortsette i Dalen. Nå er Marta-kirken igjen tom, og Gamlebyen kirke rehabilitert etter vannskadene fra julaften. 

KRISESTAB

Stabilitet. Sta-bi-li-tet. Staa-bii-li-teet. Eller: Stab-ilitet.

Det var dette Merethe hadde ønsket da hun takket ja til å bli omplassert til Gamlebyen menighet. En stabil stab. Et sted å senke skuldrene, et sted hun ikke trengte å være den som bar alt. Et sted ingen i menighetsrådet falt på kne og ba om at hun aldri skulle forlate dem, fordi så mange prester hadde forlatt dem før. Dag hadde jo vært der en evighet.

Stab-ilitet. En helt forutsigbar hverdag.

2. mars hadde hun fått nøkler til kirka. Og kontor, det skulle hun få senere. Snart. Enn så lenge var hun den eneste i staben, ja, den eneste presten i hele byen, som hadde sin egen bærbare datamaskin.

Hun var glad for den løsningen, sånn som alt var blitt. Hvis noen hadde fortalt henne 1. mars at det skulle komme en verdensomspennende virusepidemi og tvunget alle kirkene til å stenge, hadde hun tenkt at det var en dårlig CliFi-film. Men det var sant.

Merethe og Gry bodde med Anna på en to-roms. Merethe forsøkte å ha hjemmekontor, men Anna måtte være ute av huset for at det skulle fungere. Merethe trillet henne to timer på formiddagen og Gry trillet henne to timer om ettermiddagen. Midt på dagen sov hun litt.

Stab-ilitet. Alle stillinger besatt. Alle friske. Alle glade, etter en vellykket stabstur med Danskebåten i februar.

2. mars hadde hun fått nøkler til kirka, og 3. mars hadde hun reist til Stork i København, og allerede 13. mars hadde det ligget en positiv graviditetstest på vaskemaskinen. Dagen før hadde verden allerede blitt snudd opp-ned, og dette kom liksom på toppen av det hele.

Nå var det lørdag ettermiddag og Merethe var i kirka for å ringe helga inn. Hun hadde ikke rukket å ha noen gudstjenester i Gamlebyen. Hun skulle hatt innsettelse 15. mars. Menigheten delte et facebook-innlegg om det, som fikk et par likes. Men enn så lenge var det ikke mange i menigheten som visste at hun var den nye kapellanen deres.

Det hele hadde jo kommet litt brått på. Alle håpet og forventet at den vakante kapellanstillingen snart skulle lyses ut, da prosten på kort varsel forkynte at hun heller ville flytte på Merethe. Hvert prosti måtte ned ett årsverk, og ut av det blå var det hennes som forsvant. Hun hadde ikke rukket å sørge eller grue seg noe særlig, og nå satt hun uansett hjemme hver dag og savnet kollegaene sine, både de gamle og de nye.

Hun låste seg inn i den mørke kirka. For å ikke skape en forventning om at det var åpent hus, lot hun være å tenne lyset. Det fikk det store rommet til å virke ekstra tomt. Merethe lot blikket vandre – hun så på søylene og buene i taket, de fargerike vinduene høyt oppe på veggen, orgelpipene på galleriet, alterringen i mahogni og det tomme alteret. Dag hadde ryddet bort lysestakene, blomstervasene og duken da han forsto at kirken kom til å være stengt lenge.

Nå var klokka blitt fem. Hun skrudde på hovedbryteren og satte klokkene i gang. Gamlebyen var en av de kirkene der du knapt hørte klokkeklangen innendørs, men hun visste at lyden bar; til bygårder, blokker og tomme parker.

Ding-dong, ding-dong, ding-dong… Det var nok ikke alle naboene som syntes Bispemøtet hadde gjort dem en tjeneste ved å be alle landets kirker ringe helga inn så lenge virusepidemien preget landet. Ikke alle hørte evangeliet og velsignelsen i dette. En del hørte nok bare bråk. Men Merethe elsket det, hun syntes det var dypt meningsfullt. Hun låste opp hoveddøra og satte seg på trappa i ettermiddagssola. Ding-dong, ding-dong, ding-dong…

Smittetallene hadde begynt å stige på østkanten de siste dagene. Gatene var stille, men mennesker passerte kontinuerlig. Mange bodde trangt her, man måtte ut og gå. Når man deler rom med to søsken, er ikke hjemmeskole ideelt. Mange i området var blant dem som ikke kunne ha hjemmekontor, men som måtte ut hver dag for å selge dagligvarer eller kebab, eller vaske gulv, kjøre buss, hente søppel og passe andres barn. Og det var usedvanlig mange i bydelen som ikke pleide å se på Dagsrevyen.

«Så her sitter du,» var det plutselig en mann bak henne som sa.

«Ja,» sa Merethe. «Sitt her litt, du også.»

«Det burde jo gå greit å holde to meters avstand,» sa Dag.

Han satte seg et stykke bortenfor henne. De satt sånn uten å snakke med hverandre et par minutter, før Dag gikk inn for å skru av klokkene.

«Vi skal jo ikke møtes,» sa Merethe.

«Jeg visste jo ikke at du var her,» sa Dag.

«Eh, jo,» sa Merethe. «Det visste du faktisk.»

«Jeg må snakke med deg,» sa han. «Det er viktig.»

«Sitt litt her, da,» sa Merethe. De satte seg ned igjen.

«Fortalte Elisabet og Maria deg mye om De Dype Skoger mens de var her,» sa Dag. «Og var ikke du der og besøkte dem for litt siden? Har du inntrykk av at de trives?»

«Vel,» sa Merethe. «Å si at de trives, er vel å ta litt hardt i. Elisabet hadde jo egentlig vært veldig innstilt på å bli her i byen en stund. Og Maria tåler egentlig ikke all den furuskogen. Det blir litt tett. Sikkert en grei menighet, men de har jo hatt så mange brudd, har aldri kommet i gang. Men prosten er visst veldig ålreit.»

«Prosten skal slutte,» sa Dag.

«Det var dumt,» sa Merethe.

«Søknadsfristen er i morgen.»

«Du tuller,» sa Merethe. «Ikke si at du skal søke.»

«Jeg veit ikke. Den taler liksom til meg. Nå har jeg vært her lenge, ikke sant? Hvis du skjønner hva jeg mener. Kanskje det plutselig er nå eller aldri.»

«Hva med ungene?»

«Jeg tenkte at jeg kanskje kunne bo i Oslo annenhver uke,» sa Dag. «Det er jo under to timer å kjøre opp. Og så kunne de jo bli med meg oppover i helgene når det er min uke, eller noe sånt…»

«Hvordan skal du kunne fortsette å trene fotball-laget til minstemann?»

«Ikke spør så fælt, da!» sa Dag. «Jeg veit ikke. Det er derfor jeg spør deg, ikke sant, om du tror at det er verdt det. Om du tror at det er et bra sted.»

Merethe ville gjerne falt på kne og bønnfalt ham om å ikke forlate henne. Men hun forsøkte i stedet å finne positive ting å si om stedet, og sa at Dag sikkert ville bli en veldig fin prost. Selv om hun egentlig ikke trodde noe særlig på noen av delene.

Ikke forlat meg. Ikke forlat oss. Ikke forlat staben, ikke forlat kirka, ikke gi meg dårlig samvittighet for at jeg skal forlate dem!

«Men det er ikke nå eller aldri,» prøvde hun seg. «Det finnes minst femti sånn rurale prostier i landet. Det kommer alltids en ny proste-stilling. Og alle sogneprester som vil forlate sognet sitt, kan faktisk ikke bli proster.»

«Jeg vil jo ikke forlate sognet,» protesterte Dag. «Jeg bare lurer på om jeg burde gjøre noe annet. Om jeg har vært her for lenge, for å si det sånn.»

«Er det noen som har sagt det, da?» spurte Merethe.

«Nei,» sa Dag. «Men herregud, de ville jo ikke sagt det til meg. Og nå som du har kommet hit, tenker jeg at uansett hva som skjer, så har jo menigheten en stabil kapellan når jeg reiser, hvis du skjønner hva jeg mener. Den forrige kapellanen var ikke en som kunne vært fungerende sogneprest, for å si det sånn, men det hadde jo ikke vært noe problem for deg. Eller kanskje du ville blitt sognepresten? At før jul er du sogneprest her? Det hadde ikke vært så rart om du søkte, du søkte jo aldri kapellan-stillingen, så da må du vel få lov til å stille på like fot.»

«Eh,» sa Merethe. «Jeg synes det er fint å være kapellan. Jeg drømmer ikke om noe mer.»

Dag begynte å bygge en liten pyramide av grus som lå igjen på trappa etter vinteren. Ingen av dem sa noe på en liten stund.

«Det er fint å kunne tie sammen,» sa Merethe ironisk.

«Jeg vurderer å begynne å røyke,» sa Dag. «Så kan jeg sitte her og røyke hele dagen. Siden vi ikke kan være på kontoret.»

«Da vil jeg også begynne å røyke,» glapp det ut av Merethe. «Så kunne du holdt fram røykpakka og spurt om jeg ville ha en røyk, og så kunne du tatt fram en stilig lighter fra skjortelomma for å tenne den.»

«Jeg har aldri prøvd å røyke,» sa Dag.

«Ikke jeg heller,» sa Merethe, og så ble de stille igjen.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s