Det kjentes helt surrealistisk å tråkke på gasspedalen og kjøre sørover. Merethe lå stabilt i hundre på en motorvei hun delte med uvanlig få. Det var flere uker siden sist hun hadde kjørt bil. Til jobben kunne hun sykle, og andre steder skulle hun ikke.

Sola strålte fra skyfri himmel, og det var nøyaktig det folk pleier å kalle fint påskevær. Merethe hadde ingen hytte på fjellet, knapt noen gang vært på påsketur utenom et par turer med skolelaget, men hun kunne se for seg hvor fint det var å stå eller gå på ski i dag. Minst hundre tusen nordmenn som tenkte på det samme, satt hjemme og lengtet etter hyttene sine.

Da hun kom til huset til Kristine og Krister, ble hun plutselig usikker på om biler kunne smitte hverandre med Korona. Om hun kunne kjøre inn i oppkjørselen eller måtte parkere langs veien. Så la hun merke til alle bilene som sto parkert langs veien, akkurat som vanlig, og forsto hvor rart hun hadde begynt å tenke.

Verden var så annerledes, livet var annerledes, alle regler var så annerledes og mange av handlingene fullstendig ulogiske for noen uker siden. Men biler kunne ikke få Korona.

Kristine satt på verandaen med solbriller på. Det kjentes bare teit ut å stå nede og rope i stedet for å gå inn og få en kaffekopp, så Merethe var glad for at Even allerede sto på gårdsplassen og trippet. Han hadde en liten sekk på ryggen og en vandrestav i hånda.

«Jeg skal vise deg barnehagen,» sa han. «Og så går vi helt til førskolebarnas hemmelige plass i skogen. Hvis du orker.»

Merethe forsikret ham om at hun orket, og sammen gikk de bortover en gangsti som var en snarvei til barnehagen.

«I morgen skal jeg få påskeegg, og Hanna også, og mamma har sagt at vi får like mye i påskeeggene våre, selv om Hanna ikke er fire år ennå engang akkurat nå, men jeg skjønner at hun ville blitt veldig sinna, da, hvis jeg fikk mer, for hun skjønner jo ikke at det er fordi at jeg er større, og da kanskje hun slår meg eller begynner å kaste sko, for Hanna er jo litt sånn, veit du, at hun noen ganger blir helt gal og kaster ting, og mamma sier at sånn er Hanna, at vi er litt ulike, fordi Hanna ble født litt for tidlig så er hun sånn, men jeg ble jo født enda tidligere og jeg er ikke sånn, så hvorfor er det sånn da?»

«Godt spørsmål,» sa Merethe.

«Når vi kommer til barnehagen så skal jeg peke på vinduet der min avdeling er, for vi lagde grønne blader og maur, og så er det noen barn som er der nå, og de har laget en regnbue, så det er veldig fint, men vi kan jo kikke inn selv om de kanskje er der selv om det er fri, for mamma sa at kanskje de er der likevel, men det er ikke sikkert, men vi kan gå og se, for det er jo min barnehage også, og kanskje de voksne sier at vi må gå, men da sier vi jo bare unnskyld og så går vi videre.»

«Nettopp,» sa Merethe.

«Det hjelper å si unnskyld hvis noen er sinte, men da må man faktisk mene det, det nytter ikke å si unnskyld hvis man ikke mener det, hvis man bare lurer dem liksom, for da blir det ikke bra igjen like enkelt, kanskje det blir enda verre, men det går an å ombestemme seg og si unnskyld senere selv om man ikke sier det med en gang, mamma sier at det aldri er for sent å si unnskyld, og noen ganger sier jeg unnskyld til Hanna selv om jeg synes hun burde sagt unnskyld til meg, men så sier jeg det først, og da blir det jo litt bedre likevel, da blir hun glad og så blir jeg også glad igjen.»

«Så fint,» sa Merethe. «Jeg er glad jeg får gå tur med deg, Even.»

Det var ingen i barnehagen denne langfredag formiddagen. Det gikk ingen barn der som hadde to foreldre i samfunnskritiske yrker som jobbet på de røde dagene, med andre ord. Eller hvordan det var. Merethe var ikke helt inni barnehagereglene.

Even viste fram lekeapparatene og det stengte skuret med sykler og plantekassen der de egentlig skulle så gulrotfrø etter påskeferien og treet der det var et fuglereir i fjor og et hemmelig sted der noen hadde tegnet på veggen.

Så gikk de videre mot skogen. Barnehagen lå i et villaområde fra 60-tallet, og det var bare ti minutter å gå, så kom de til skogen. Og derfra var det bare et kvarter å gå for å finne den hemmelige plassen til førskolebarna. Der var det en bålplass og en fin gapahuk.

De satte seg på en benk som var hogget ut av et rotvelt. Sola varmet godt og fuglene sang. Mellom grantrærne vokste det hvitveis og hestehov. De spiste hver sin nistepakke. Even hadde kakao på termos og Merethe hadde kaffe. Hun hadde med boller også, og skulle ønske hun hadde bakt dem selv, men de var kjøpt på en bensinstasjon.

Hun kom på at hun hadde tatt med bursdagsgaven hans: En liten speiderkniv. Hun hadde spurt Kristine om lov til å kjøpe den.

«Hva er det? Hva er det? Hva er det? Kan jeg åpne den med en gang?»

Merethe forsikret ham om at han kunne åpne den med en gang. Han pakket konsentrert opp, løsnet en og en bit med tape. Da han satt med kniven i hånda, ble han helt stum.

«Jeg tenkte vi kunne spikke barkebåter,» sa Merethe. «Vil du det?»

Even klarte bare å nikke, men han nikket femti ganger.

De hadde vært ute i fire timer da Merethe sto på gårdsplassen og ga Even en klem til farvel. Han løp inn for å finne Ipaden sin. Kristine kom ut og satte seg på trappa. Merethe satte seg på en stein tre meter unna.

«Hvordan er livet i hovedstaden?»

«Fint,» sa Merethe. «Men jeg forstår hvorfor folk bor i eneboliger og rekkehus, når det kommer pandemier. Det ville sikkert også vært fint hvis det ble krig.»

«Hvis det blir krig, kan dere komme hit,» lovte Kristine.

«Men tenk om de allerede har stengt E6,» sa Merethe. «At før vi rekker å tenke på å flykte til eneboligen deres, er bomringen erstattet av tanks.»

«Det er ikke alt vi rår over,» sa Kristine. «Jeg burde sikkert erstatte plenen med potetland og ha høner i garasjen. Men jeg er ikke der akkurat nå, så jeg håper ikke det blir krig på en stund. Det passer litt dårlig.»

«Jeg skal fortelle det hvis noen spør meg om råd,» lovte Merethe. «Dere må vente litt, for Kristine orker ikke å sette poteter i 2020.»

«Hvordan går det med Dag og kjærligheten, da?»

«Jeg står litt fast,» innrømte Merethe. «Hun sa at jeg ikke må si at jeg kjenner henne, og han vet ikke at jeg vet hvem det er. Jeg har forsøkt å si til ham at han må prøve litt hardere, men han mener slaget er tapt. Så de er enige om at de ikke tror den andre er interessert. Klassisk.»

«Kanskje du må bøffe mobilen hans en dag,» forslo Kristine. «Hans foretrukne kode til alt har pleid å være 4321 eller 654321. Jeg ville gitt det et forsøk.»