Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

August 2015

Dette er et redigert utdrag av kirkevalgsføljetongen «Mange dyr i arken.»

Kristine satt på kontoret og forsøkte å tenke på skolestartgudstjenesten. Hun begynte på en preken, men tenkte egentlig bare på Krister.

Uka før hadde hun fått vite av legen fra svangerskapskontrollen at hun ikke hadde Hepatitt og ikke var HIV-smittet, men testet positivt på klamydia. Hun hadde gått inn på nett og byttet fastlege med en gang. Og så hadde hun skreket til Krister at hvis han hadde vært utro, så måtte han si det med en gang. Og Krister hadde blitt kjempelei seg, men tatt en test.

Svaret hadde kommet i dag. Testen var selvfølgelig negativ. Hun var ikke helt sikker på hvordan de tingene fungerte, men antok at det måtte et godt, gammeldags vaginalt samleie til. De hadde egentlig aldri blitt så gode på det, hun og Krister.

Hun visste jo hvor det kom fra. Smitten lå i sæd. Hun hadde fått sæd. Dags sæd, i en kopp. Så hun hadde ikke vært særlig nådig da hun ringte ham for å fortelle at han burde ta en test.

Tenk at Dag var utro mot kona si. Ikke bare med det han hadde gjort for henne, men med noen andre. Kristine begynte å tenke på hvem det kunne være, om det kunne være en kollega, om det kunne være noen hun kjente.

Men hun kjente jo egentlig ikke Dag og visste ikke noe særlig om nettverket hans. Hun visste bare om Anne-Gro og de tre barna. Mer visste hun ikke om privatlivet hans, men hittil hadde hun syntes at det var mer enn nok. Hun visste, etter to år i prostiet, mye om de teologiske anfektelsene hans og hans syn på forordningen i Marta, Huk og Gamlebyen. Men hun visste ikke at han var typen til å ha en elskerinne.

Kristine logget seg av datamaskinen og låste kontoret. Krister skulle hente Even i barnehagen og Kristine skulle handle. Helt siden hun først begynte å bo hos ham, hadde hun vært fornøyd med hvordan de fikk hverdagene til å henge sammen. De var et godt team. Kranglet sjelden. Hadde det godt sammen.

På vei til butikken begynte det endelig å synke inn hos Kristine at Krister ikke hadde vært utro. Det var hun som ikke hadde vært tro. Hun som hadde sviktet ham ved å tenke tanken at han kunne ha gjort det. De måtte snakke sammen. Hun måtte si at hun var lei seg. Hun skulle legge alle kort på bordet og prøve å gjøre det godt igjen.

Men da hun svingte opp foran blokka, så hun en kjent skikkelse sitte på benken utenfor. Han var ikke invitert.

«Hei,» sa Kristine.

«Hei,» sa Dag. Han reiste seg fra benken og kom mot henne mens hun parkerte sykkelen i stativet.

«Hva skjer?» sa Kristine. «Hva gjør du her?»

«Jeg må sove her i natt,» sa Dag.

«Det må du slettes ikke,» sa Kristine. «Ærlig talt. Hva innbiller du deg?»

«Jeg kan ikke dra hjem til Anne-Gro,» sa Dag.

«Har du også fått testsvarene?» sa Kristine. «Og lurer på hvordan du skal si til henne at hun må begynne på antibiotika, uten å røpe hvorfor?»

«Kristine, du skjønner virkelig ikke,» sa Dag og stilte seg i veien for henne da hun ville låse opp døra. «Hvis hun har det, så fikk hun det først. Det er ingen mulighet for, hva skal jeg si, at jeg skulle ha fått det først. Dette må komme fra Anne-Gro. Tro meg, Kristine. Jeg hadde aldri mistenkt henne for… Og hvordan skal jeg liksom, hva skal jeg si, få fortalt henne at jeg plutselig oppdaget at jeg har klamydia, uten å røpe alt?»

«Du kan jo si at du begynte å klø i rumpa,» sa Kristine kort. «Er du seriøs nå?»

«Jeg kan ikke dra, hva skal jeg si, dra hjem så lenge jeg vet dette,» sa Dag. «Jeg kan ikke se henne i øynene før jeg har tenkt litt og forstått hva dette dreier seg om. Jeg sa at dere har invitert meg på middag for å diskutere forordningen i 2016.»

«Og så bare kommer du bare aldri hjem?» sa Kristine og hevet øyenbrynene.

«Men hva skal jeg gjøre, da?» sa Dag. «Vi har felles økonomi. Hvis jeg trekket kortet på et hotell, så ser hun det. Og jeg er helt nødt til å ha tid for meg selv. Det er bare dere to som forstår rekkevidden av dette.»

«Bli med inn, da,» sa Kristine. «Vi kan ikke stå på trappa utenfor en tjenestebolig og snakke om klamydia.»

Hun så lettelsen hos ham, den var fysisk. Blikkene deres møttes noen sekunder. Ingen av dem smilte. Han ville hjelpe henne med bæreposen og hun lot ham holde den mens hun låste opp. Han fulgte etter henne opp trappa og inn i leiligheten.

«Dere har det hyggelig her, da,» sa Dag før han hadde rukket å se seg rundt.

Kristine trakk på skuldrene. Hun kom på kaoset de hadde etterlatt seg på kjøkkenet etter frokosten, men tenkte at Dag sikkert hadde sett verre hjemme hos seg selv. Hun skjøv unna oppvasken på benken og begynte å skrelle poteter.

«Ja, skal du ha middag, da, eller?» sa hun. «Hvor mange poteter spiser du?»

«Du trenger ikke gi meg middag på ordentlig,» sa Dag og satte seg på en kjøkkenstol.

«Hvis du skal slå deg ned her, så blir det litt teit hvis du skal sitte og se på oss spise.»

«Tre poteter,» sa Dag. «Og tusen takk.»

—-

Kristine sendte ham på dør etter Dagsrevyen. Han stakk av gårde med halen mellom beina. «Fake it ´til you make it,» hadde Kristine sagt. «Du kan ikke gjøre noe som gjør henne forvirret, før du har bestemt deg for hva du vil. Du må prate med henne.»

Neste morgen var det samling hos prosten. Kristine var ganske tidlig ute og sto og kikket på oppslagstavla. Babysang, konserter, pianotimer, bibelgruppe, gudstjenester…

Så gikk det i døra bak henne.

«Å, så godt å se deg,» sa Dag. «Jeg må snakke med deg om det du vet.»

«Er du fullstendig sprø?» sa Kristine. «Ikke her, og helst ikke i dag.»

«Er du travel?» spurte Dag.

«Jeg har nok å tenke på,» sa Kristine. «Jeg klarer ikke mer i dag.»

«Men det er viktig,» sa Dag og dro henne med seg ut av menighetshuset og bort bak noen busker på kirkegården.

«Rett på sak,» ba Kristine. «Jeg er travel.»

«Okei,» sa Dag. «Jeg sa til henne at jeg visste alt om utroskapet hennes, fordi jeg også hadde fått klamydia. Hun innrømte ingenting, men lurte på hvorfor jeg hadde tatt en sånn test, og jeg er så dårlig på, hva skal jeg si, jeg er så dårlig på å ljuge. Jeg sa at du hadde fått det.»

«Er du helt sprø?» hveste Kristine. «Det er i hvert fall en løgn! Vi har ikke ligget sammen. Og dette var ikke avtalen i det hele tatt. Hvordan kan du skylde på meg for at du har klamydia? Krister har det beviselig ikke, så hvor skulle jeg fått det fra?»

«Hvorfor skal jeg tro noe mer på deg enn på Anne-Gro?» spurte Dag.

Kristine bare ristet på hodet. «Hvordan kan du gjøre noe sånt? Fatter du ikke hvor mye du kan ødelegge nå? Vi har jo forresten ikke ligget sammen. Samme hva slags sykdom jeg er rammet av, så kunne jeg ikke smittet deg med noe som helst så lenge du alltid husker å vaske hendene før du spiser og nyser i armhulen!»

«Shit,» sa Dag. «Det tenkte jeg ikke på.»

«Da får du gå hjem til Anne-Gro og si at du bare tulla,» sa Kristine. «Ikke dra meg inn i dette. Jeg er tross alt en ærbar kvinne. Hvorfor er prester så dustete? Hvorfor snakket vi ikke om dette på praktikum?»

«Jeg kan nok ikke overbevise henne om at, hva skal jeg si, at det ikke har skjedd noe mellom oss. Jeg ble såpass emosjonell, for jeg har jo hatt dårlig samvittighet for hele sæddonor-greia, eller, på en måte har jeg ikke det, men nå har jeg fått det.»

«Gå hjem øyeblikkelig og si til henne at du bare tulla,» sa Kristine. «Ellers legger jeg det hele fram for prosten.»

«Det ville vært verst for deg!» ropte Dag.»Sladrehank skal selv ha bank!»

Hun marsjerte bort til menighetshuset igjen. Hun var så opprørt at hun skalv.

Da de satt rundt samme bord og leste søndagens tekst, orket hun ikke å se på ham. Tenk å legge skylden på henne. Hun ble kvalm. Hver gang blikkene deres møttes, stirret hun hardt på ham helt til han måtte se ned i bordet.

Om kvelden ringte hun ham for å spørre hvordan det hadde gått. Dag sa at ingen av dem hadde tatt opp saken, og at lufta i huset kjentes giftig ut.

«Dere må få snakket ut,» sa Kristine. «Dette her er ikke bra.»

«Men vi har brukt opp barnevakt-kvota for lenge siden,» sa Dag.

«Da skal jeg ordne det,» sa Kristine. «Jeg sitter barnevakt. Hvis du sier på tro og ære til henne at det ikke er meg du har ligget med, hvis du absolutt skal ha en elskerinne.»

—-

Neste kveld kjente hun svetten piple nedover ryggen idet hun samlet mot til å ringe på døra der skiltet røpet at Dag og Anne-Gro, og Miriam, Johannes og Markus bodde.

Miriam hadde lagt seg, men Johannes og Markus var fortsatt oppe. Anne-Gro sa at de måtte være snille og i seng til halv ni. Hun viste Kristine rundt på kjøkkenet og forklarte hvor tannbørstene på badet var. Hun hadde bakt formkake. Den sto på benken og var fortsatt varm. Anne-Gro sa at den kunne de kose seg med, alle tre, etter at mamma og pappa hadde gått.

Så gikk de. Døra smalt igjen etter Dag. Ingen av dem så egentlig ut til å glede seg, samme hvor det var de skulle. Kristine hadde ikke spurt så nøye, og de hadde ikke sagt noe.

Kristine delte opp formkaka og blandet saft, og så satt de og så på tv. Johannes og Markus virket ikke så begeistret for den nye barnevakten, eller kanskje de bare var litt sjenerte. Uansett gikk de og la seg helt på eget initiativ da klokka nærmet seg halv ni. De visste hvor tannbørstene var og trengte ikke hjelp til noe.

Kristine ble sittende en stund og se på fjernsyn. Litt før klokka ti hørte hun en nøkkel i låsen. Hun reiste seg og gikk ut i gangen for å ta imot dem, men det var bare én person der. Det var Anne-Gro. Kristine tenkte at kanskje Dag parkerte bilen eller hentet posten, men ansiktet til Anne-Gro fortalte noe annet.

«Jeg tror han gikk hjem til dere,» sa hun. «Takk for i dag.»

Kristine hadde akkurat rukket å sette seg i bilen Krister ringte.

«Dag er her,» sa han. «Han spiser kalde fiskepinner fra i forgårs. Kommer du snart?»

«Jeg kommer hjem nå,» sa Kristine.

Hun satte bilen i gir og lirket den ut fra parkeringsplassen ved fortauskanten utenfor rekkehuset til Dag og Anne-Gro. Kristine himlet med øynene. Fiskepinner.

Dag satt i sofaen og hadde spist opp fiskepinnene sine da de kom inn døra. Den tomme tallerkenen sto foran ham på stuebordet.

«Hun forlater meg,» sa Dag kort. «Hun har brukt den siste uka på å avklare om Jørgen vil at hun skal flytte inn hos ham. Og det vil han.»

«Er det Jørgen som har klamydia?» sa Kristine. «Tenk å velge en så tvilsom type framfor deg.»

Hun satte seg i sofaen ved siden av ham og lurte på om hun skulle ta ham i hånda, eller gi ham en klem, men hun gjorde ikke det.

De fikk høre alle detaljer om restaurantbesøket med Anne-Gro, og Kristine fikk ham til å sverge på at han ikke hadde fortalt Anne-Gro at han hadde vært sæddonor. På et tidspunkt gikk Krister en tur ut på kjøkkenet og ordna med en kanne te.

«Nå er det over midnatt,» sa han rolig. «Nå må vi ha litt kamillete. Nå må dere drikke te og puste litt. Vær så snill. Det er en liten mann her som pleier å våkne veldig tidlig.»

«Jeg skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal sovne igjen,» sa Dag.

«Jeg forstår at vi må tilby deg en plass på sofaen i natt,» sa Krister. «Du er en fin fyr, Dag. Du fortjener ikke dette.»

Tårene begynte å trille nedover kinnene hans. «Men kanskje jeg faktisk fortjener det, hvis du skjønner hva jeg mener. Kanskje jeg er verdens verste ektemann. Jeg er jo aldri hjemme. Jeg har sikkert gjort tusen feil. Jeg har sikkert ikke vist henne ofte nok at jeg elsker henne.»

«Det er kanskje sant,» sa Krister. «Men hun har lovet å være trofast mot deg. Hun burde sagt ordentlig ifra om at hun hadde ombestemt seg.»

«Jeg blir skilt,» gråt Dag. «Jeg blir en skilt mann, og Miriam og Johannes og Markus blir skilsmissebarn. Alt er bare ødelagt.»

«Ja,» sa Krister og la en hånd forsiktig på skulderen hans. «Alt er bare ødelagt. Men nå må du samle krefter til å reparere det som er igjen. I morgen må du snakke med dem alle sammen. Jeg skal hente en kopp te som du kan holde rundt til du har grått ferdig. Bare gråt. Vi sladrer ikke.»