Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

 

21. desember 2013

Et redigert utdrag fra adventskalenderen Fra og med tolvte uke. 

Kristine hadde stått en stund på Jernia og vurdert ulike pepperkakeformer opp mot hverandre. En billig trepakning med mann, kone og stjerne, eller et utvalg av de som kosta litt mer, som hang enkeltvis på kroker på veggen?

Mine første pepperkakeformer, hadde Kristine tenkt. Pepperkakeformene som mitt barn skal lære seg å lage pepperkaker med. Selv om det barnet ville være et knapt halvår om et år. Hun hadde vært nødt til å ta de fine. Fem stykker. Mann, kone, hjerte, juletre og et slags dyr som kanskje var en hest.

Men dette året foregikk pepperkakebakinga ennå på en effektiv voksenmåte. Krister kom hjem til henne for å bake til morgendagens kirkekaffe. Hun kjevla deigen, han stakk ut kakene.

«Én ting veit jeg etter seks år på universitetet,» sa Krister. «Og det er at Kristi legeme ikke er en hest. Jeg tror det må være et hjerte.»

«Ålreit,» lo Kristine.

Det hadde blitt bestemt på stabsmøtet dagen før at de skulle bytte ut nattverdsoblatene med pepperkaker, bare denne ene gangen. Krister var mot. De andre var for. Kristine hadde forsøkt seg på å skape pepperkake-dogmatikk, og sognepresten gjorde et stort nummer ut av at kapellanen allerede hadde blitt avslørt som en populist.

«Og du kan både innstifte og dele ut brødet i morgen, jeg tar vinen.»

«Det går fint,» sa Kristine.

Første brett gikk i ovnen samtidig som barne-tv begynte. Kristine slo på med et smil.

Barna i «Jul i svingen» bakte også pepperkaker. Og solgte dem langs veien.

Til sammen ble det tre brett med pepperkaker. De pynta dem fortløpende med melis og non-stop. Fem små hjerter ble ikke pynta og fikk sin egen boks. De andre ble liggende utover kjøkkenbenken for å tørke. Krister og Kristine ble stående og se på dem. Det hadde nesten gått tre timer fra han kom, men bare nesten.

«En kopp te, kanskje?» foreslo Kristine. «Og lotto-trekningen?»

De siste ukene hadde vært så travle at Krister knapt hadde lagt merke til at han var sliten. Men han merka det nå, mens han satt og så på de små ballene som trilla rundt i systemet sitt i studioet på Hamar. Han var skikkelig, skikkelig sliten.

Kristine satte en rykende kopp på bordet foran ham, og han lente seg tilbake i sofaen. Kasta av og til et blikk mot Kristine, som rigget seg til under et pledd i lenestolen, men i kveld lot han seg fascinere aller mest av lottotrekningen.

Heller ikke da lottoballene etter hvert ble bytta ut med Ivar Dyrhaug i selskap med Anita Skorgan og Fantorangen, klarte han å samle tankene om noe annet enn det som foregikk på skjermen.

«Jeg burde vel gå hjem og lese en god bok,» sa han. «Det er ikke så mye selskap i meg.»

«Det gjør ikke noe,» sa Kristine fort.

«Nei, men jeg sovner snart hvis jeg blir sittende så tilbakelent,» sa Krister. «Og det er ikke så mange timer til vi skal på jobb. Dessuten sa de i stad at neste post på programmet er ‘Love actually,’ og det blir litt too much akkurat i kveld, kjenner jeg.»

Han gikk inn på kjøkkenet og henta den lille boksen med de fem pepperkakestjernene. Så pakka han seg inn i jakke og skjerf og forsvant ut døra. Kristine låste etter ham og gikk tilbake til stua.

Ivar Dyrhaug var over seg av begeistring for et eller annet. Kristine delte ikke hans begeistring. Stua virka så tom. Og hun følte seg også plutselig tom. Det stakk til i hjertet. Hadde hun trodd at han skulle bli der? At de skulle sove sammen en gang til?

Hun satte seg ned i sofaen der han hadde sittet. Putene var varme etter ham. Den tomme koppen sto på bordet. Han hadde drukket opp alt. Kristine sukka tungt og strakte seg etter fjernkontrollen. Skrudde ned lyden på Ivar Dyrhaug og ringte til bestevenninnen Merethe. Hun skulle så gjerne hatt henne nærmere. Hun savnet henne hver eneste dag.

«Skal du også se på ‘Love actually?'» spurte hun.

«Klart det,» sa Merethe. «Jeg sitter klar her med en stor pose potetgull og et glass billig rødvin. Jeg skal se på ‘Love actually’ og etterpå skal jeg tenke nøye over mitt eget miserable kjærlighetsliv og hvor lite sannsynlig det er at jeg noen gang finner kjærligheten her oppe på denne lille holmen biskopen anbefalte meg så sterkt å flytte til. Men jeg skal ikke drikke så mye at jeg fortsatt har promille klokka elleve i morgen, for det har jeg innmari dårlige erfaringer med. Du da?»

«Jeg skal benytte anledningen til å gjøre en case-studie av ulike innfallsvinkler til heteronormativiteten,» sa Kristine. «Foran meg står det bare en tom tekopp, og jeg savner ham.»

«Hvem ham? Hugh Grant?»

«Noe sånt. Han ligner ikke så veldig. Han ligner kanskje litt på Nick Cave.»

«Du må ikke bli sammen med ham fordi du savner ham en kveld,» sa Merethe. «Ikke ta det så tungt. Kanskje det går over, eller kanskje det ikke går over. Bare ikke stress deg sjøl. Du er skrekkelig følsom nå fordi du er gravid, og de merkeligste ting kan skje. Jeg har lest om det. Men hvis du virkelig begynner å synes at Krister ligner på Nick Cave, burde det kanskje ringe noen varsellamper.»

«Det er liksom noe med håret hans,» sa Kristine.

«Hør her,» sa Merethe. «Det er greit å være litt forvirra. Det er jo jul. Men jeg tror ikke du skal tenke så mye mer på det i kveld. Se på ‘Love actually,’ og så kan du grine litt i tekoppen din, og så går du på jobb i morgen og synger julesanger med ham i stedet. Dette er ikke hans problem.»

«Godt at jeg kjenner deg som alltid er så fornuftig,» sa Kristine.

«Det er bare å ringe,» sa Merethe. «Jeg kan svare på alt. Men nå må vi legge på, for nå begynner det.»

Da «Love actually» gled over i kveldsnytt, gikk Kristine og la seg. Hun ble liggende og døse en stund mens hun tenkte på alle konfliktene i filmen. Alt som sto i veien for at velmenende mennesker kunne elske hverandre. Alle de små tilfeldighetene som likevel drev historiene fram. Kristine hadde ikke noe særlig tro på den eneste ene, og følgelig heller ikke på at Gud skulle rydde veien dit. Det var hennes valg. Ikke Guds.

Men alle forutsetningene for valget var ikke innenfor hennes kontroll. Hvor hun ble født. Hvilket kjønn hun ble født med. Hvilke mennesker hun hadde tilgjengelig i livet sitt. Hvem som valgte henne, og hvem som valgte henne bort.

Etter en stund ble hun oppmerksom på hva det var som holdt henne våken. Hos naboen var det fest og volumet på musikken var blitt skrudd betraktelig opp. Kristine tok på seg morgenkåpa og gikk ned en etasje for å banke på.

Hun som åpna, så ut til å være noen år yngre enn Kristine. Hun var bred over skuldrene, kortklipt og åpenbart berusa. Bak henne kom ei kvinne Kristine kjente igjen som naboen. Kort hår og ring i nesa. Store, runde briller. Hun dytta den yngre vekk fra døråpningen og spurte Kristine hva det gjaldt.

«Jeg får ikke sove fordi dere bråker sånn,» sa Kristine surt.

«Du kan heller sove lenge i morgen,» foreslo naboen.

«Nei, jeg skal på jobb,» sa Kristine. «Tidlig.»

«Men da er det er jo søndag,» sa den yngre kvinnen. «Det er fri da.»

«Jeg er prest,» sa Kristine.

«Vi er lesbiske,» sa den yngre kvinnen.

«Jeg også,» sa Kristine.

«Har du kjæreste?» fulgte kvinnen opp.

«Ting er litt kompliserte akkurat nå,» sa Kristine. «Så det er ikke så aktuelt.»

«Du kan komme inn, hvis du vil,» sa naboen.

«Jeg vil bare sove,» sa Kristine. «Jeg vil sove nå med en gang.»

«Jeg får dem ikke til å være stille allerede nå,» sa naboen og dytta den yngre kvinnen innover i leiligheten. «Men vent litt, så skal jeg hente noen ørepropper du kan få av meg.»

Hun kom tilbake med en liten boks. Kristine tok imot. Spanderte et smil.

«Du kan heller komme ned en annen dag,» foreslo naboen. «Hvis det slutter å være så himla komplisert.»

Naboen stengte døra med et smell. Kristine gikk inn til seg sjøl for å plugge inn øreproppene. Kom på at hun ikke ville høre vekkerklokka neste morgen hvis hun hadde propper i ørene.

Fra naboleiligheten gjenkjente hun Rihanna som sang «We found love in a hopeless place.» Kristine gikk til sengs igjen og gjemte hodet under puta.