Krister

Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

 

4. april 2014

Dette er en redigert utgave av et innlegg i Kirkemøtespesialen.

Kristine tok følge med Krister hjem til ham etter at de var ferdige på kontoret. Det var en fin, lys vårdag. Kristine tenkte at de burde gått hånd i hånd, hun kjente sin egen hånd lengte etter hans. Ingen ville synes at det var rart om de gjorde det. Men likevel stakk hun hånda i jakkelomma i stedet.

Der gikk de jo, en mann og en kvinne, han dog litt eldre enn henne, men med omtrent samme sveis, begge hadde svarte bukser og svarte skjorter under vårjakkene. Hun hadde arvet en av hans, fordi ingen av hennes egne hadde passet på lenge.

Hun kjente barnet røre på seg i magen og tenkte at om mindre enn tre måneder skulle de hilse på det. At det ville bli på ordentlig. Men det var mye å ordne først. Mest på det emosjonelle planet. Var de egentlig kjærester? Og skulle de gifte seg? I deres situasjon fantes det ikke noe særlig midt imellom.

Men det farløse barnet hennes fikk en barnløs far. Det passet jo fint. Hun hadde begynt å venne seg til at alle trodde de hadde falt for hverandre straks hun begynte å jobbe som kapellan. Ettersom tiden gikk, ville månedene bli mindre og mindre viktig. Hvorvidt de fikk varme følelser for hverandre i september, oktober, november, desember eller januar, ville det ikke være noen som lurte på om et år eller to.

De kom fram til blokka. Krister tok med seg posten og la den på kjøkkenbordet. Mest reklame. En regning. Og en lukket konvolutt med en logo som først fikk ham til å stusse, men så kom han på det. Testene han hadde tatt for noen uker siden.

«Jeg var hos fastlegen for litt siden,» forklarte han. «Da jeg sa at jeg skulle bli far, så begynte han jo å lure litt. Vi snakket om det en stund, han stilte meg en del nye spørsmål og han tappet blod av meg for å sjekke kromosomene mine, av alle ting. Vi gikk ikke så dypt inn i det da jeg trengte rådgivning forrige gang. Jeg var ikke så opptatt av å finne ut hvorfor den gangen Maria aldri ble gravid. Da bare konstaterte vi at det ikke gikk og at det var min skyld, og så dro hun. Men nå fant fastlegen på å ta tester for Klinefelter og den typen syndromer. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynner å rote i min egen fertilitet igjen. Om det virkelig ikke finnes noen forklaring.»

«Hvis du plutselig hadde funnet ut at du er mer fertil enn du trodde, hadde du droppet meg da?» spurte Kristine spakt.

«Nei,» sa Krister. «Nei, nei, nei. Ikke sånn. Det er litt vanskelig å forklare. Det er bare noe med alt dette med å bli far som gjør at jeg begynner å gruble.»

“Jeg studerte sammen med en som fikk diagnosen Klinefelter,” sa Kristine. “Jens. Men der stemte alt på en prikk. Han hadde lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer og markante kvinnebryster. Han har brukt ni år på teologistudiet, men nå forsøker han seg på avsluttende praktikum denne våren.”

“Og jeg fullførte på normert tid og leser raskere enn de fleste jeg kjenner,” sa Krister mens han åpna konvolutten. “Men da måtte jeg jo begynt å gå på mammografi snart. Jeg blir jo eldre. Så det er greit å vite. He-he.”

Han lirka brevet ut av konvolutten og tok en kikk på det. Rynka brynene. Holdt det nærmere øynene. Leste en gang til.

“Dette forstår jeg ikke,” sa Krister. «Det var jo veldig rart. Og det står jo aldri noe forståelig på sånne labratoriebrev. Bare masse koder.»

“Hva skriver de?” spurte Kristine og kjente at hjertet begynte å slå raskere.

“Det er jo ikke mulig. Det har jeg aldri hørt om før. Det går ikke an. Hvordan er det med disse X- og Y-kromosomene igjen?”

“Det står vel XXY hvis det er noe galt,” sa Kristine forsiktig. «At det er ett for mye.»

“Men hva med XX?”

“Det er kvinne.”

“Da står det her at jeg er en kvinne,” sa Krister nølende.

Hun rev brevet ut av hånda på ham. Han pekte på linjen han hadde bitt seg merke i. Hun leste. Så på ham.

“Det må jo være skikkelig sjeldent,” glapp det ut av henne.

“Det går ikke an!” ropte han. «Jeg er ikke en kvinne!»

“Nei, men du har åpenbart kvinnelig dna,» sa Kristine. «Da er det logisk at du ikke kan gjøre noen gravid.”

“Logisk?” sa han vantro. “Gud skapte menn med XY-kromosomer og kvinner med XX.”

“Gud har åpenbart skapt mangfold,” bemerka Kristine. “Det finnes variasjoner som er langt mer plagsomme og synlige enn å være en mann med dobbel-X. Det er ikke farlig.”

Hun tok opp Mac’en fra veska og logga seg på. Krister fortsatte å protestere, men han snakka til brevet og ikke til henne. Hun tenkte seg om, og bestemte seg for et søkeord til google. Treff på første klikk.

“Se her,” foreslo hun.

“Nei,” sa Krister. “Jeg vil ikke se på noe.”

“Vil du høre, da?” Uten å vente på svar begynte hun å skumlese en engelsk artikkel om XX male syndrome. “Rammer fire eller fem av 100 000 menn… En mye mer sjelden tilstand enn XXY-47, Klinefelter, som rammer en av fem eller seks hundre menn… Vanligvis små testikler… Og alle er sterile. Individer med denne tilstanden har ellers varierende grad av feminine trekk, og ulike grader av gynecomastia, det har vel noe med brystet å gjøre… Men ikke, eh, intra-abdominal Müllerian tissue. Det aner jeg ikke hva er på hverken engelsk eller norsk.”

“Lukk igjen den maskinen,» sa Krister brått. «Jeg veit nok for nå.”

Han reiste seg brått og gikk ut av rommet. Hun nølte litt, og fulgte etter. Han sto foran speilet i gangen. Var i ferd med å kneppe opp skjorta si. Hun la en hånd på skuldra hans. Han rista den av. Åpna skjorta og skjøt fram brystet mot speilet.

“Du ser ut som du pleier,” sa Kristine lavt. “Du har ikke markante kvinnebryster. Og jeg har garantert sett flere kvinnebryst enn deg.”

Hun kneppet opp sin egen skjorte og la den over en stol. Lirka av seg bh’en og dro opp singleten. Sto tett ved siden av ham så begges brystparti syntes i speilet.

“Du ser forskjell på oss to, sant?” insisterte Kristine.

“Jeg har tenkt på det før,” sa Krister lavt. “At selv da jeg var mye tynnere og yngre, var jeg aldri helt flat over brystet. Aldri helt flat.”

“Hvis du la på deg masse, ville de sikkert vokst mer. Det gjelder jo både menn og kvinner,” skyndte hun seg å legge til. “Fett legger seg der det er plass.”

Hun snudde seg vekk fra speilet og kledde på seg igjen. Han lukket skjorta si knapp for knapp.

“Tenk om jeg er deformert,” sa Krister. “Innvendig. Jeg har hørt om det en gang. Kanskje jeg er hermafroditt.”

“Jeg er ingen ekspert på området, men på meg ser du helt normal ut naken,” sa Kristine.

“Men du har ikke sett inni meg. Kanskje jeg var født deformert,” sa Krister. “En gang leste jeg om det, at det hvert år fødes noen barn i Norge med uklare kjønnsorganer, og at det bare blir retta på med en gang og så ikke snakket om.”

“For det første så konstruerer de, så vidt jeg vet, alltid kvinnelige kjønnsorganer,” sa Kristine. “Og for det andre så er du en mann. Både sosialt, fysisk og psykisk. Det er ikke noe i veien med deg.”

“Det ville vel vært arr der nede hvis jeg hadde vært født som kvinne.”

“Garantert,” sa Kristine. “Og du har ingen arr. Huden din virker hel og fin og glatt.”

“Men kan det ikke være skjult av hårvekst?”

—-

Diskusjonen endte med at Kristine gikk på butikken for å kjøpe passende gelé og en ny barberhøvel. Og et utvalg av matvarer, så ikke han som satt i kassa skulle forstå at hun var ute og handla fordi noen hadde fått et akutt behov for å intimbarbere seg.

“Den lukter avocado og rose,” sa hun til Krister. “Så jeg bare advarer. Og det kan godt hende at det å se seg selv hårløs i speilet kan gi deg flere traumer enn å lure på om du noen gang har vært operert der nede. Samt at det klør veldig når håret vokser ut igjen. Jeg har gjort det selv én gang. Jeg gjør det ikke igjen for moro skyld. Jeg bare advarer.”

“Jeg må undersøke det,” insisterte han.

“Før middag?”

“Før middag. Og du må hjelpe meg. Da går det sikkert fortere.”

Kristine fikk tid til å spise en yoghurt mens han tok av seg buksene. Så fulgte hun ham inn på badet og forsøkte å gjøre kort prosess på all hårvekst med neglesaks og høvel.

“Det er så mye greiere å barbere legger,” mumla hun. «Herlighet, for en skog.»

“Du kan jo ta leggene også, når du er så godt i gang,” foreslo Krister.

“Det hadde du sikkert klart helt fint selv,” sa Kristine. “Det gjør i alle fall jeg.”

Hun sa seg ferdig med jobben og hekta ned et lite speil fra veggen så han kunne godkjenne resultatet. Så lot hun ham dusje av seg resten av skummet i fred mens hun lagde middag.

Krister lukta nydusja og frisk da han satte seg ved kjøkkenbordet etterpå. Han hadde ikke funnet noen arr. Eller noe annet han ikke hadde venta seg å se. Og han hadde ingen andre testikler å sammenligne med.

“Men er jeg egentlig en mann?” spurte han. Pirka i maten. Leste brevet fra legen på nytt.

“Det veit du best selv,” sa Kristine. “Hvis du vil at jeg skal begynne å kalle deg Kristin, er det greit for meg. Men det er ingen grunn til at dette skal snu opp-ned på din egen opplevelse av hvem du er eller ikke er. Du er den samme som i morges.”

—-

Da de skulle legge seg, insisterte han på å beholde underbuksa på. Sa at han så dum ut glattbarbert.

Kristine tenkte at det kunne hun fortalt ham på forhånd, og at det ville ta en stund før han så vanlig ut igjen. Men hun la seg inntil ham og sukka fornøyd. Kjente brystet hans heve og senke seg mot ryggen sin. Han holdt rundt henne og hun fletta fingrene sine inn i hans.

“Kanskje dette egentlig er grunnen til at du vil være sammen med meg,” sa han plutselig. «Du trodde du bare var lesbisk, ikke sant?»

“Ærlig talt,” sa Kristine. «Jeg tror ikke det funker sånn.»

“Kanskje Gud ville at jeg skulle være en kvinne,” sa Krister.

“Hva ville vært annerledes da?” spurte Kristine trøtt.

“Alt,» sa Krister enkelt. “Du ville vel aldri spurt meg om å stille opp som far til barnet, hvis du fra begynnelsen av visste at jeg er en steril mann som egentlig er en kvinne som angrer på at hun intimbarberte seg?”

“Eh,” sa Kristine. “Dette blir jo veldig hypotetisk. Men ja, jeg antar at hvis du var en kvinne, så ville jeg ikke gjettet at du hadde lyst til å være far.”

“Jeg vil jo være far. Jeg vil ikke være mor.”

“Det passer fint,” sa Kristine og kvalte et gjesp.

“Dette går mer innpå meg enn jeg hadde venta,” sa Krister.

“Jeg merker det,” sa Kristine tørt. “Ikke vær redd for hva jeg skal tenke. Om du så ender opp med å gjennomføre en full kjønnskorrigering, nå som du uansett er intimbarbert, så skal ikke jeg være den som lager problemer for deg. Du er deg. Det er deg jeg er glad i. Du er den fineste jeg veit om. Den aller, aller fineste.”

Han kyssa henne i nakken. Sa ikke mer. De lå stille og lytta til hverandres pust. Kristine merka at han ikke var i ferd med å sovne. Men det var hun. Hun tenkte at hun burde være våken. Men hun sovna likevel, mens han holdt hardt, hardt rundt henne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: