Andre påskedag våknet Merethe opp med vondt i halsen. Kanskje ikke så rart, siden hun hadde stått ute i vinden i fire timer dagen før.

Men det slo henne mens hun laget seg en kopp te med honning, at nå kunne hun ikke gå ut av huset. Nå som hun endelig følte at hun hadde funnet måter å møte andre mennesker på!

Da Korona-viruset først kom, hadde karantenebestemmelsene nesten fremstått som å være med i en selskapslek. Da karantene etter utenlandsreiser ble innført med tilbakevirkende kraft, var det plutselig mange som havnet i den gruppa. Etter hvert som flere ble syke, var det flere og flere som hadde hatt nærkontakt med en smittet.

Alle i staben hadde vært i karantene eller isolasjon i løpet av perioden, bortsett fra Merethe. Det hadde vært som et fast punkt på hvert stabsmøte: «Jeg skulle gjerne dratt og hjulpet til, men nå er jeg i karantene.» 

Så på morgendagens stabsmøte ville det være hennes tur.

Det ble ingen formiddagstrilletur på Anna. Merethe hadde fått mer respekt for innsatsen til Gry, etter å ha vært hjemme hele dagen i fire uker. Det var ganske slitsomt å aktivisere Anna hele dagen.

Og det var tydelig i begynnelsen at hun gikk Gry på nervene. Hun hadde jo funnet sin rytme med Anna for å få dagene til å gå, og Merethes nærvær forstyrret. Det hadde blitt bedre da de fant på dette med formiddagstrilleturene.

Det var mange ting Anna likte. Hun likte å mose poteter og erter, hun likte å bade i baby-badekaret selv om det var altfor lite, hun likte å leke med plastikkdyrene sine, hun likte å grave i sand, hun likte å se på Minibarna, hun likte å male.

Men ingenting av dette likte hun å gjøre hvis mammaene foreslo det. Likevel ble hun alltid grinete og sur hvis hun kjedet seg. At folk med Downs syndrom alltid er veldig blide, er bare en myte. Merethe hadde aldri møtt noen som kunne bli så sur som Anna. Men så hadde hun heller aldri møtt noen som var blidere enn en blid 2-åring, og denne formiddagen var Anna en veldig blid 2-åring.

Merethe fant fram rytmeinstrumenter og la dem liksom tilfeldig på gulvet. Anna la merke til dem, og tenkte åpenbart at det var hennes eget forslag å introdusere dem for Merethe. De satte seg i kroken mellom sofaen og lenestolen og lagde konsert for Gry, som forsøkte å løse kryssord.

*

Alle disse Korona-greiene hadde fått en slags pause med påskeferien. Men nå var det allerede andredag og Kristine kjente en slags rar forventning om at det skulle skje noe nytt. At myndighetene hadde brukt påskeferien på å lage nye regler og tenke skremmende langt framover i tid.

Det var uansett snakk om at barnehagene skulle begynne å åpne om ei uke, men Even og Hanna måtte i første omgang holde seg hjemme.

Kristine hadde pakket seg inn i et pledd. Hun satt på verandaen og så at Even og Hanna løp i hagen. Even ville så gjerne spille fotball, men Hanna var ikke interessert i å sparke, bare i å kaste.

<Kan du komme på besøk igjen snart?> tekstet hun Merethe.

<Sorry. Har fått vondt i halsen.> svarte Merethe.

Hanna ga opp ballspillet og begynte å plukke blomster. Even forsøkte å trikse med ballen, men han fikk det ikke helt til. Kristine håpet at han ville få en god gym-lærer. Hverken hun eller Krister kunne trikse med ball.

Hun hadde aldri følt seg utilstrekkelig som mor, før denne våren. Plutselig kjente hun at øynene ble våte fordi hun ikke kunne lære Even å trikse med ball. Skjerp deg, sa hun til seg selv, det er en million ting jeg ikke kan lære ham.

«Mamma, se!» ropte Hanna, og holdt en samling hvitveis og hestehov høyt opp i lufta mot henne.

«Så fine,» ropte hun tilbake.

«De er bare til deg!» ropte Hanna. «Jeg legger dem her, så finner du dem etterpå.»

Hun la fra seg blomstene i en haug på grusen og løp tilbake til Even for å gi ballspillet et nytt forsøk.

Kanskje jeg kunne skaffe meg noen plantekasser, tenkte Kristine, og dyrke grønnsaker i tilfelle det blir krig. Krister hadde plantet ut påskeliljer i noen krukker utenfor døra, bortsett fra det hadde det ikke blitt gjort noe hagearbeid siden noen slo plenen for siste gang i oktober.

Det blir verre før det blir bedre, hadde statsministeren lovet flere ganger. Kristine hadde vært kjent med det fra før også. Nå gjaldt det plutselig hele Norge. Nå måtte plutselig alle vente sammen med henne, og verden hadde stanset opp på ordentlig, ikke bare inni henne.

*

Dag flyttet på blomstervasen igjen. Han kunne ikke helt bestemme seg for hvor i leiligheten den skulle stå. Kjøkkenbenken? For usynlig. Midt på bordet? I veien. På salongbordet? Altfor prangende til å bare være fem påskeliljer. I vinduskarmen i stua? Kanskje det?

Han tok et skritt tilbake og nikket. Ja, fint der. Og hvis hun skulle funnet på å gå forbi nede på gata, ville hun sett blomstene fra der hun sto og forstått at han ville vise dem fram.

Etterspørselen etter påskeliljene hadde blitt så stor etter hvert, at etter tre timer lå det plutselig bare én enslig bukett igjen på muren.

«Ta dem, du,» hadde Dag sagt.

«Nei, ta dem du,» hadde Stine sagt.

«Vi kan dele den i to,» hadde Dag foreslått.

Han hadde blitt så ivrig at han tok tak i buketten uten hansker, plukket ut fem blomster og ga til henne. Hendene deres hadde rørt ved hverandre.

«Oi,» hadde Stine sagt. «Nå må vi vel gå og vaske oss.»

«Ja,» hadde Dag sagt. «For det er jo ikke lov å ta på hverandre. Nå ble jeg litt nærgående.»

«Det går fint,» hadde Stine sagt. «Jeg burde jo sagt ifra.»

Så hadde Dag skyndet seg inn i kirka med de fem påskeliljene sine for å henge av seg alba og stola. Han hadde mumlet noe til farvel, men håpet at Stine ikke hadde gått. Og det hadde hun ikke. Hun hadde sittet på muren da han kom ut, og så hadde de slått følge gjennom parken til et sted Dag egentlig ikke skulle, men som ligger litt bortenfor der hun bor.

Hun hadde fem påskeliljer og han hadde fem påskeliljer. Det hadde sikkert sett fint ut. Nå sto det fem påskeliljer i vann hos ham, og han likte å tenke på at det sto fem påskeliljer i vann hos henne også.

*

Klokka hadde passert sju og Anna sov, og nok en dag hadde gått uten at Gry og Merethe hadde rukket å teste noen av de gode aktivitetsforslagene på kirken.no eller benytte seg av noen form for digital trosopplæring.

Merethe ringte til Kristine og forklarte at hun følte seg som en dårlig mamma, og en dårlig prest:

«Jeg har ikke fulgt opp noe av dette på nettet som kunne vært gøy for Anna, og jeg har heller ikke sett eller lest en eneste andakt. Jeg har sett to TV-overførte gudstjenester og scrollet på Facebook på påskenatt, ellers har jeg ikke gjort noe som helst.»

«Da er vi to,» sa Kristine. «Når det gjelder Even og Hanna, har jeg forsøkt å huske på kirkens digitale morgensamlinger, men de fleste dagene har jeg glemt det bort. Det er så uvant at det skal skje så mye i løpet av ei uke! Men jeg bestemte meg jo for å avstå fra sosiale medier i fasten, og jeg logget ikke på igjen før i går ettermiddag. Så jeg har ikke hørt noe fra noen, jeg. Hele den digitale satsningen har gått meg hus forbi.»

«Er det sant? Det hadde jeg glemt!» lo Merethe. «Har du ikke hørt noe fra menigheten du sogner til, da?»

«Nei,» sa Kristine. «Ikke et pip! Men jeg vet at de har en natursti utenfor og kunst i vinduene. Det er bare det at jeg ikke har lov til å gå utenfor hagen.»

«Men nå slipper du ikke unna den digitale satsningen framover,» sa Merethe.

«Jo,» sa Kristine. «Jeg så alt påske-kaoset, og logget av igjen. Det er selvfølgelig hundretusener der ute som har masse glede av den digitale satsningen, og mange som elsker å lage videoer av seg selv, men jeg synes personlig at det er helt greit å fortsette å være for meg selv en liten stund.»

«Jeg fulgte en påskenatts-streaming som startet midnatt, som på det meste ble sett av tolv stykker inkludert meg,» lo Merethe. «Men for meg betydde det masse. Overraskende masse. Så jeg bøyer meg i støvet og er glad for at de delte det med meg.»

«Nå må vel denne digitale satsningen i menighetene gi seg, nå som påskeferien er over,» sa Kristine.

«Jeg lover å gi deg rapport,» sa Merethe. «Men <Dags Daglige> har i alle fall ingen planer om å bremse aktiviteten.»

«Ære være ham for det,» sa Kristine. «Kanskje han endelig har funnet sitt kall.»

«Jeg unner ham det,» sa Merethe. «Jeg unner ham virkelig alt godt.»

 

* SLUTT *