5 Stille onsdag

Merethe så fra veska si til det bleke ansiktet i speilet, og tilbake igjen. Klokka var ni og det var på tide å dra. Hun så seg selv i speilet igjen. Satan. Dette gikk ikke.

Hun ropte hadet til Gry og gikk nedover trappene. Utenfor sykkelskuret satte hun seg på en benk og ringte til Dag.

”Jeg blør masse,” sa hun. ”Burde jeg si det til Gry?”

”Det hadde ikke vært helt unaturlig,” sa Dag. ”Går det bra, eller?”

”Nei,” sa Merethe.

”Har du vondt? Skal ikke du ha en begravelse nå?”

”Neida,” sa Merethe. Fire Paracet og to Ibux var vel helt innafor en vanlig onsdag morgen. ”Dette går så greit.”

”Hvis du sier det, så,” sa Dag nølende. ”Ellers har ikke jeg noe å gjøre akkurat nå, bortsett fra at jeg egentlig er i gang med <Dags Daglige.>”

”Det ordner seg,” sa Merethe.

”Så gjør greiene dine og snakk med henne etterpå,” sa Dag.

Det var alltid sånn, at samme hva som feilte henne og hvordan livet var, følte Merethe seg alltid mye bedre etter en god gravferd.

Hun sto i sakristiet og hengte av seg alba og stola.

Skulle ikke tusenvis av mennesker dø? Skulle hun ikke egentlig være klar til å begrave fem mennesker i uka? Sto ikke likbilene oppstilt og klare? Alt var bare så stille, stille akkurat nå.

Vanligvis irriterte hun seg over fellesrådsansatte som snakket om juleferie, påskeferie og pinseferie, men i år var hun i samme båt. Det fantes ingen høytidsboble å gå inn i. Ingen brød å bake, ingen salmesedler, ingen påskeliljer eller røde roser å bestille, ingen kollegaer å spise marsipan med på første påskedag.

Det hadde vært en fin begravelse, selv om himmelen hadde vært ganske grå. At det bare var sytten mennesker til stede, var ikke helt uvanlig. Det som var uvanlig, var at et kamera fulgte med til graven og at omtrent femti mennesker satt foran dataskjermene sine andre steder og så henne ha tre spader jord på kistelokket.

For en måned siden hadde ansatte fra det samme byrået hatt problemer med å trykke play på en cd-spiller. Nå var de plutselig proffe kamerafolk.

Merethe hadde bestemt seg for at alt skulle være normalt. At ikke virus, smitteregler, kameraet og ekstra mikrofoner skulle ta fokus fra det de var samlet for. Nå var nå, og her var her.

Ved grava hadde hun lagt høyre hånd på hjertet til farvel, og de pårørende hadde gjort det samme. Det hadde vært usedvanlig lite naturlig å bli stående noen minutter.

Sykkelen sto fremdeles der hun hadde parkert den. Etter tariffavtalen var det egentlig snart påskeferie, men det var disse andaktene. Kristine hadde sendt henne noe i natt. Ingen skrev så fine andakter som Kristine.

Så Merethe syklet til Marta-kirken for å møte Dag, som hadde lovet å hjelpe henne. Bilen hans sto allerede på parkeringsplassen utenfor kirka.

De måtte rydde bort julepynten og bytte duken fra hvit til fiolett. Kirkerommet var iskaldt, fordi termostaten hadde stått på ti grader hele vinteren. Merethe frøs så hun hakket tenner da hun måtte ta av seg jakka for å ta på albaen.

Dag ordnet med fotoapparatet sitt, som også hadde mulighet til å ta opp film.

«Ikke vært nervøs,» sa han. «Det er ikke mange som kommer til å se på det.»

«Nå blir jeg på grensen til demotivert i stedet,» sa Merethe.

«Bare gjør jobben din, hvis du skjønner hva jeg mener,» sa Dag.

Så Merethe leste andakten til Kristine med så mye innlevelse hun greide.

» … Disse skålene skulle vi brukt i dag. Vi skulle vært her og spist påskelam. Skålene har stått og ventet på oss, mens støvlaget på bordene har blitt tykkere og tykkere. Jeg vil si til disse skålene at neste år forsøker vi igjen. Gjør dette til minne om meg, sa Jesus. Og jeg har tenkt spesielt på akkurat disse skålene, at de nylig ble kjøpt inn med tanke på årets påske. For meg blir de nå et symbol på at det alltid kommer en ny sjanse. Håpet lever. Støvet legger seg, men Jesus Kristus er i dag og i går den samme, ja, til evig tid. Han ber oss dekke på med kniver og gafler og legge pesto og oliven i små skåler, og inviterer oss til bords igjen og igjen … »

Merethe ringte til Kristine for å takke for hjelpen. Hun kunne fremdeles ikke forstå at de skålene var så viktige, men var bare takknemlig for å ha sluppet å lage andakt selv.

«Kjenner du forresten en kvinnelig diakon her i byen som er 38 år?» kom hun på.

«Hm,» sa Kristine. «En diakon på 38 år. Det var veldig spesifikt.»

«Og som røyker,» sa Merethe til.

«Hm,» sa Kristine igjen. «Kan det være Stine? Hun jobber ikke som diakon akkurat nå, men som trosopplæringsleder. Men hun er den eneste diakonen jeg veit om som røyker.»

«Dag er interessert i en diakon på 38 år som røyker,» forklarte Merethe. «Jeg tenkte at jeg må finne henne, for å overbevise henne om at Dag er en mann å satse på.»

«Synes du virkelig at Dag er en mann å satse på?» lo Kristine.

«Vel,» sa Merethe. «Jeg unner ham alt godt. Og jeg tror alle er tjent med at han får flere ting som binder ham til byen.»

«Vi er vel venn med henne på facebook, begge to,» sa Kristine. «Kanskje du kan sende henne en melding og ønske god påske. Og skrive hvor godt du trives i Gamlebyen og at det er gøy å jobbe sammen med Dag.»

«Det var en god idé,» sa Merethe. «Det skal jeg gjøre.»

Så hun skrev til Stine:

<Hei! Lenge siden nå! Ville bare skrive og si god påske. Jeg har nettopp begynt som kapellan i Gamlebyen, og det er litt rart at vi alle må ha hjemmekontor. Heldigvis kjenner jeg sognepresten, Dag, ganske godt fra før. Han er så koselig. Jeg gleder meg til alt dette er over og jeg kan komme ordentlig i gang med arbeidet i menigheten. Hva med deg?>

<Koselig å høre fra deg, Merethe! Nå har jo jeg vært på samme sted i snart tre år, men det er likevel veldig rart å ikke få være sammen med kollegaer og menigheten. Dag har jeg så vidt møtt en gang, han virket jo veldig hyggelig. Han har vel jobbet der lenge nå?>

<Ja, nå har Dag vært her lenge. Men han har ikke planer om å flytte på seg, så vidt jeg vet.>

<Vet du om han har familie, eller?>

Uff da, tenkte Merethe. Hva var riktig svar på det?

<Han har jo det, men han er skilt. Hvordan det?>

<Syntes han var søt.>

<Han er kjempesøt, men ikke helt min type. Kanskje din?>

<Kanskje det. Men han virker ikke så interessert. Veit ikke om det er verdt det.>

Hm, tenkte Merethe. Nå må jeg være en god kollega.

<Han er absolutt verdt det. Jeg lover. Ikke gi deg. Skal jeg hilse ham fra deg?>

<Nei, nei, nei, ikke si at du kjenner meg! Det blir bare kleint.>

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s