4 Stille tirsdag

Staben i Gamlebyen hadde klart å opprettholde ukentlige stabsmøter på tirsdag 09.30. De hadde en menighetsforvalter, Egil, som hadde ringt rundt og ikke gitt seg før samtlige i staben var fortrolige med å bruke Microsoft Teams. Andre staber hadde ikke hatt stabsmøter på en måned – og den daglige driften var deretter. Men Gamlebyens stab var i toppform.

Dermed hadde Merethe kunnet fortsette prosessen med å bli kjent med dem og få navn og ansikter på plass. Kantoren som hadde fulgt med fra Marta, Ola, kjente hun jo til fra før. Grzegorz var litt verre å uttalte. Og så hadde de fått ansatt en trosopplæringsleder før jul, Nala.

«Velkommen til ukas krisestab,» sa Egil. «Det er godt å se dere – »

Etter at alle hadde sagt noe om sin aktuelle situasjon, roste Egil Dag for <Dags daglige.>

«Men så er det jo sånn at vi har to kirker i sognet,» fortsatte han. «Selv om Marta-kirken er fristilt for utleie, har menighetsrådet fortsatt mange aksjer i den, for å si det sånn. Det ble reagert på at frivillige måtte ta seg av ringingen på lørdag, når kapellanen ringte i Gamlebyen. Det blir også reagert på at Dag bare filmer seg selv i Gamlebyen kirke og ved sitt eget kjøkkenbord, og at han på tjuetre dager ikke har vært innom Marta.»

«Vel,» sa Dag. «Jeg gjør så godt jeg kan.»

«Men Merethe har ikke gjort noen andakter ennå,» sa Egil. «Det skal du vel i løpet av påsken, Merethe? Kanskje du kunne filmet seg selv foran alteret i Marta?»

«Eh,» sa Merethe. «Jeg er ikke så flink til sånt.»

«Det synes jeg var en god idé,» sa Dag.

Det synes du vel, tenkte Merethe.

«Menighetsrådet mente at vi burde sende fra Marta på skjærtorsdag og påskeaften, og Gamlebyen på langfredag og påskedag,» sa Egil. «Hva tror dere om det?»

«Vi får ta et prestemøte,» sa Dag. «Jeg tar det videre der.»

«Skal Grzegorz og jeg ha et kantormøte, da,» sa Ola ironisk. «Prestemøte er en spesiell sjanger, særlig når det bare finnes to av dem.»

«Fint,» sa Egil. «Prestemøte. Men da tolker jeg det sånn at dere sørger for å få med Marta på sendeplanen, og at Merethe avlaster Dag litt på andaktsfronten. Jeg tror generelt at menigheten setter pris på variasjon, siden de er vant til det ellers.»

Etter stabsmøtet syklet Merethe ned til kirka for å gjøre klart det hun trengte å ha med seg til morgendagens begravelse.

Det var så rart å ha begravelse disse dagene. Etter at restriksjonene kom, hadde hun hittil bare hatt én. Det var mens veldig mange fremdeles var i en innledende karantene og alt fortsatt var i startfasen.

Nå hadde situasjonen normalisert seg en del, selv om hun hadde måttet gjennomføre samtalen med de pårørende på Skype. Det positive med det, hadde dog vært at slektninger vestfra kunne delta i samtalen, selv om de ikke kunne reise til begravelsen.

Men de hadde ikke fått kirken de ønsket seg, fordi hvert prosti nå bare hadde et begrenset antall seremonirom. De pårørende var ikke så fornøyde med det.

Hun logget seg på datamaskinen og skrudde på printeren mens hun ventet på at datamaskinen skulle slå seg på. Blikket hennes falt på det ene bildet hun hadde stående på pulten, det av Kristine, Krister-Elise, Even og Hanna, tatt da Hanna var nyfødt.

Shit. Det var jo Evens 6-årsdag i dag. Merethe fortet seg å lete fram Kristine på mobilen. Hun var jo gudmoren hans. Hun burde vekket ham med kake og flagg. Hun burde i det minste ha sendt en gave!

Det sa dr-dr-dr mens hun ventet på svar. Så koblet videoen seg til. Der var Kristine.

«Hei,» sa hun. «Bursdagsbarnet er på lekeplassen med Krister, hvis det var ham du ville ha tak i.»

«Det høres gøy ut,» sa Merethe og forsøkte å smile. «Og du er inne, he he?»

«Ja, jeg kommer meg jo ingen steder på en stund, virker det som,» sa Kristine. «Ha, ha.»

Merethe prøvde å finne noe morsomt å si, men følte ikke at hun lyktes, selv om Kristine lo av vitsene hennes. Sjokket var like stort hver gang fremdeles. Kristine uten hår og ti kilo tynnere enn vanlig. Cellegiften hadde herjet med kroppen hennes de siste månedene. Hun hadde ikke fått lede gudstjenester i påsken uansett. Men det smertet også henne å vite at kirkene var tomme og mørke hele uka.

«Det er en ting du må hjelpe meg med,» sa Merethe. «Hvis du orker. Jeg orker ikke alle disse andaktene på Facebook, men nå har daglig leder rottet seg sammen med Dag og bestemt at jeg skal lage påskeandakter fra Marta.»

«Det kommer du jo til å klare kjempefint, Merethe.»

«Nei,» sa Merethe. «Jeg får helt panikk av tanken på å skulle filme meg selv eller bli filmet. Jeg får helt jernteppe når jeg vet at andakten jeg skal lage, skal filmes. Kan du lage en andakt til meg? Om skjærtorsdag først?»

«Merethe, Merethe,» sukket Kristine. «Klart jeg kan. Men kan du gjøre meg en tjeneste da, og se om de olivenskålene fortsatt er på kjøkkenet? De Maria kjøpte så vi kunne ha på skjærtorsdag?»

«Hæ?» sa Merethe. «Kjøpte Maria inn til påskefeiring?»

«Maria har et sterkt håp, veit du,» sa Kristine og lo litt. «Men hvis du kan ta en kikk for meg…»

«Jeg kan alltids finne noen skåler,» sa Merethe. «Noen bestemt farge?»

«Nei,» sa Kristine. «Det er akkurat de skålene, Merethe, de Maria fant. Hvis de er der, vet jeg akkurat hva jeg skal skrive. Hvis ikke, må jeg tenke på noe annet.»

Så på vei fra kontoret syklet Merethe innom Marta-kirken. Der var det om mulig enda stillere enn i Gamlebyen. Det hadde ikke skjedd noe i bygningen siden en juletrefest i januar. Menighetsrådet hadde faktisk hatt planer for påsken som inkluderte Marias olivenskåler, men nå var alle planer lagt til side.

Hun låste seg inn i menighetssalen. Var det mulig… Der sto juletreet fortsatt. Det var ikke så grønt lenger, men fremdeles glitrende. Uff, det var ikke så greit med disse kirkene som var fristilt, men ikke i bruk.

På det improviserte kjøkkenet var det ryddig. Kaffekannene var skylt og sto på hodet i oppvaskkummen. Det luktet svakt av fukt og litt gjenglemt søppel. Merethe begynte å gå gjennom skapene på jakt etter Marias olivenskåler. Hun tenkte tilbake på julaftenen her, hvor fint det hadde vært. Først tusen mennesker på gudstjeneste, og så å følge lukta av ribbe ut av kirkerommet og inn i menighetssalen.

Maria hadde vært framsynt. Det hadde blitt som hun ønsket, at noen spiste her på skjærtorsdag, hvis ikke dette viruset hadde kommet og ødelagt alles planer.

Merethe satte skålene på kjøkkenbenken og tok et bilde av dem for å sende Kristine.

Så gikk hun for å tisse. Det luktet fuktig og innestengt ved toalettene også. Hun dro ned buksa og fikk en klump i magen. Mørkerødt blod. Igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s