3 Stille mandag

<Jeg er i hvert fall ikke i kirka klokka ett i dag, så da trenger du ikke å holde deg unna.> skrev Dag.

Merethe smilte.

<Jeg ville ikke drømme om å dra dit uansett!> skrev hun tilbake.

Så da klokka nærmet seg ett, tok hun ut sykkelen og syklet de få kilometerne bort til Gamlebyen. Bilen til Dag sto parkert utenfor kontorene. Hun låste sykkelen og gikk rundt kirka. Dag satt på trappa. Hun smilte.

«Se her,» sa han ivrig. «Her er pledd og kaffe. Så flaks, jeg ante jo ikke at du skulle være her.»

«Kjempeflaks,» sa Merethe og tok imot begge deler. «Jeg skulle bare sjekke at plakatene i monteren hang riktig vei, jeg.»

«Flott,» sa Dag. «Jeg føler bare at jeg må innom her og sjekke at ingen rør lekker. Etter lille julaften har jeg stadig våknet etter våte mareritt, hvis du skjønner hva jeg mener.»

«Håper det,» sa Merethe. «Men hva endte du opp med? Søkte du?»

«Nei,» sa Dag. «Da jeg sa det høyt til deg, forsto jeg at… At det ikke var riktig, på en måte.»

«Takk, Gud,» sa Merethe. «Jeg har vært så bekymra. Jeg vil jo ha deg her. Jeg vil jo jobbe sammen med deg en stund, etter å ha kjent deg i så mange år uten at vi har fått gjort noe fornuftig sammen.»

«Det er dine ord,» sa Dag og lot som han ble fornærmet. «Bare en stund?»

Merethe trakk på skuldrene.

«Vil du ha en røyk?» sa Dag. «Jeg har kjøpt en pakke.»

«Skal jeg fortelle deg noe morsomt?» sa Merethe.

«Jeg kan trenge å le,» sa Dag.

«Jeg ble gravid dagen etter at jeg begynte her,» sa Merethe. «Så da regner jeg med at jeg skal ut i permisjon før jul, og da er jeg glad for at du er her. At menigheten ikke har to nye prester til jul. Du må være her i alle fall til over jul.»

«Nei, nå vil jeg flykte med en gang,» sa Dag. «Jeg vil ikke ha permisjoner og vikarer.»

«Som prost ville du vel antageligvis håndtert en del av det,» sa Merethe ironisk. «Så da var det jo bra du ikke søkte.»

«Men, gratulerer, da?» sa Dag. «Jeg glemte å være entusiastisk fordi du ikke var det.»

«Takk,» sa Merethe. «Jeg er egentlig kjempe-entusisastisk. Men jeg har en sånn dobbelthet, skjønner du? Jeg hater tanken på å være borte fra jobben. Jeg elsker å være prest. Jeg vil være det hver dag. Men jeg vil føde barn også.»

«Du blir prest igjen etterpå, veit du,» sa Dag. «Du har en trygg og sikker jobb. Du er allerede flyttet på, så prosten flytter deg sikkert ikke en gang til.»

«Du må ikke si det til noen,» sa Merethe. «Vi prøvde en gang før jul også, og da var jeg kjempeoptimistisk da det ble en positiv test, men så ble det ikke noe likevel. Det var en dritt-jul.»

«La oss håpe dette ikke er en dritt-påske, da,» sa Dag. «Og at denne viruskrisen er over før jul.»

Det plinget i mobilen hans for fjerde gang.

«Skal du ikke sjekke hvem det er fra?» spurte Merethe. «Eller har du en anelse?»

«Jeg vet hvem det er,» sa Dag. «Det er en dame som røyker.»

«Aha,» sa Merethe. «Så det er egentlig ikke meg du kjøpte røyk til.»

Så fortalte Dag om hvordan han ble sittende ved siden av en diakon han aldri hadde møtt før, på bispedømmerådets store arbeidsmiljødag 2. mars. At noe ved henne umiddelbart hadde fått hjertet hans til å dunke litt fortere, og da hun spurte om han ville bli med ut og ta en røyk i pausen, hadde han sagt ja med en gang. Og så hadde han følt seg så teit da han måtte innrømme at han ikke røyker.

«Jeg har hørt at å kysse en røyker er som å slikke et askebeger,» sa Merethe.

«Det kommer vel an på hvor mye man røyker,» protesterte Dag.

«Har du kysset henne?»

Dag ristet på hodet.

«Vil du kysse henne?»

Dag nikket. «Men jeg husker ikke hvordan man gjør det, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har vært skilt i fire år! Og jeg er en kristen mann! Men nå er det uansett ikke lov å treffes, så da slipper jeg å bekymre meg for det.»

«Du er en dust,» sa Merethe. «Det er virkelig ikke så vanskelig. Du er 46 nå, ikke 16. Hva heter hun?»

«Det kan jeg ikke si, for du kjenner henne sikkert,» sa Dag.

«Alder?»

«38.»

«Det er innafor. Kjør på,» sa Merethe.

Hodet hennes var fullt av tanker da hun syklet hjemover til hjemmekontoret sitt. Diakon på 38 år. Som hun sikkert kjente. Hvem kunne det være?

Og hvordan skulle Dag klare å vise seg fra sin beste side hvis han traff henne igjen? Hun kjente få prester som kunne gi dårligere førsteinntrykk av seg selv. Vel å merke overfor andre kollegaer eller potensielt nye venner, ikke dem han traff fra menigheten. At hun drev og tekstet ham, var jo et under.

Hun måtte hjelpe ham. Hun hatet å innrømme det, men Dag var hennes gode venn. Hun unnet ham alt godt. Til og med en proste-stilling, men aller mest en kvinne som kunne holde ham i området.

Det var deilig å være ute. Da hun krysset parken som lå mellom blokka hennes og resten av verden, bestemte hun seg for å gå av sykkelen og sitte noen minutter på en benk.

I dag hadde det ikke kommet like mange e-poster som forrige uke. Kanskje denne uka ble litt stille. Nå hadde hun fått to synkroniseringen fra Den Store Kalenderen: En vielse i mai er kansellert og onsdagens begravelse er flyttet til et annet sted.

Merethe hadde avtale med de pårørende om å  ha sørgesamtale senere i dag – på Skype. Selv hadde hun blitt veldig fortrolig med videomøter de siste ukene. Hun hadde koblet seg opp både herfra og derfra på fire ulike plattformer, og syntes hun brukte mer tid på møter enn noen gang.

Det hang kanskje også sammen med at hun hadde mye mindre arbeidskapasitet mens hun måtte ha hjemmekontor hos Gry og Anna. Og at det som før hadde blitt løst over en kaffekopp, nå måtte kalles inn til. Eller ikke ble løst i det hele tatt.

Hun kjente jo ikke staben sin engang, og følte at hun allerede hadde mistet grepet om det meste. Kanskje de andre ringte og chattet med hverandre døgnet rundt, uten henne. Kanskje de hadde digitale kaffepauser og vinkvelder og alt der der folk har med hverandre nå, og glemte henne.

Det vanskelige med denne følelsen av å bli digitalt glemt eller digitalt avvist, var at hun ikke visste om hun faktisk ble glemt eller avvist.

Sikkert var det i alle fall at hun ikke hadde blitt invitert på digital vinkveld eller middag eller yatzy. Ingen pleide å invitere henne på vinkveld, middag eller yatzy, men nå ble det så synlig hvem som inviterte hverandre på vinkveld, middag eller yatzy. Enda synligere enn vanlig, for selv de som ikke pleide å fortelle på sosiale medier hva de gjorde, følte plutselig en plikt til å gjøre det nå.

Ikke jeg, tenkte Merethe. Jeg har fortsatt logget av.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s