2 Palmesøndag

Klokka var 05.55 og Gry lå i dobbeltsenga og stirret i taket. På den ene siden av henne sov Anna fredelig, og på den andre snorket Merethe.

Var det ikke rart at hun plutselig fikk lyst til å gjøre ting hun vanligvis ikke ville tenkt på å gjøre? Som å reise sørover og besøke foreldrene. Hun hadde ikke vært der på årevis, hvorfor skulle hun plutselig reist nedover denne påsken? Hvorfor kom disse tankene når det uansett ikke var mulig å gjennomføre?

Og hvorfor hadde hun så lyst til å lede gudstjenester? Det var jo en evighet siden hun hengte albaen i skapet og ble mamma på fulltid.

Alt som er forbudt, blir litt ekstra spennende.

Hun hadde hørt at prostene skulle kartlegge prester som ikke var i aktiv tjeneste, i tilfelle det ble massedød og umulig å få unna alle begravelsene. Men foreløpig var det færre enn vanlig som døde i Gamlebyen. Alle hadde dødd i januar, det var da prostene burde hyret inn arbeidsledige, ikke nå. Ikke døde de i Dalen heller, der Gry formelt sett fremdeles var kapellan.

Hun hadde ikke besøkt dem på flere måneder. Nå kjente hun suget. Hun ville besøke stabene i Dalen. Men de var jo ikke der. Ingen var tilgjengelig noe sted, og hun kunne ikke dra noen steder.

Gry ålte seg ut av senga med beina først uten å vekke de andre.

At Merethe var hjemme og trillet Anna noen timer på formiddagen, ga henne faktisk mer egentid enn hun hadde hatt det siste halvannet året. En rolig morgentime var ikke like verdifull lenger.

Hun krøllet seg likevel sammen i sofaen med gårsdagens uleste avis mens det langsomt ble lysere utenfor stuevinduet. Etter hvert hørte hun lyder fra soverommet, og forsto at Anna vekket Merethe, og at de hadde en liten morgenprat.

Tilbudene hun og Anna vanligvis benyttet seg av, var også stengt. Gry tenkte at hvis dette fortsatte, ville sikkert aldri Anna lære seg hverken å gå eller snakke, og nå var det ikke så mange uker til hun fylte to år. At et lite kromosom for mye kunne være så forstyrrende.

De spiste frokost i pyjamas. De hadde blitt enig om å forsøke å skille på hverdag og helg, og nå var det helg, og da trengte de ikke å stå opp.

Merethe skulle hatt gudstjeneste, med tre dåp og barnekor og palmegrener og alt mulig. Prosten hadde sagt at det minste hun kunne gjøre, var å se på en gudstjeneste i stedet. Så hun begynte å scrolle på mobilen for å finne ut hva hun ville se. Siden hun ikke gadd å filme seg selv.

«Jeg trenger ikke alt dette!» sa Merethe irritert etter en stund og la fra seg mobilen. «Facebook flommer over av andakter og gudstjenester, og alle jeg kjenner, er mye flinkere enn meg til alt mulig. Jeg gidder ikke dette. Og når alle landets domkirker har daglige sendinger, hvorfor skal jeg ta opp konkurransen?»

«Husk at det ikke er alle som er venn med 150 prester på Facebook,» sa Gry. «De fleste kjenner kanskje bare én, mange gjør ikke det engang. De fleste liker ikke tusen ulike menigheter, men bare sin egen.»

«Tror du at folk ser dette?» sa Merethe. «At det ikke bare er en ekkokammer-effekt der prester liker hverandres innlegg?»

«Jeg har hørt at en del menigheter har gode seertall,» sa Gry. «Så lenge du har flere seere enn du har preste-venner som liker menigheten din, så må vel det bety noe. Og de 150 prestevennene dine har ikke kapasitet til å se andaktene til alle sine 150 prestevenner. De som gidder, når ut til en del.»

«Det er ikke det at jeg ikke gidder!» sa Merethe. «Det er det at jeg ikke orker! Jeg er sliten av hele situasjonen, og det er helt umulig å filme seg selv ved kjøkkenbordet.»

«Bra at Dag tar ansvar,» smilte Gry.

«Jeg ser bare på <Dags Daglige> fordi jeg savner å se ham,» sa Merethe. «Jeg tør ikke spørre ham hvor mange seere han har. Det er sikkert latterlig mange.»

«Vi slår på Nrk i Tromsø domkirke etterpå, da,» sa Gry. «Det kan vi forvente at holder nok kvalitet til at vi gidder å se oss gjennom hele.»

Enn så lenge får jeg kikke på <Dags Daglige> tenkte Merethe, og så på klokka. Han pleide å begynne sendingen sin klokka ni.

«Hei, hei,» hilste Dag på mobilskjermen hennes. «Velkommen til tjueandre episode av <Dags Daglige!> Nå er det en ny dag, og ikke hvilken som helst dag, det er palmesøndag! Og for å belyse litt mer hva det er, så har jeg funnet fram noen legoklosser, og fått litt hjelp av tre eksperter jeg har her hjemme.»

Er det mulig, tenkte Merethe. Hvordan får ham dem med på dette her? Hun regnet seg fram til at Miriam gikk i femteklasse, og da måtte jo Johannes og Markus gå på ungdomsskolen.

Miriam hadde en grå legohest med en legomann på, og hun dyttet den bortover kjøkkenbordet. Mens noen andre hender som ikke tilhørte Dag, flyttet på en gruppe legomenn som gikk bak. Der legohesten gikk, lå det noen blader som Merethe regnet med stammet fra en grønn plante Dag hadde i stua. Mens Dag fortalte om at Jesus red på et esel, satte legohesten seg fast i et palmeblad og lego-disiplene bak den veltet.

«Det var ikke så lett å være Jesus, nei,» konstaterte Dag og lot mobilkameraet filme seg selv en liten stund. «Han ble hyllet av folk i Jerusalem denne dagen, men han visste jo selv at det ikke ville ende så bra, for å si det sånn. Eller, at alt ville ende bra, men at i mellomtida ville det ikke være så bra. Han skulle liksom være en konge – »

Dag holdt opp en legomann med krone – «men han var jo ikke den kongen alle forventet. Det er egentlig litt rart, det der, for fremdeles er det mange som ikke er fornøyd med Jesus. Det er ting han glemte å si noe om, det er ting han sa som vi ikke forstår, det er ting han sa som vi er uenig i, det er ting han liksom skal ha sagt som vi tenker at umulig kunne stamme fra hans munn.»

Vinkelen skiftet og han filmet lego-menneskene på bordet igjen, etter å ha fått med et par sekunder av oppvasken på kjøkkenbenken.

«Jeg skal ikke filme meg selv på kjøkkenet,» sa Merethe.

«Neida,» sa Gry. «Vi får se hvor lenge dette varer og hvor desperat du blir etter publikum.»

«Dag er ikke desperat etter publikum,» protesterte Merethe. «Han bare tenker sånn om kallet sitt, at han må holde andakter på nettet. Jeg tenker om kallet mitt at jeg ikke trenger å holde andakter på nettet. Vi utfyller hverandre veldig godt nå, Dag og jeg.»

Ikke søk, tenkte Merethe. Ikke søk, ikke søk, ikke søk.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s