Påskenatt

«Det nest siste avsnittet en gang til, så sitter det snart,» sa Dag. «Vri deg litt mot høyre og pass på skyggen din.»

Regnet øste ned over Oslo og ga ikke det lyset i kirkerommet Dag ønsket seg for påskeaften, så han hadde funnet to sterke leselamper på det gamle sogneprestkontoret og forsøkt å lyssette Merethe bakfra.

«Den stille lørdagen er over, og dagen går mot natt. Noen kvinner har allerede avtalt å gå til graven neste morgen når solen står opp. Kanskje våker de sammen denne natta, for å forberede seg på det som vil møte dem. Det de tror vil møte dem – for de aner jo ikke hva som vil komme.»

«Fint,» sa Dag og la mobiltelefonen fra seg.

«Kan jeg se hvordan det ble?» spurte Merethe og slukket leselampene.

Dag rakte henne mobilen og kunngjorde at han måtte gå og tisse.

Skal, skal ikke? Merethe bestemte seg for å skrive til Stine. Heldigvis var hun en av de siste han hadde sendt en melding til.

Hun skummet gjennom de siste meldingsutvekslingene, men de så ut til å stå på stedet hvil. Han hadde sendt henne et par vitser og noen lenker med saker som handlet om kirkelige ansatte som drev med kreativ formidling, og hun hadde svart med mye av det samme. Så Merethe bidro med:

<Hei! Nå er det ikke så mange timer til man kan si god påske til hverandre! Vil gjerne si god påske til deg ansikt til ansikt i morgen, men det jo må være på to meters avstand, hvis du skjønner hva jeg mener. Har du tid? Håper du får en fin påskenatt.>

Hun hørte Dag komme tilbake, og skyndte seg å finne fram filmen hun egentlig skulle se på. Hun lot som hun så på, for hun taklet ikke å se seg selv på film, og ga mobilen tilbake til Dag. Med det samme ringte den. Kunne det være Stine allerede? Nei, han presenterte seg som om han ikke visste hvem som ringte.

«Ja, de blomstene, ja … Ja … Vi har nok glemt å avbestille. Det er ikke gudstjenester i år, veit du. Så de trenger vi ikke … Å, nei, er du helt sikker? Er det ingen andre som vil ha dem? … Ikke? Vil ikke alle ha påskeliljer i dag? … Hva sier du? 850 stykker? Vent litt.»

Dag mutet mobilen. «Vet du noe om 850 påskeliljer?»

Merethe kjente umiddelbart at hun ble svett på ryggen. Hun skulle jo ha tenkt på det. Hun skulle jo hatt gudstjeneste påskedag. Klok av skade hadde hun bestilt i veldig god tid, for å ikke glemme det, men i stedet tydeligvis glemt å avbestille.

«Det er jeg hundre prosent sikker på at jeg ikke har bestilt,» sa Merethe. «Tror jeg.»

«De står klare til henting hos Plantasjen, og jeg tror vi må betale for dem uansett. Jeg sier at du kommer og henter dem.»

Merethe forsøkte febrilsk å komme på hvorfor hun hadde bestilt 850 påskeliljer. Hun søkte i innboksen sin, og ble veldig lettet da hun så at hun faktisk hadde bestilt 85. Feilen måtte ligge i et annet ledd. Men nå hadde hun 850 påskeliljer, så hva skulle hun finne på?

*

850 påskeliljer, eller 85 buketter, var veldig mange. De opptok hele bagasjerommet. Merethe lurte på hvordan hun skulle klare å holde liv i dem i mer enn et par timer.

Hun tok med én bukett opp til Gry, og da var det bare 84 igjen i bilen.

Hadde verden vært som vanlig, kunne hun stilt seg opp ved en taxi-kø sent på kvelden og delt ut blomsterbuketter. Men sånn som verden var nå, var det begrensede muligheter for å dele ut noe som helst. Det var ingen taxi-kø, og det var ikke lov å gi bort ting.

<Har du tekstet Stine fra MIN mobil?!>

<Har hun svart?>

<Nei.>

<Jeg har 84 buketter med påskeliljer du kan gi henne.>

Han svarte ikke.

Gry satte blomstene i en vase.

«Det var hyggelig at du tenkte på meg,» sa hun. «Det er ikke ofte du kommer hjem med blomster du ikke har stjålet på jobben.»

«Jeg har stjålet dem på jobben,» sa Merethe. «Det er 84 buketter til. Herregud, hva skal jeg gjøre? Det ble en misforståelse med Plantasjen. Jeg ba om 85 og de ga oss 850.»

«Du må jo dele dem ut,» mente Gry. «I morgen. Om du så må stå utenfor en av kirkene hele dagen, så kan de jo ikke bare kastes. De er jo ment å deles ut på påskedag.»

Hun fant fram tre bøtter, Annas babybadekar og det de hadde av vaser, men fremdeles var det en del av bukettene Merethe bar opp som ikke fikk noe sted å være.

*

«Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker, og seirende sto opp fra dødsriket…»

Det var Gry som satt og sang for seg selv mens hun strikket. Hun hadde akkurat begynt på en ullgenser til Anna. Merethe håpet at den var stor, for hun håpet at vinteren snart var omme.

Regnet hamret mot rutene, og klokka nærmet seg ni.

«Dette er natten da Kristus brøt dødens lenker, og seirende sto opp fra dødsriket,» sang Gry igjen.

«Husker du ikke versene?» lo Merethe.

«Nei,» sa Gry. «Det er lenge siden sist jeg feiret påskenatt. Og jeg tror aldri jeg har sunget versene de få gangene jeg har feiret påskenatt. Messesang er ikke min nådegave, eller i alle fall ikke en hobby jeg prioriterer.»

Det plinget i mobilen til Merethe.

<Stine vil møte meg!!!>

<Fantastisk! Når da?>

<I morgen!>

<Hvor da?>

<Hun spør meg hvor vi skal treffes. Hva skal jeg svare?>

Herregud, tenkte Merethe, hvorfor spør han meg om det?

<Si at du skal dele ut påskeliljer utenfor Gamlebyen i morgen fra 0900 og ikke får gå hjem før du er kvitt 42 buketter. Så hun kan treffe deg der.>

<Tror du det er 42 personer i Gamlebyen i morgen tidlig?>

<Ja. Jeg tror det kan bli skikkelig fint. Jeg tar med 42 buketter til Marta.>

<Da tar jeg 42 buketter til Stine, da. Eh, jeg mener Gamlebyen.>

<Du mener Gamlebyen.>

<Jeg mener Gamlebyen. Jeg mener menigheten. Jeg skriver på Facebook at de kan komme hvis de alltid har to meters avstand.>

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s