Brudd på heteronormativiteten er ikke bare det at to homofile menn kan gifte seg.

Brudd er også kjønnsmangfold, biseksualitet, aseksusalitet, utroskap, skilsmisser, frivillig og ufrivillig barnløshet, sterilitet, uvanlige kropper, abort, selvvalgt sølibat, polyamori, seriemonogami og singelliv.

Men to søte menn på toppen av ei bryllupskake åpner også noe for resten av oss. Og det er resten Marta-kirken har forsøkt å romme. Når ingen kan gå i parade i år, kommer Martas prester marsjerende over facebook én etter én.

September 2015

Dette er et redigert utdrag av kirkevalgsføljetongen «Mange dyr i arken.»

Det var søndag kveld og Krister hadde loooovet å ikke bli sein, fordi han hadde valgt en tur på byen med Oddvar framfor tacokveld med henne.

Kristine forsto at det var stas at Oddvar kom til byen, i og med at han til vanlig bodde i København. Men så stas at Krister måtte på byen både fredag, lørdag og søndag?

Og klokka ble både ti og elleve om kvelden uten at Krister hadde kommet hjem. Han hadde heller ikke gitt lyd fra seg siden halv ni. Kristine visste hva det betydde. Han var full. Når han var ute om kvelden uten henne pleide han alltid å holde henne oppdatert på hvor han var og når han planla å komme hjem. Bortsett fra de få gangene han ble full.

Hun bestemte seg for å ikke sitte oppe og vente på ham. Hun ville våkne når han kom hjem uansett. Hun unnet ham forsåvidt å dra på fylla med Oddvar. Hun hadde ikke vært noe særlig til kone de siste månedene.

Egentlig hadde det vært lite futt i henne helt siden de giftet seg. Hun hadde vært gravid og ammet, og nå var hun gravid igjen. Det hadde ikke blitt noen flere turer på byen siden den skjebnesvangre dagen for ganske nøyaktig to år siden. Det var bra han hadde kamerater. Han hadde vel nok å snakke med Oddvar om.

Egentlig tenkte hun å ligge og lese videre i boka si, men hun måtte ha sovnet, for hun våknet av at noe var annerledes. Det var noe som hadde sneket seg innpå henne, som en svak lyd eller en fremmed lukt. En følelse av at hun ikke var alene.

Hun kom på at Krister ikke var der og kjente redselen som et stikk i brystet. Det var en lyd i stua. Det var ingen innbruddstyv, det var ham som hadde kommet hjem. Det var selvsagt sånn det var. Han hadde kommet hjem, og nå satt han og spiste et eller annet.

Hun tok på seg morgenkåpa og gikk ut i stua. Han satt i lenestolen med ryggen til henne. Skuldrene hans var bare. Hun lurte på hvorfor han hadde kledd av seg, det var ikke så varmt om kveldene lenger nå.

«Har du hatt det hyggelig,» spurte hun.

Han svarte ikke.

«Var det hyggelig å være sammen med vennene til Oddvar?»

Hun gikk bort til ham og la en hånd på skuldra hans. Da så hun at han var naken, bortsett fra en mørkeblå truse. Føttene hans var skitne. Hun så seg rundt, men kunne ikke se noen klær noe sted, bortsett fra noen av Even sine.

«Jeg kan ikke gå på jobben mer,» sa Krister.

«Har du drukket veldig mye?» spurte Kristine, selv om han egentlig ikke virket så beruset da han snudde ansiktet mot henne.

«Ola så meg,» sa Krister.

«Var Ola også der?» sa Kristine. «Ja, han har jo også fri i morgen. Det er vel ikke farlig at han så deg der. Han trengte kanskje å avreagere litt etter gudstjenesten, han var ikke så veldig begeistret i dag heller. Han hater jo det orgelet.»

«Men du har ikke sett meg,» fortsatte Krister, som om hun ikke hadde sagt noe.

«Nei vel?» sa Kristine. «Men hvor ble det av klærne dine, mister Krister?»

«På hotellrommet til Oddvar,» sa Krister.

«Kledde du av deg på hotellrommet til Oddvar?» sa Kristine og ble litt sjokkert.

«Nei, jeg kledde på meg der,» sa Krister.

«Var det derfor du måtte ha den kofferten?» sa Kristine stille. «Du hadde ikke trengt… Du kunne bare hatt alle klærne dine her… Alle klærne.»

«Jeg er lei for det,» sa Krister og snudde seg vekk igjen.

«Du vet at jeg ikke…»

«Jeg ville tenke litt først,» sa Krister. «Ikke lage noe oppstuss. Jeg mente ikke å lyve. Men hvordan i helvete skulle jeg vite at jeg plutselig ville møte Ola på London?»

«Men hvor er klærne dine?» spurte Kristine igjen.

«Elise bestemte seg plutselig for å gi dem til Fretex,» sa Krister og sprang ut på badet for å kaste opp.

Etterpå hadde de pusset tenner og gått og lagt seg.

«Vi tar det i morgen,» sa Kristine og pakket dynene rundt dem begge. Krister luktet sprit og svette og hadde iskalde føtter. Men det var ingen andre i verden hun heller ville dele dyne med.

——-

Mandag våknet Even veldig tidlig. Kristine kjente at hun ikke var helt klar for det. Men etter ren bleie og en halv fruktpurè gikk han med på å legge seg i dobbeltsenga. Krister strakte ut en arm til ham i halvsøvne. Even ville ligge og kose, og alle tre sovnet igjen, med Krister i midten.

Da Kristine våknet neste gang, lå Krister og snakket lavt med Even. Han hadde funnet en pekebok på nattbordet, den om et lite lam som kom bort fra de nittini andre.

Even kunne ikke så mange ord ennå, men siden de uansett ikke hadde noen kjæledyr, var det lammet som var blitt Dyret med stor D. Alle vesener på fire bein ble forventet å si bæ. Nå lå de og sa bæ til hverandre annenhver gang, og det var latteren til Even som hadde vekket henne.

Begge fulgte Even i barnehagen. Så gikk de hjem. Krister kokte kaffe. Kristine satt på en kjøkkenstol med beina oppunder seg og betraktet ham.

«Du må fortelle meg hva som har hendt i helga,» sa Kristine.

«Jeg har vært på byen med Oddvar,» sa Krister, stående med ryggen til. «Vi hadde avtalt det for flere uker siden at han skulle bli med  meg. Jeg hadde sagt til ham at jeg trodde at jeg kanskje hadde lyst til å gjøre det, og da sa han at han ville være med meg hvis jeg ville. Og det ville jeg.»

«Gå på byen med skjørt, liksom? Gjorde dere det begge to?»

«Nei,» sa Krister. «Bare jeg. Gå på byen med full oppkledning.»

«Har du et bilde?» spurte Kristine.

Han tok telefonen opp av lomma og bladde seg fram til riktig sted. La den på bordet foran henne og snudde seg mot presskanna igjen.

Kristine tok opp telefonen og så på bildet. Hun så med en gang hvem det var. Det var ikke vanskelig å se det. Men det var heller ingen tvil om at noe var annerledes. Personen på bildet hadde dratt panneluggen til side med hårklemmer. Det var øyesminke og leppestift og kanskje mer også. Hun sto lent mot bardisken på London og smilte prøvende til fotografen. Sommerkjolen var hvit og blåblomstrete, stram øverst og vid fra livet og ned, og antydet et par pent danderte bryster. På beina hadde hun fornuftige mørkeblå pensko med litt hæl på.

«Du var fin,» hvisket Kristine.

Krister smilte fort.

«Men hvor er alle klærne nå?»

«Jeg stappet dem i Fretex-containeren nede ved bussholdeplassen,» sa Krister.

Plutselig så Kristine alt for seg – hvordan noe fikk Elise til å storme ut av London og sette kursen hjemover, og på veien bli så nedtynget av skam at hun heller vil gå naken enn å ha klær på. At hun står alene i gata i mørket og river ut hårklemmene og sparker av seg skoene og vrenger av seg den pene jakka og river av seg blomsterkjolen og til slutt kaster fra seg brystene.

Kristine innså hvor lenge dette måtte ha vært planlagt og hvor gjennomtenkt det hele hadde vært. Plutselig kom hun på hvor hun hadde sett kjolen før – på modellen i Kamille som viste fram høstmote for kvinner i 40-åra.

«Jeg kommer til å dø på jobben i morgen, Kristine, jeg kommer seriøst til å dø. Jeg takler det ikke. Jeg fikk sjokk bare av å se Ola der, og så begynte han for sikkerhets skyld å rope tvers gjennom lokalet. Et eller annet om at det var en skam, om at dette ikke fungerte for menigheten lenger, at jeg ikke kunne holde på sånn.»

—–

Krister nektet å gå på jobben på tirsdag. Han løy på seg spysjuke. Kristine hadde en vond klump i magen da hun dro av sted. Allerede på vei inn i kirka løp hun rett på Ola, som var på vei ut. Hun grep fatt i jakka hans for å tvinge ham til å stoppe opp.

«Jeg har ikke tid,» sa Ola. «Jeg har en avtale i byen.»

«Hvor da? På London?» Kristine tok bare hardere tak i jakka hans. «Hør her, jeg er skikkelig forbanna på deg. Jeg visste ikke at du var en sånn tankeløs dust. Krister kom hjem full og naken på søndag, fordi du hadde ropt tvers gjennom lokalet at han burde skamme seg. Jeg ante ikke at du var så fordomsfull, Ola.»

«Jeg var full,» sa Ola. «Det var skikkelig feil av meg. Jeg har forberedt meg på å si unnskyld til Krister i dag.»

«Han vil ikke gå på jobb,» sa Kristine. «På grunn av deg.»

«Jeg er skikkelig, skikkelig lei meg,» sa Ola. «Jeg var en dust. Unnskyld. Men hvorfor kledde han seg naken?»

«Fordi du sa at han burde skamme seg.»

«Jeg mente ikke å pålegge ham sekk og aske, altså.»

«Men hva mente du, da?»

«At den gudstjenesten på søndag var skikkelig dårlig gjennomført, og at det ikke var til å unngå å merke at han var bakfull. Og at han hadde skrevet preken ved frokostbordet for nittende gang på rad. Derfor ble jeg ekstra provosert over å se ham på byen igjen samme kveld.»

Kristine slapp taket i jakka hans. De så på hverandre.

«Det var ikke klærne hans,» sa Ola sakte. «Trodde han det? Jeg er jo vant til at han kler seg sånn. Han har jo til og med gått i skjørt på jobb. Jeg veit jo at han liker det. Det er selvsagt greit.»

«Noen ganger er det vanskelig å kommunisere tvers gjennom et rom med fulle mennesker og høy musikk,» sa Kristine kort.

«Kjære Gud,» sa Ola. «Gikk han naken hjem?»

«Han kastet alle klærne sine i en Fretex-boks,» sa Kristine skarpt.

«Og den kjolen som egentlig er så fin,» sa Ola trist. «Jeg kjenner en dame som har kjøpt maken…»

«Du må si unnskyld,» sa Kristine.

«Jeg lover. Jeg skal si unnskyld.» Han rettet seg opp og kikket på klokka. «Men etterpå må vi snakke litt om den gudstjenesten, altså. Det går en grense et sted.»

—-

Kristine forsøkte å forklare Krister at det hele var en misforståelse, at Ola ikke hadde ment det sånn. At Ola bare var lei av at sognepresten søndag etter søndag var like dårlig forberedt. Men Krister bare dro dyna over hodet og påsto at han fortsatt var sjuk.

Han sa at vurderte å bli langtidssykemeldt og mente at han ville få en slik sykemelding på timen på bakgrunn av hvordan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner vanligvis ble behandlet i Den norske kirke. Det var ikke lenge siden han hadde hørt om det på Nrk. Dessuten hadde aldri noen prest i hele Norge stått fram som transvestitt, transperson, transkjønnet eller interkjønn, og Krister visste ikke engang hva han var.

Han bestemte seg for at han ville at Kristine skulle bruke pronomenet hen en stund og se hvordan det gikk. Den første timen gikk det veldig fint, men så glemte hun seg igjen omtrent annenhver gang.

Derfor måtte Kristine igjen dra alene avgårde på onsdagen.

Ola var veldig stille mens staben spiste lunsj sammen. Tone merket det og prøvde å få opp stemningen, men hverken Ola eller Kristine var så veldig interessert.

Kristine tenkte at hun burde forklart Ola at det var annerledes nå, at det ikke var et teologisk eller politisk statement fra Kristers side. Antageligvis hadde det egentlig aldri vært det, men så lenge det framsto sånn kunne hen vandre relativt fritt rundt i kirka med klærne sine på. Nå var alt ødelagt.

Etter lunsj satte Kristine seg inn på kontoret for å jobbe med søndagens gudstjeneste. Hun skulle i alle fall ikke være bakfull.

Ola kom på eget initiativ inn på kontoret hennes og satte seg i besøksstolen. De pratet litt om løst og fast, Kristine delte noen tanker om gudstjenesten.

«Men du,» sa Ola. «På søndagskvelden. Jeg tenkte meg bare ikke om. Jeg skulle aldri ropt sånn, og jeg skjønte ikke konteksten i det hele tatt. Du ber ikke folk skamme seg på London, liksom. Særlig ikke hvis du bare er på besøk.»

«Hva gjorde du egentlig der?» spurte Kristine. «Trodde ikke du var så homo?»

«Var på date, faktisk,» sa Ola. «Med den eneste dama i lokalet. Hun er en sånn som liker seg der. Mulig hun ville teste meg litt. Se om jeg var en sånn som tør å bli med på London selv om jeg jobber i kirka.»

«Gratulerer, da,» sa Kristine. «Utviklet det seg i riktig retning?»

«Jeg vil si det,» sa Ola og blunket megetsigende. «Men jeg har fått så dårlig samvittighet for han der mannen din etter at du fortalte at han kastet klærne sine. Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen?»

«Jeg vet faktisk ikke,» sa Kristine. «Det er mulig du bare gjør alt verre hvis du prøver å snakke om det. Nå sitter han bare hjemme og vil helst sette en strek over hele helga. Da ønsker han seg kanskje ikke at du minner ham på den.»

«Det er ikke særlig langsiktig,» mente Ola. «Det har jo skjedd. Er han ikke prest? Jeg kjøper en ny kjole til ham. Jeg veit at de har den på Lindex.»

—-

Torsdag ble Krister med på jobb, men han var taus hele veien dit.

Kristine spurte om om alt som hadde skjedd, var hemmelig, eller om Krister kom til å snakke om det. Krister mente bestemt at det ikke skulle snakkes om. Det skulle være slutt på hen og grubling og feminine fakter. For sikkerhets skyld hadde hen ikke engang barbert av seg todagers skjeggstubb, men likevel vært raus med aftershaven.

Ola satt og øvde, de hørte ham innefra kirkerommet. Tone hadde ikke kommet ennå. Kaffetrakteren sto og putra. Kristine antok at Ola snart ville komme og hente seg en kopp, og det gjorde han. Kristine hadde logget seg på og begynt å lese dagens e-post, så først bare ropte hun hei uten å snu seg.

Men så hørte hun at Ola stoppet utenfor døra til Krister, og da kom hun på at Ola hadde lovet å kjøpe en ny kjole. Og Krister virket definitivt ikke interessert i å få noen ny kjole.

Hun kastet seg ut kontordøra og ropte at hun skulle hente kaffe og at de heller kunne drikke kaffe sammen i fellesskap, alle tre. Hun kom tilbake med kaffen og de satte seg inne hos Krister, for han hadde en sittegruppe på kontoret sitt. Kristine tenkte at hun var helt nødt til å finne noe å snakke om, noe veldig engasjerende, men det eneste hun kom på, var kirkevalget.

Samtalen døde ut ganske fort, for alle var så innmari lei av kirkevalget. Mens Kristine trakk pusten og ville begynne å snakke om noe annet, kom Ola henne i forkjøpet. Han rotet fram en pose fra veska si og holdt opp en blomstrete kjole.

«Er dette riktig størrelse?» spurte han. «Jeg tenkte du ville ha en ny. Unnskyld.»

«Hva mener du?» spurte Krister og forsøkte å late som om han aldri hadde sett den før.

«Jeg fant kjolen din,» sa Ola. «Sånn som du hadde. Maken på Lindex.»

«Hermer du også, nå?» sa Krister og rynket brynene. «Skal vi matche neste gang vi møtes på byen, liksom?»

«Nei, jeg ble så lei meg da Kristine sa at du ble så lei deg av det jeg sa,» sa Ola. «Jeg er virkelig lei for det. Jeg skulle ikke ropt sånn. Jeg ropte ikke noe om kjolen din, jeg var bare så sur fordi du hadde vært bakfull.»

Hvis blikk kunne drepe, hadde Kristine falt død om på flekken.

«Det var hyggelig,» sa Krister og trakk pusten dypt. «Men du hadde ikke trengt det, Ola, virkelig. Jeg kastet den jo fordi jeg ikke skulle bruke den mer. Jeg hadde det bare litt artig med en kompis fra gamle dager.»

«Det går bra,» sa Ola. «Den kan sikkert byttes hvis du ikke klipper av lappen. God jul på forskudd»

«Hva skal jeg bytte til meg på Lindex, synes du?» sa Krister skarpt.

«Noe fint til Kristine, kanskje,» sa Ola og så på klokka. «Øvetid. Må stikke.»

Han tok med seg kaffen sin og gikk ut i kirkerommet igjen.

«Faen!» ropte Krister og veltet kaffekoppen sin.

—-

Med en gang hen kom hjem, kledde hen seg om. Det var sånn hver eneste dag. Kristine fikk så vondt av å se det. For bare noen uker siden hadde alt vært annerledes. Nå hadde Krister endelig fått noen brikker på plass, men syntes det var helt utenkelig å gå ut av døra uten å late som om alt var som vanlig.

Det var ingenting hun gjorde som kunne få Krister til å tenke annerledes. Hun hadde foreslått å reise til en annen by og gå rundt i gatene som normalt der. Hun hadde foreslått å hente støtte fra fagforeninga. Hun hadde foreslått at hun kunne bli med Krister til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, men Krister visste ikke om hen var en transperson.

Midt oppe i det hele var det innspurten av kirkevalget. Nå hadde retorikken til Åpen Folkekirke endret seg igjen. En stund hadde den vært mer allmenn. Nå handlet alt om heterofiles mulighet til å la homofile få gifte seg i kirka. Kristine hatet det. Hun hatet å bli tolerert. Hun hatet majoritetens mulighet til å bestemme over minoriteters liv. Som om det var snilt å la homofile få gifte seg. Som om det ikke var en konsekvens av en helhetstekning om Gud, mennesker og kjærlighet.

Hun hatet det nesten mer enn annonsene til Levende Folkekirke. Hun hatet at det ble arrangert en slags folkeavstemning om hennes eget ekteskap. For samme hva slags kjønn noen av dem hadde, så var ikke ekteskapet med Krister i tråd med ideologien til Levende Folkekirke. Men antageligvis ville ikke Åpen Folkekirke gått ut og velsignet dem heller, hvis da noen trodde at historien var sann.

Kristine hadde nesten lyst til å si det til de streite menneskene, som var så opptatt av om andre kunne gifte seg, enten de var på den ene eller andre siden: Det kunne vært deg. En dag kan det være deg som står der og er skeivere enn du visste. Eller skilt. Eller barnløs. Eller ensom.

—-

Så var kirkevalget over.

Hele facebook-feeden til Kristine var full av hjerter og regnbuer. Vi vant, vi vant, vi vant. Alle stemmetallene fra første runde i kirkevalget var offentliggjort, og Åpen Folkekirke hadde regnet ut at det var flertall for vielse av likekjønnede i neste Kirkemøte uansett hvordan andre valgomgang ble i de fire bispedømmene som praktiserte indirekte valg på noen av sine mandat.

Hun satt helt stille på kontoret sitt og bladde seg gjennom facebook. Det var blitt mørkt ute. Hun hadde hatt konfirmasjonsundervisning, møtt halvparten av vårkonfirmantene for første gang. Hun hadde derfor ikke klart å henge med på opptellingen og alle som jublet på facebook. Saken var til og med på Dagsrevyen.

Så lenge hadde mange kjempet. Så lenge hadde mange tålt. Kunne de endelig blåse opp ballongene og feire nå? Ville det bli på ordentlig denne gangen?

Kvelden før var det allerede klart at Åpen Folkekirke hadde vunnet kirkevalget i Oslo, Borg, Hamar og Møre, og Nrk reklamerte med at det skulle være debatt om valget klokka 20.15. Krister hadde rigget seg til i sofaen med smågodt som hen fant i en eller annen skuff på kjøkkenet og erklærte at nå skulle hen for første gang i livet nyte en god kirkelig debatt om sitt eget liv.

Men det ble selvsagt ikke sånn denne gangen heller. Det var først tre, så fem, hvite heterofile menn i sin beste alder som skulle stå for diskusjonen. Eneste spor av noe annet, var et introbilde fra kontoret til en prest som var både ung, lesbisk og litt funksjonshemmet. Det sto såvidt fem sekunder på skjermen før det forsvant.

«Hvorfor spør aldri noen meg!» ropte Krister. «Hvis det først er et krav om baller for å få lov til å mene noe i denne kirka? Jeg har baller. De kan bare ringe når som helst.»

Programlederen ville bare at mennene skulle snakke om de homofile, også når de selv gjorde forsøk på å få debatten over på andre ting som hadde vært viktig i kirkevalget. Men da Espen Ottosen begynte å snakke som om ingen av dem som stemte på Åpen Folkekirke kunne bake kaker, grep Krister fjernkontrollen og slo av hele greia.

«Jeg angrer på at jeg giftet meg i kirka,» sa Krister mutt. «Hvis det der fortsatt er kirka. Da kan det være det samme med alt, hvis vi fortsatt bare har det sånn at de streite hvite mennene er så nådige at de nå lar andre få lov til å gjøre det samme som dem. Jeg vil gjøre som jeg vil, jeg. Eller som Gud vil. La henne dømme.»

«Ikke vær barnslig,» fortsatte Kristine. «Vær så snill. Alle er glade nå. Jeg veit at ingen har klart å gi en god teologisk kritikk av ekteskapet som patriarkalsk institusjon eller kjempet noe særlig for transpersoners plass i menigheten, men man må starte et sted, ikke sant! Dette gir et helt nytt handlingsrom for dem som vil ta fatt på andre ting.»

«Jeg må ta litt ansvar,» sa Krister. «Hvis ikke Norsk Kvinnelig Teolog-forening kan påvirke det liturgiske språket, og Norges Kristelige Studentforbund sikkert allerede er opptatt av neste kamp, blir det vel litt for enkelt for Åpen Folkekirke å hvile på sine laurbær. Men det er nå det starter, det er nå den virkelige jobben begynner! Det er etter vedtaket på neste kirkemøte at teologien kan bli mer enn ord på papir. Dessuten vil jeg bli medlem av Norsk Kvinnelig Teolog-forening. Tror du jeg får være med hvis jeg undertegner brevet som Krister-Elise?»

«Krister-Elise?» Kristine smakte på navnet.

«Det høres ut som et navn, sant?» spurte Krister.

«Ja,» sa Kristine. «Det høres ut som et navn. Skal du hete det?»

«Kanskje,» sa Krister, eller Krister-Elise.

«Hvis du først skal bytte navn, synes jeg kanskje vi kan få samme etternavn i samme slengen,» sa Kristine.

«Du er så håpløs,» sa Krister-Elise med et flir. «Indoktrinert av all den institusjonaliserte heteronormativiteten.»

«Vi to har blitt absolutt alt sentrumsteologene frykter,» lo Kristine. «Bortsett fra at vi er monogame. Vi er jo det?»

«Jada, jada, super-monogame!» sa Krister-Elise ironisk og slo hardt i bordet. Saltbøssen og en lysestake veltet. «Det er jo viktig å understreke hver gang noen spør. Ikke tenner jeg på lakk og lær, heller. Ja, for faen, jeg gjør jo faktisk ikke noe annet galt enn å elske deg. Og de var jo veldig for all slags kjærlighet nå, var de ikke?»

«Fuck you,» sa Kristine og prøvde å få lysestaken til å stå igjen. «Du har en helt egen evne til å gjøre alle ting mer kompliserte for meg enn det de pleide å være.»