Påskemorgen

Tidlig om morgenen mens det ennå var mørkt, våknet Anna og ville ikke sove mer.

Det passet Merethe veldig dårlig, for hun hadde blitt sittende til klokka var nærmere to og se påskenattsmesser kolleger hadde lagt ut på Facebook. Og så skrevet <Ja, han er sannelig oppstanden> på femti forskjellige statuser. Gry syntes det uansett var Merethe som skulle stå opp og ta morgenøkta, siden hun hadde tenkt å være borte hele dagen for å dele ut påskeliljer.

Derfor satt Merethe og så soloppgangen sammen med Anna på påskemorgen. Gårsdagens skyer hadde blåst bort, sola avdekket spor av blå himmel. Merethe kokte havregrøt til frokost til dem begge, og sang påskesalmer mens grøten kokte opp.

Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid.

Alle påskeliljene hadde klart seg gjennom natta, også de som ikke hadde fått vann. Etter at de hadde spist, byttet Merethe om på bøttene så alle skulle få seg en slurk. Anna akte seg etter og ville gjerne hjelpe til. Men hun var ganske skeptisk. Badet var fullt av påskeliljer, så hun hadde ikke fått bade kvelden før. Og gulvet var kaldt, fordi de hadde skrudd av varmekablene for blomstenes skyld.

«Du skal få bade senere i dag,» sa Merethe. «Etter at jeg er kvitt alle disse blomstene.»

Dag ringte på da klokka var blitt halv ni. Da var Merethe i ferd med å bære blomstene ned i bilen. De fordelte bukettene mellom seg og kjørte i hver sin retning.

Gatene var påskemorgenstille. For en gangs skyld var det ikke så rart at det ikke var andre biler på veien. Hun parkerte utenfor den mørke kirka og låste seg inn for å kle seg om. Alba, stola og plastikkhansker.

Hun la blomsterbukettene utover en benk som sto på plenen nedenfor kirka.

Det var ingen mennesker ute.

Merethe sto der i et kvarter, i en halvtime. Da kom det forbi en mann som ristet på hodet da hun spurte om han ville ha en blomsterbukett. Så kom Paulus fra menighetsrådet, som skulle kime. Merethe hadde tilbudt seg å gjøre det, men i dag ville Paulus gjerne gjøre det selv, fordi det var påske.

Da han så Merethe, takket han varmt for de fine andaktene hun hadde laget, og sa at han allerede så fram til at de skulle sitte rundt bordet på skjærtorsdag i 2021. Merethe tilbød ham en blomst, men han sa at han heller tok en på vei ut.

Så forsvant den eldre mannen inn i kirka. Ti minutter senere, på slaget elleve, begynte klokkene å ringe. Marta-kirken hadde bare to klokker, og de låt ikke noe særlig, men til jul, påske og pinse måtte lokalbefolkningen leve med en times ringing.

Klokkene var programmert i fire minutters-intervaller, med annenhver gang kiming og ringing. Pausene imellom var akkurat lange nok til at man rakk å glede seg over at kirka var ferdig med å bråke. Men så var det på`n igjen.

Siden kimingen var programmert, trengte ikke Paulus å stå og passe på. Så det gjorde han ikke heller. Etter en stund kom han ut til Merethe med en kaffekopp, med påskriften Marta-kirken 56 år.

«Jeg bytta ut vannet i kaffen med anti-bac,» sa Paulus. «Så dette skulle være helt trygt, ha ha! Neida, jeg går for god, gammeldags håndvask.»

«Man kommer langt med det,» sa Merethe, og lente seg fram for å ta imot koppen på minst en meters avstand.

«Det er ikke så mye folk ute,» sa Paulus. «Men, men. Hyggelig uansett. Er dette noe du har innført, å dele ut så innmari mange blomster? Tidligere har folk bare fått én hver.»

«Jeg bestilte 85 blomster, men fikk 85 buketter,» forklarte Merethe.

«Da får vi håpe det kommer noen forbi, da,» sa Paulus.

De sto i stillhet ved siden av hverandre en liten stund.

Mens klokkene kimet, var det akkurat som folk begynte å våkne. Noen kom forbi med hunden sin og andre trillet barnevogn.

Når først én forsynte seg med påskeliljer, gjorde flere det samme. Noen fra menigheten som hadde fått nyhetsbrev fra Dag, kom målbevisst mot kirka. Folk ble av og til stående og slå av en prat, og Paulus beklaget igjen og igjen at han ikke hadde lov til å servere kaffe.

Marta-kirken lå i et rolig bolig-område fra 60- og 70-tallet, mens Gamlebyen var plassert øst i sentrum. Den gamle katedralen fra 1860 lå som en sterk kontrast til blandingen av nye og gamle hus, og butikkene og serveringsstedene som alle hadde like mørke vinduer som kirka.

Det var mer liv her enn utenfor Marta, for det var færre som feiret påske, og flere som ikke kunne ha hjemmekontor. Dag hadde lagt blomsterbukettene bortover på muren som skilte kirken fra bilveien, og ønsket god påske til alle som passerte.

Folk svarte ham med både «salam aleikum» og «herregud for en dust,» og et par «god påske,» men de fleste tok turen bortom muren og tok med seg påskeliljer. Han kunne ikke huske å ha møtt noen av dem før. Alle lot til å ha det travelt, bortsett fra en eldre mann med trillebag som satte seg ned på fortauet et par meter bortenfor Dag. Han hvilte hodet mot muren og sovnet.

Lyskryssene nedenfor kirka skiftet fra grønt til gult til rødt, og tilbake igjen. Plutselig dukket Stine opp bak en lastebil.

«Kristus er oppstanden,» sa hun.

«Ja, han er sannelig oppstanden,» svarte Dag. «Vil du ha påskeliljer?»

«Kanskje etterpå,» sa Stine.

De ble stående og se på hverandre noen lange sekunder.

«Kan jeg også være med og dele ut påskeliljer?» spurte Stine.

«Klart du kan,» sa Dag. «Det er hyggelig å være to.»

«Det synes jeg også,» sa Stine.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s