Det sa dr-dr-dr mens hun ventet på svar. Så var ansiktet til Kristine der.

«Hei,» sa Merethe. «Jeg ville bare ønske Even god dåpsdag.»

«Det har du rett i,» sa Kristine. «Det er seks års dåpsdag i dag, ja. Vent litt.»

Hun ropte på Even, men fikk ikke noe svar. Hun ropte en gang til, før hun dro seg opp av lenestolen og tok med seg mobilen opp trappa til Evens soverom. Merethe hørte hvordan hun argumenterte for at han skulle legge vekk Ipaden og snakke litt med tante Merethe.

«Du skal få den tilbake etterpå,» sa Kristine. «Men du har dåpsdag i dag, vet du.»

Hun tok vekk Ipaden og ga Even mobilen i hånda i stedet. Merethe vinket. Even hadde blitt litt mer mutt og alvorlig de siste månedene. Han vinket så vidt tilbake.

«Hei, Even,» sa Merethe. «Hva gjør du om dagen?»

«Spiller på Ipaden,» sa Even.

«Det hender vel vi finner på noe annet også – » sa Kristines stemme fra et sted bak mobilen.

«Savner du barnehagen?» spurte Merethe.

«Litt,» sa Even. «Det er kjedelig å være hjemme. Men jeg leker med Hanna. Når hun ikke er irriterende, sånn som i dag.»

«Jeg savner å leke med deg,» sa Merethe. «Det er dumt du bor så langt borte, hvis ikke kunne vi gått på lekeplassen sammen.»

«Da kunne jeg ikke gitt deg en klem,» sa Even alvorlig.

«Nei,» sa Merethe og bestemte seg for å ikke le. «Så bra du husker på det.»

«Ingen kan klemme mamma. Bare pappa og meg og Hanna.»

«Det er riktig,» sa Merethe. «Dere må passe litt ekstra på mamma.»

«Døde jeg også nesten? Da jeg var liten?»

Eh, tenkte Merethe, og ventet noen sekunder for å se om Kristine brøt inn. Men det var stille.

«Du skulle jo ligget i magen til mamma mye lenger,» sa hun. «Du skulle ikke hatt bursdag før i juni. Det er jo litt rart. Du kunne ikke puste og spise selv da du ble født. Men i Norge er det jo flinke leger, som passer på så bittesmå babyer kan få hjelp til å puste og spise.»

«Vi så på bildene da jeg hadde bursdag,» forklarte Even. «Jeg synes det ser ut som jeg nesten døde.»

«Men du gjorde ikke det,» sa Merethe. «Ikke nesten heller. De flinke legene passet på deg med en gang.»

«Mamma har også nesten vært død,» mente han. «Jeg så bildene. Der det ser ut som hun nesten døde.»

«Hvilke bilder?» spurte Kristine fra andre siden.

«De stygge,» sa Even. «På Ipaden.»

«Oi, oi,» sa Kristine. «Du får vise meg hvilke bilder du mener.»

«Mamma har ikke nesten vært død,» sa Merethe. «De flinke legene passet på henne også med en gang hun ble syk.»

«Vi snakkes,» sa Kristine. «Even, kan du si hadet?»

«Hadet,» sa Even flatt.

Merethe skrev en medfølende melding til Kristine og la bort mobilen.

Når er man nesten død? Hvor syk må man være for å være nesten død? Veldig mange steder i verden ville både Even og Kristine definitivt vært døde.

Hun kunne tenke seg hvilke bilder Even hadde kommet over, for hun hadde sett dem selv, og Kristine så jo faktisk ganske død ut.

<Skal vi drikke påske-rødvin sammen på Zoom i kveld?> tekstet Merethe.

Kristine svarte med et utvalg positive emojier.

Anna sov formiddagsluren og Gry strikket. Det var en av de tingene hun hadde begynt med etter at hun ble mor på heltid. Hun hadde fortsatt ikke lagt vekk gravidklærne sine fordi hun hadde blitt godt vant med å kle seg behagelig, og syntes hjemmelivet i korona-tiden var helt topp, for da slapp hun å ta på seg allminnelige klær. Turklær ute og gravidklær hjemme.

Nå strikket hun på en mørkegrønn ullbukse til Anna. Den kom til å matche hennes eget skjerf. Hun hadde rukket å strikke et par bittesmå hvite babysokker før katastrofen hadde vært et faktum dagen før. Babysokkene lå fortsatt i strikkekurven, som en påminnelse om at det ville ta enda en stund før Anna ble storesøster. Men på en eller annen måte skulle hun bli det.

Det var jo selvsagt trist å blø ut enda en liten spire. Men det ergerligste var at Danmark hadde stengt sine grenser på ubestemt tid. Kanskje ville det gå måneder og år før hun kunne dra nedover igjen. De hadde uansett bare råd til å gjøre det annenhver lønning, så de kunne jo fremdeles håpe på at grensene ville være åpne i mai…

Da nok en ganske monoton dag var over, tok Merethe med seg et stort glass rødvin inn på soverommet for å få være i fred. Anna sov tungt i senga si. De hadde måttet skyve voksensenga inn i et hjørne og under vinduet for å få plass til en seng til Anna på soverommet. Foreløpig hadde de måttet prioritere tid foran penger og god plass.

«Jeg har visst sett ganske ille ut,» sa Kristine etter at de hadde skålt for skjærtorsdag. «Jeg trodde at jeg alltid låser skjermen på Ipaden når Even bruker den, men tydeligvis ikke. Kanskje vi må bli en sånn familie der barna får egne nettbrett.»

«Og så kan jo Hanna få mobil til 4-årsdagen,» foreslo Merethe. «Kristine, dette kunne også hendt i gamle dager, da man hadde hemmelighetene sine i skuffer.»

«Jeg veit det,» sa Kristine trist. «Det som er ille, er mest at han så disse bildene for mange uker siden, og så har han ikke sagt noe.»

«Han har hatt noen tøffe måneder, han også,» sa Merethe. «Men han ser heldigvis ikke død ut.»

«Jeg tror han går og tenker på så mange ting,» sa Kristine. «Men det er ikke det samme å kunne ringe en voksen, som å få være sammen med en voksen. Jeg skulle så ønske du kunne kommet og vært sammen med ham. Han ville fortalt det til deg.»

«Kanskje jeg skal komme likevel,» foreslo Merethe. «Jeg kan kjøre ned og være sammen med ham ute.»

«Du kunne tatt ham med i skogen,» sa Kristine. «Han er så opphengt i skogen, men nå har han ikke vært der på ukesvis.»

Plutselig begynte hun å gråte. «Alt er bare galt. Og nå får vi ikke engang feiret at livet vinner over døden og lyset vinner over mørket. Jeg har aldri hatt mer bruk for påskedag, men så ligger det bare en tåkedis over hele helga. Jeg får ikke gå utenfor huset og husker ikke hvilken farge det er på veggene i sakristiet mitt, engang.»